Lyset står på for fullt ute. Morgenene går med på å våkne, sovne, våkne, sovne, våkne og sovne igjen, samt å drømme en hel masse rart. Her er noen av de siste.
Vi er for en gangs skyld på skolen. Hele klassen har lesetime i en kjeller. Alle, bortsett fra jeg, har på seg russeklær, og alle er rare på håret. Stine har en topp midt oppå hodet, Lisa har noen freshe musefletter. Anette har klippet seg veldig kort, og håret til Øystein står rett opp. Alle leser bøker. Lisa er bokansvarlig. Jeg vil lese en rød bok om som heter Norsk pophistorie 1950 til 2000, men får ikke lov. ”Det må være skjønnlitteratur”, sier Lisa. Jeg blir sur. Så går jeg for å vaske klærne mine i do isteden. Bare synd at det renner over. Det er vann og sure sokker utover hele dogulvet, ikke lenger i en kjeller, men på hybelen.
Broren min har ødelagt sykkelen sin. Han vil bruke min isteden. Han behandler den så hardt at bagasjebrettet faller halvveis av, så klipper han av resten med en diger tang. Jeg blir sint og sier at han må være mer forsiktig med ting. Dagen etter sykler han til fotballtrening. Jeg tar skuteren hans og kjører etter for å se om han har parkert sykkelen pent. Det har han ikke. Den ligger henslengt på gressplenen. Jeg slenger fra meg skuteren hans på plenen, før jeg sykler hjem, i drittsinne.
Jeg skal hjem fra byen, og går på bussen én stopp før Grønnåsen. Jeg glemmer å plinge. Jeg blir med til Jensvoll, før jeg jogger hjem. Jeg må rekke middag.
Også noe fryktelig merkelig: ”I en journal, vel!” våknet jeg av at jeg sa halvhøyt i dag tidlig. Jeg jobbet i HA. Jeg hadde vært den minst produktive journalisten i avisen de siste seks ukene, for jeg jobbet med en diger sak som jeg hadde funnet i kommunens journal. Etter ganske mye kjeft fikk jeg endelig ros for den svære, samfunnsviktige saken jeg hadde fått til. Ingen i HA skjønte hvordan man kunne lage sånne saker, ingen skjønte hvor jeg hadde funnet den. ”I en journal, vel!” forklarte jeg.
lørdag 31. mai 2008
torsdag 29. mai 2008
Sinnakveld: Vanlig folkeskikk
Jeg kjenner at jeg er litt småarg nå. Jeg har vært på konsert. Det var en veldig fin konsert, applaus for dét, men dessverre ødela publikum litt. Det er tydeligvis en del folk der ute som ikke har skjønt at de lager lyd. Sist jeg var på konsert satt jeg ved siden av en allværsjakke. Knitre. Knitre. Knitre. KNITRE! Jeg lagde radio, og både maycomen og jeg var nær ved å bli sprø en liten stund.
Denne gangen var jeg på konsert som helt alminnelig publikummer, og jeg skammet meg over deler av mine medpublikummere. På rad tre satt en liten gjeng mennesker. Fire voksne, to små gutter, samt en liten jente på rundt to. Jeg tror ikke vesla syntes koret var særlig festlig. Hun underholdt derfor seg selv etter beste evne. Gurgling, pludring og små hvin kom ut fra barnemunnen i ett rakt renn. Guttene tegnet. Tegning er en relativt fredelig aktivitet, men i en kirke, og med en litt lavmælt solist, så lager selv papirark lyd. Det samme gjelder dessverre kjekspakker og smokker som faller i gulvet.
Jeg tror ingen av disse menneskene var foreldrene til barna, eller rettere sagt: Jeg håper ingen av disse menneskene var foreldrene til barna. Jeg syntes det ar merkelig at ingen tok med toåringen ut. Hun kjedet seg, og det å passe en toåring som kjeder seg ødelegger nok enhver form for konsertopplevelse. Og det å se på en hysjende bestemor (?) og en tøysete unge er ganske irriterende for dem rundt. Damene på raden foran meg prøvde å hinte litt til raden med toåringen. ”Kjenner dere henne?” ble hvisken nokså sint og litt halvhøyt. Jo da, de kjente henne - hvordan dét??
Til slutt tok hun som kanskje var bestemoren til barna med seg den lille jenta ut. Hun hadde tydeligvis ikke hørt om å gå på applausen. Neida, midt i siste sang bestemte hun seg for å forlate åstedet. Døra smalt igjen bak henne.
Så har vi journalisten, da. Jeg har selv vært på ganske mange konserter, fiklet med penner og blokker, sittet i midtgangen og laget Nikon-lyd. Men det å ha nøkkelknippet i lomma mens man vandrer rundt i kirken er vel strengt tatt unødvendig. Og da toåringen hadde gått, begynte han jammen å baksnakke henne og kompaniet hennes med de to damene som hadde hintet, midt i en sang. Milde himmel.
Jeg har selv både sittet og stått foran. Jeg vet hvor forvirrende det er å spille piano når noen spiser rett bak ryggen din. Dere som er innom her fra tid til annen er skikkelige mennesker. Jeg prøver verken å belære eller framstille meg selv som så mye bedre enn alle disse folka, saken er bare den at jeg ble litt sint. Dårlig gjort!
Denne gangen var jeg på konsert som helt alminnelig publikummer, og jeg skammet meg over deler av mine medpublikummere. På rad tre satt en liten gjeng mennesker. Fire voksne, to små gutter, samt en liten jente på rundt to. Jeg tror ikke vesla syntes koret var særlig festlig. Hun underholdt derfor seg selv etter beste evne. Gurgling, pludring og små hvin kom ut fra barnemunnen i ett rakt renn. Guttene tegnet. Tegning er en relativt fredelig aktivitet, men i en kirke, og med en litt lavmælt solist, så lager selv papirark lyd. Det samme gjelder dessverre kjekspakker og smokker som faller i gulvet.
Jeg tror ingen av disse menneskene var foreldrene til barna, eller rettere sagt: Jeg håper ingen av disse menneskene var foreldrene til barna. Jeg syntes det ar merkelig at ingen tok med toåringen ut. Hun kjedet seg, og det å passe en toåring som kjeder seg ødelegger nok enhver form for konsertopplevelse. Og det å se på en hysjende bestemor (?) og en tøysete unge er ganske irriterende for dem rundt. Damene på raden foran meg prøvde å hinte litt til raden med toåringen. ”Kjenner dere henne?” ble hvisken nokså sint og litt halvhøyt. Jo da, de kjente henne - hvordan dét??
Til slutt tok hun som kanskje var bestemoren til barna med seg den lille jenta ut. Hun hadde tydeligvis ikke hørt om å gå på applausen. Neida, midt i siste sang bestemte hun seg for å forlate åstedet. Døra smalt igjen bak henne.
Så har vi journalisten, da. Jeg har selv vært på ganske mange konserter, fiklet med penner og blokker, sittet i midtgangen og laget Nikon-lyd. Men det å ha nøkkelknippet i lomma mens man vandrer rundt i kirken er vel strengt tatt unødvendig. Og da toåringen hadde gått, begynte han jammen å baksnakke henne og kompaniet hennes med de to damene som hadde hintet, midt i en sang. Milde himmel.
Jeg har selv både sittet og stått foran. Jeg vet hvor forvirrende det er å spille piano når noen spiser rett bak ryggen din. Dere som er innom her fra tid til annen er skikkelige mennesker. Jeg prøver verken å belære eller framstille meg selv som så mye bedre enn alle disse folka, saken er bare den at jeg ble litt sint. Dårlig gjort!
onsdag 28. mai 2008
Mennesker med hjul
I kveld var jeg en tur på City Nord for å se hvordan verden ser ut. Livet består stort sett bare av hybel, eksamensforberedelser og mat for tiden, så jeg trengte en tur ut i det fri (les: kjøpesenter). Det tok på.
Det som har skjedd med verden siden sist jeg var utenfor døren er at menneskene, særlig de under 140 cm, har fått hjul. Jeg stod og bladde meg gjennom noen plagg på H&M, og plutselig kom et par bøtteknotter rullende forbi meg, i ganske høy fart. Ansiktene deres var sånn helt vanlige, og kroppene avslappet. Det var bare det at de kom så oppsiktsvekkende fort.
Rullende barn er rart, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes sko med hjul er litt merkelig. Nå snakker vi ikke om rulleskøyter, nei, det har jeg vært borti selv også, jeg snakker om sko som ser ganske normale ut, men som altså kan kjøres med. Det jeg lurer mest på, i tillegg til hvem som hadde ideen, er hva som egentlig er fartsgrensen inne på kjøpesentre. 30-sone eller gatetun? ”Barn leker, rull forsiktig”?
Egentlig er det mye vinglete kjøring med handlevogner allerede, og ganske mange feilparkeringer foran ferkvaredisken, så rullesko er nok bare krydder i handlevognførernes hverdag.
Det som har skjedd med verden siden sist jeg var utenfor døren er at menneskene, særlig de under 140 cm, har fått hjul. Jeg stod og bladde meg gjennom noen plagg på H&M, og plutselig kom et par bøtteknotter rullende forbi meg, i ganske høy fart. Ansiktene deres var sånn helt vanlige, og kroppene avslappet. Det var bare det at de kom så oppsiktsvekkende fort.
Rullende barn er rart, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes sko med hjul er litt merkelig. Nå snakker vi ikke om rulleskøyter, nei, det har jeg vært borti selv også, jeg snakker om sko som ser ganske normale ut, men som altså kan kjøres med. Det jeg lurer mest på, i tillegg til hvem som hadde ideen, er hva som egentlig er fartsgrensen inne på kjøpesentre. 30-sone eller gatetun? ”Barn leker, rull forsiktig”?
Egentlig er det mye vinglete kjøring med handlevogner allerede, og ganske mange feilparkeringer foran ferkvaredisken, så rullesko er nok bare krydder i handlevognførernes hverdag.
Min litt korte rulleskøytekarriere, påsken 2006.
På ett ben. Størrelse 43.
tirsdag 27. mai 2008
finn.no
Folk fascinerer meg! Jeg har vært en tur innom finn.no og kikket på hva slags tjenester som søkes/utføres nå for tiden, og det er bare å slå fast at det er mye artig.
Vi starter med det beste, nemlig ”Kjæreste ønskes leid”. Her er det en desperat, egentlig ganske kjekk, fyr på 37 som trenger å leie dame på mellom 24 og 35 år til den årlige familiesammenkomsten andre helg i august. I fjor lovet han mor og far at han skulle stille med dame i år. Planen gikk ikke i boks. ”Jeg er relativt ung og barnslig!!hoho”, skriver 37-årigen fra Stavanger. Søknaden hans er postet i kategorien ”Kreative yrker”...
Videre har vi Siv fra Bergen som søker ”2personer som er opptatt av helse og velvære til å hjelpe meg ved å bruke/anbefale høykvalitetsprodukt innen ernæring og/eller hudpleie basert på urter, opplæring vil bli gitt.” Her skjønner jeg ikke helt hva hun egentlig trenger hjelp til. Det virker som hun har relativt god oversikt over disse greiene sine, og når hun i tillegg kan gi opplæring… Også to personer, da gitt! Jajaja.
Neste mann ut er en forlover fra Sandnes. Brudgommen har ”alltid drømt om å stå aktmodell”, skriver han. Forloveren ønsker noen til å tegne brudgommen i utdrikkingslaget, bare noen timer før festen. Jeg synes kanskje litt synd på han som skal gifte seg.
Så har vi Elin fra Oppegård, da. Jeg tror hun er en gammel traver, i alle fall er hun noe sabla god på tekster til høytidelige anledninger. Hun lover andre melodier enn ”Bamsens fødselsdag” (Kanskje er hun så sprek at hun velger ”Blåbærturen” isteden?), og påtar seg å skrive ”personlige sanger med fart i”. Elin er sikkert flink til å rime, da hun også kan tilby dikt (350,- per stk.), men jeg tror verken hun eller noen av hennes meddiktere der ute på finn.no skal skrive noen personlig sang for meg noen gang.
Nå kommer vi til den mest desperate: ”Jeg vil gjøre meg til nytte!”, er tittelen. Jacob er en ”Skikkelig kar”, 36 år, som ønsker mer liv rundt seg, og å være til nytte. Denne Jacob er ensom og uføretrygdet, og dagene kan bli lange. Dessuten har han ryggproblemer. På den positive siden er han en kreativ sjel med ”mange interesser og gode allmennkunnskaper”. Han ser for seg at han kan lese korrektur eller forfatte tekster (Han er amatørforfatter (?)) Dessuten er han åpen for forefallende kontorarbeid og budtjenester. Bor sentralt på Østlandet og har førerkort kl. B.
Så har vi til slutt den jeg liker best, selv om den er kjedelig. ”Skarpøyd og nøyaktig korrekturleser ledig for oppdrag. Også god på faktafeil.” Hilsen Jan.
- Sånn kommer jeg også til å ende en vakker dag.
Vi starter med det beste, nemlig ”Kjæreste ønskes leid”. Her er det en desperat, egentlig ganske kjekk, fyr på 37 som trenger å leie dame på mellom 24 og 35 år til den årlige familiesammenkomsten andre helg i august. I fjor lovet han mor og far at han skulle stille med dame i år. Planen gikk ikke i boks. ”Jeg er relativt ung og barnslig!!hoho”, skriver 37-årigen fra Stavanger. Søknaden hans er postet i kategorien ”Kreative yrker”...
Videre har vi Siv fra Bergen som søker ”2personer som er opptatt av helse og velvære til å hjelpe meg ved å bruke/anbefale høykvalitetsprodukt innen ernæring og/eller hudpleie basert på urter, opplæring vil bli gitt.” Her skjønner jeg ikke helt hva hun egentlig trenger hjelp til. Det virker som hun har relativt god oversikt over disse greiene sine, og når hun i tillegg kan gi opplæring… Også to personer, da gitt! Jajaja.
Neste mann ut er en forlover fra Sandnes. Brudgommen har ”alltid drømt om å stå aktmodell”, skriver han. Forloveren ønsker noen til å tegne brudgommen i utdrikkingslaget, bare noen timer før festen. Jeg synes kanskje litt synd på han som skal gifte seg.
Så har vi Elin fra Oppegård, da. Jeg tror hun er en gammel traver, i alle fall er hun noe sabla god på tekster til høytidelige anledninger. Hun lover andre melodier enn ”Bamsens fødselsdag” (Kanskje er hun så sprek at hun velger ”Blåbærturen” isteden?), og påtar seg å skrive ”personlige sanger med fart i”. Elin er sikkert flink til å rime, da hun også kan tilby dikt (350,- per stk.), men jeg tror verken hun eller noen av hennes meddiktere der ute på finn.no skal skrive noen personlig sang for meg noen gang.
Nå kommer vi til den mest desperate: ”Jeg vil gjøre meg til nytte!”, er tittelen. Jacob er en ”Skikkelig kar”, 36 år, som ønsker mer liv rundt seg, og å være til nytte. Denne Jacob er ensom og uføretrygdet, og dagene kan bli lange. Dessuten har han ryggproblemer. På den positive siden er han en kreativ sjel med ”mange interesser og gode allmennkunnskaper”. Han ser for seg at han kan lese korrektur eller forfatte tekster (Han er amatørforfatter (?)) Dessuten er han åpen for forefallende kontorarbeid og budtjenester. Bor sentralt på Østlandet og har førerkort kl. B.
Så har vi til slutt den jeg liker best, selv om den er kjedelig. ”Skarpøyd og nøyaktig korrekturleser ledig for oppdrag. Også god på faktafeil.” Hilsen Jan.
- Sånn kommer jeg også til å ende en vakker dag.
mandag 26. mai 2008
Offentligheten i dag
I dag har vi fått journaslistisk teori og metode-eksamensoppgave. Lisa og jeg arbeider hardt og målbevisst fram mot den store kunnskapstesten, som ikke er før om ni dager. Eksamen er et foredrag, og det skal vare maks 15 minutter. Det er ganske knapt. Dere som er innom her i ny og ne vet at jeg ikke klarer å fatte meg i korthet, så dette er helt klart en utfordring. I løpet av denne tilmålte tiden skal vi vise alle våre kunnskaper om personvern og skadevirkninger av overtramp av det, i tillegg til at vi skal leke med hånddukker. Eller noe annet rart, hvis det faller noe bedre ned i hodene våre. Men vi arbeider så hardt at jeg tror ikke en eneste kreativ idé vil klare å trenge seg inn i hjernebarken den neste uken. Denne teksten illustrerer godt hvor urimelig dårlig tid vi har.
Okay, det skal ikke handle om tid, og det skal ikke handle om eksamen. Det skal handle om offentlighet. Og det skal ikke handle om Habermas sine offentlighetsteorier, medievitensapsgreier, heller, nei, vi skal til eksponeringen av seg selv.
Jeg trenger ikke fortelle at det finnes utallige kanaler for å eksponere seg selv nå for tiden. (Nå hørtes jeg ut som jeg er passert 100 år.) På Facebook legger folk ut alt mulig rart. Navn, alder, bosted, sivilstatus og eventuell partner, samtaler på wallen, statusoppdateringer samt en hel haug fyllebilder, pluss barnebilder, bilder av mor, far, søster, bror, besteforeldre, hus, bil, blomstene i hagen: ALT. Så sitter noen og snoker i dette. Snoker og fryder seg. Oi, han er singel? Jøss, er han blitt pappa?! Å, kjenner de hverandre?
Men det er ikke bare Facebook, det ser ut til at folk er i gang med blogging igjen. Jeg, og flere med meg, skriver høyst personlige tekster om buksestørrelser, solbrente legger og intimgrenser, men dette er visst den vendingen verden har tatt. Egentlig er det litt underlig hvorfor vi gjør det. Jeg vet rett og slett ikke. Personlig har jeg bare et behov for å skrive, og vet av erfaring at det er bedre å henge ut seg selv enn andre til offentlighetens åsyn.
Det som egentlig bekymrer meg mest, som egentlig er mest pinlig, er brevvennene jeg hadde en gang i tiden. Jeg hadde mange, og jeg skrev langt. Dette er i stor grad folk jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke hva jeg skrev, men jeg tror neppe jeg nøyde meg med å skrive om været og bikkja. Nei, her ble nok familie, slekt, venner og eget følelsesliv brettet ut. Jeg aner ikke hvor disse brevene er i dag. Det er egentlig litt skummelt. Så kjære Grete, Pia Caroline, Lise Mette, Nathalie, Hilde og alle dere andre: Bare brenn de brevene. De gjelder ikke lenger. På forhånd takk.
En vakker dag kommer jeg sikkert til å angre på både bloggen og Facebook. Jeg kommer til å angre på alt det rare jeg har pratet med Espen Thoresen Hversaagod om på radioen, det gjør jeg for så vidt allerede, og jeg vil angre på alt det rare jeg har meddelt Herreavdelingen. VG sender deg i det minste noen flakslodd hvis du skriver noe riktig rart til dem og havner på beste leserinnleggplass. Facebook og andre skumle steder burde også komme med en trøstepremie. ”Gratulerer, du er vinner av årets styggeste bilde. En dårlig venn av deg har lagt det ut, men det er du som er motivet. Feir med måte.”(..Ellers får vi garantert et nytt blinkskudd..)
Okay, det skal ikke handle om tid, og det skal ikke handle om eksamen. Det skal handle om offentlighet. Og det skal ikke handle om Habermas sine offentlighetsteorier, medievitensapsgreier, heller, nei, vi skal til eksponeringen av seg selv.
Jeg trenger ikke fortelle at det finnes utallige kanaler for å eksponere seg selv nå for tiden. (Nå hørtes jeg ut som jeg er passert 100 år.) På Facebook legger folk ut alt mulig rart. Navn, alder, bosted, sivilstatus og eventuell partner, samtaler på wallen, statusoppdateringer samt en hel haug fyllebilder, pluss barnebilder, bilder av mor, far, søster, bror, besteforeldre, hus, bil, blomstene i hagen: ALT. Så sitter noen og snoker i dette. Snoker og fryder seg. Oi, han er singel? Jøss, er han blitt pappa?! Å, kjenner de hverandre?
Men det er ikke bare Facebook, det ser ut til at folk er i gang med blogging igjen. Jeg, og flere med meg, skriver høyst personlige tekster om buksestørrelser, solbrente legger og intimgrenser, men dette er visst den vendingen verden har tatt. Egentlig er det litt underlig hvorfor vi gjør det. Jeg vet rett og slett ikke. Personlig har jeg bare et behov for å skrive, og vet av erfaring at det er bedre å henge ut seg selv enn andre til offentlighetens åsyn.
Det som egentlig bekymrer meg mest, som egentlig er mest pinlig, er brevvennene jeg hadde en gang i tiden. Jeg hadde mange, og jeg skrev langt. Dette er i stor grad folk jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke hva jeg skrev, men jeg tror neppe jeg nøyde meg med å skrive om været og bikkja. Nei, her ble nok familie, slekt, venner og eget følelsesliv brettet ut. Jeg aner ikke hvor disse brevene er i dag. Det er egentlig litt skummelt. Så kjære Grete, Pia Caroline, Lise Mette, Nathalie, Hilde og alle dere andre: Bare brenn de brevene. De gjelder ikke lenger. På forhånd takk.
En vakker dag kommer jeg sikkert til å angre på både bloggen og Facebook. Jeg kommer til å angre på alt det rare jeg har pratet med Espen Thoresen Hversaagod om på radioen, det gjør jeg for så vidt allerede, og jeg vil angre på alt det rare jeg har meddelt Herreavdelingen. VG sender deg i det minste noen flakslodd hvis du skriver noe riktig rart til dem og havner på beste leserinnleggplass. Facebook og andre skumle steder burde også komme med en trøstepremie. ”Gratulerer, du er vinner av årets styggeste bilde. En dårlig venn av deg har lagt det ut, men det er du som er motivet. Feir med måte.”(..Ellers får vi garantert et nytt blinkskudd..)
Melodi Grand Prix
Grand Prix-sirkuset er vel overstått. Semifinalene ryddet bort halve øst-Europa, og det var egentlig greit nok for de av oss som kanskje synes merkelig rytmer og rare danser kan bli litt mye i lengden, og som heller ikke er spesielt begeistret for irske kalkuner.
I min omgangskrets her i Nord ble det arrangert Grand Prix-konkurranse. Gutta i Bjørnehiet konkurrerte mot jentene i Øvre Bjørkåsen SFO. Haha! Vi vant! Vel å merke var konkurransereglene noe spesielle, men regler er regler, og vi gikk seirende ut av kvelden.
Jeg noterte heftig hele konkurransen igjennom, akkurat som vanlig. Grand Prix er spesielt. Jeg tror jeg savner litt sånn det var før, kanskje til og med før jeg ble født. Lenge leve livet (Dollie de luxe, 1984) er naturligvis en av mine favoritter. Da var jeg minus tre år. Oliver (1979) en annen. Mitt liv (1987), Dukkemann (1967) Romeo (1986) og Adieu (1982). Også må vi ha med La det swinge og Nocturne, og I’m not afraid to move on (2003). Årets bidrag føyer seg dessverre ikke inn i rekken av favoritter.
Vi på SFO rangerte Norge på en 10. plass, ren og skjær undervurdering. Vi kom på 5., og dersom det hadde vært sånn at de landene som ikke deltok i finalen ikke kunne stemme, som jeg og ganske mange yrkesaktive journalister har trodd, så hadde vi faktisk fått bronse, bare 15 poeng bak Russland, som også da hadde vunnet. Det er bare å innse at det nok skal et lite under til før Norge vinner MGP igjen. Det er allianser overalt: Den baltiske, den skandinaviske, den tidligere Warzavapakten og øst-Europa. Etter Berlinmurens fall er det blitt helt håpløst.
Grand Prix er morsomt fordi det er så mange meninger. Ta Jostein Pedersen for eksempel. Han skrev lørdag i VG om at det kom til å bli trangt i toppen fordi det var så mange favoritter, og at publikum skulle regne med er triller mellom Sverige og Ukraina. Ehm… Sverige kom på 18. plass? Som fortjent, spør du meg. Ukraina derimot var faktisk ganske solid. De fikk en 2. plass, bak Russland som valgte å ta med seg skøyter opp på scenen. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det hadde gått dem uten. Videre kaller GP-mannen ”Romanias opera-duett” (Dette er et sitat!) for vakker, og han ba folket se opp for Porugal som han mente ville komme veldig godt ut av stemmerunden. Det gjorde de ikke, heldigvis. 13. plass. Det eneste fornuftige GP-”eksperten” skrev var at publikum måtte se opp for showkoreografi og kostymer som så ut som de var skapt i skingrende migreneanfall.
Tidligere har jeg alltid vært veldig sånn ”Heia Norge”. I år var det viktigste at Hellas ikke vant, slik det så ut en stund. For det første var en pipete jente i rosa kjole ikke himmelen i mine ører og øyne. For det andre hadde Bjørnehiet vunnet over SFO dersom Hellas hadde gått av med seieren, og det hadde jo ikke vært noe særlig artig.
På VG-nett diskuteres Grand Prix blant ivrige sjeler. ”HateRussa” skriver at Hellas burde vinne fordi hun selv er halvt gresk. ”Per Ove” mener at Ukrainske Ani Lorak burde vinne fordi hun hadde ”helt topp pupper”. ”Per” mener at Bosnia (barnehageforestillingen) og Frankrike (mannen med heliumen) burde vinne fordi det var den beste musikken, det samme mener JellyBelly som kunne kjøpt akkurat de to sangene. Jeg registrerer at folk har forskjellig smak, også innad i landet.
Min personlige rangering, med tre av de fire store på bunnen:
1 Armenia (Én jente, tre menn. Ekte GP-låt) 4. plass
2 Serbia (litt Nocturne-aktig) 6. plass
3 Ukraina (Lik kjole som Sverige) 2. plass
4 Danmark (Danske kjekkas, fin sang) 15. plass
5 Norge (!) 5. plass
6 Albania (16-åring med Carolas vindmaskin) 17. plass
7 Island (Pen duett, rosa sko) 14. plass
8 Israel (Flinke, barske karer) 9. plass
9 Russland (Med skøyter) 1. plass
10 Latvia (Pirater) 12. plass
11 Hellas (Rosa kjole) 3.plass
12 Tyrkia (Gitarkameratene) 7. plass
13 Romania (Duetten, skingrende dame, flink mann) 20. plass
14 Portugal (Kraftig sangerinne) 13. plass
15 Sverige (sølvkjole. Generelt sett huff.) 18. plass
16 Finland (tøffe-tøffe-tøffe-tøff) 22. plass
17 Spania (Den fæle dansen) 16. plass
18 Georgia (Hun blinde sangeren) 11. plass
19 Kroatia (Gatemusikantene) 21. plass
20 Aserbajdsjan (engler og skumle ting) 8. plass
21 Polen (hvitt flygel, amerikansk dame) 24. plass
22 Bosnia/Herzegovina (Barneforestilling, uff!) 10. plass
23 Tyskland (Spice Girls-greie) 23. plass
24 Storbritannia (fargerik, 80-tall) 25. plass
25 Frankrike (Heliumsmannen) 19. plass
I min omgangskrets her i Nord ble det arrangert Grand Prix-konkurranse. Gutta i Bjørnehiet konkurrerte mot jentene i Øvre Bjørkåsen SFO. Haha! Vi vant! Vel å merke var konkurransereglene noe spesielle, men regler er regler, og vi gikk seirende ut av kvelden.
Jeg noterte heftig hele konkurransen igjennom, akkurat som vanlig. Grand Prix er spesielt. Jeg tror jeg savner litt sånn det var før, kanskje til og med før jeg ble født. Lenge leve livet (Dollie de luxe, 1984) er naturligvis en av mine favoritter. Da var jeg minus tre år. Oliver (1979) en annen. Mitt liv (1987), Dukkemann (1967) Romeo (1986) og Adieu (1982). Også må vi ha med La det swinge og Nocturne, og I’m not afraid to move on (2003). Årets bidrag føyer seg dessverre ikke inn i rekken av favoritter.
Vi på SFO rangerte Norge på en 10. plass, ren og skjær undervurdering. Vi kom på 5., og dersom det hadde vært sånn at de landene som ikke deltok i finalen ikke kunne stemme, som jeg og ganske mange yrkesaktive journalister har trodd, så hadde vi faktisk fått bronse, bare 15 poeng bak Russland, som også da hadde vunnet. Det er bare å innse at det nok skal et lite under til før Norge vinner MGP igjen. Det er allianser overalt: Den baltiske, den skandinaviske, den tidligere Warzavapakten og øst-Europa. Etter Berlinmurens fall er det blitt helt håpløst.
Grand Prix er morsomt fordi det er så mange meninger. Ta Jostein Pedersen for eksempel. Han skrev lørdag i VG om at det kom til å bli trangt i toppen fordi det var så mange favoritter, og at publikum skulle regne med er triller mellom Sverige og Ukraina. Ehm… Sverige kom på 18. plass? Som fortjent, spør du meg. Ukraina derimot var faktisk ganske solid. De fikk en 2. plass, bak Russland som valgte å ta med seg skøyter opp på scenen. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det hadde gått dem uten. Videre kaller GP-mannen ”Romanias opera-duett” (Dette er et sitat!) for vakker, og han ba folket se opp for Porugal som han mente ville komme veldig godt ut av stemmerunden. Det gjorde de ikke, heldigvis. 13. plass. Det eneste fornuftige GP-”eksperten” skrev var at publikum måtte se opp for showkoreografi og kostymer som så ut som de var skapt i skingrende migreneanfall.
Tidligere har jeg alltid vært veldig sånn ”Heia Norge”. I år var det viktigste at Hellas ikke vant, slik det så ut en stund. For det første var en pipete jente i rosa kjole ikke himmelen i mine ører og øyne. For det andre hadde Bjørnehiet vunnet over SFO dersom Hellas hadde gått av med seieren, og det hadde jo ikke vært noe særlig artig.
På VG-nett diskuteres Grand Prix blant ivrige sjeler. ”HateRussa” skriver at Hellas burde vinne fordi hun selv er halvt gresk. ”Per Ove” mener at Ukrainske Ani Lorak burde vinne fordi hun hadde ”helt topp pupper”. ”Per” mener at Bosnia (barnehageforestillingen) og Frankrike (mannen med heliumen) burde vinne fordi det var den beste musikken, det samme mener JellyBelly som kunne kjøpt akkurat de to sangene. Jeg registrerer at folk har forskjellig smak, også innad i landet.
Min personlige rangering, med tre av de fire store på bunnen:
1 Armenia (Én jente, tre menn. Ekte GP-låt) 4. plass
2 Serbia (litt Nocturne-aktig) 6. plass
3 Ukraina (Lik kjole som Sverige) 2. plass
4 Danmark (Danske kjekkas, fin sang) 15. plass
5 Norge (!) 5. plass
6 Albania (16-åring med Carolas vindmaskin) 17. plass
7 Island (Pen duett, rosa sko) 14. plass
8 Israel (Flinke, barske karer) 9. plass
9 Russland (Med skøyter) 1. plass
10 Latvia (Pirater) 12. plass
11 Hellas (Rosa kjole) 3.plass
12 Tyrkia (Gitarkameratene) 7. plass
13 Romania (Duetten, skingrende dame, flink mann) 20. plass
14 Portugal (Kraftig sangerinne) 13. plass
15 Sverige (sølvkjole. Generelt sett huff.) 18. plass
16 Finland (tøffe-tøffe-tøffe-tøff) 22. plass
17 Spania (Den fæle dansen) 16. plass
18 Georgia (Hun blinde sangeren) 11. plass
19 Kroatia (Gatemusikantene) 21. plass
20 Aserbajdsjan (engler og skumle ting) 8. plass
21 Polen (hvitt flygel, amerikansk dame) 24. plass
22 Bosnia/Herzegovina (Barneforestilling, uff!) 10. plass
23 Tyskland (Spice Girls-greie) 23. plass
24 Storbritannia (fargerik, 80-tall) 25. plass
25 Frankrike (Heliumsmannen) 19. plass
(- Ja, jeg vet at jeg går veldig opp i dette!)
Spansk dans.
Notater.
Mange meninger på SFO.
Anette og Lisa diskuterer konkurranseregler med hiet.lørdag 24. mai 2008
Prøvesmaking
Se for deg en gjeng menn, lettkledde og skitne, uten noe felles talespråk. De løper rundt i skogen, roper rare ting og knasker på alt de kommer over. De krangler om å få prøvesmake blader, og de slåss om å få klatre opp i trær etter rognebær. En legger seg ned og gnager på en stein. En annen sitter under en busk og spiser røtter med jord. Så løper de videre. De slår etter hverandre med små steinøkser som de har laget selv, mens de krangler om den største løvetannen.
En ting som alltid har fascinert meg er hvordan menneskeheten fant ut av ting. Nå tenker jeg ikke på store greier som at det skulle være konger og parlamentarismen og sånt, nei, jeg sikter til de hverdagslige små sakene. Sånn som hva som kan spises, for eksempel. Hvordan fant forfedrene våre egentlig ut at de skulle smake på rabarbra? Hvem gravde ned den første poteten, i den hensikt at den skulle formere seg? Hvem plukket den første kantarellen og tenkte, nam, mat!?
Det som egentlig bekymrer meg mest er hvor mange som må ha gått med i forsøk på å finne daglig brød der ute i naturen. Særlig før i tiden, da verdsvev og andre informasjonskanaler ikke fantes, så måtte det jo ta en viss tid å få informert andre om at kantareller kan spises, mens fluesopp er giftig? Og det måtte jo ta ganske godt med tid før de fant ut hva det faktisk var folk døde av? At det var fluesoppen, liksom, ikke kantarellen? Tenk på alle de folka som har prøvesmakt ting og dødd av det! Svartedauden er nok bare peanøtter i forhold.
Matmangel var høyst sannsynlig hovedgrunnen til all smakingen på naturens goder. Hvis ikke var de bare klin gærne. Men hvem var det egentlig som bestemte at gulrøtter og gressløk er mat, mens barken gjør seg best på trærne? Når ble de bestemt at gress, eller mose for den saks skyld, ikke egner seg i salat? Jeg merker at jeg har tusen spørsmål nå, og ikke ett eneste svar.
Jeg har selv ingen umiddelbare planer om å grille kongler, men jeg fascineres av tanken på om noen har gjort det noen gang. For tenk på en litchi. Liten hard sak med pigger. Ville du ha spist på den hvis ingen andre hadde gjort det før deg? Eller ta kaffe- og kakaobønner. Naturlig å lage varmt drikke av det? Egentlig er jeg ganske imponert over riktige gamledager og tanken på hva folk kan ha gjort, tanken på hvor mange som må ha hatt prøvesmaking som dødsårsak.
En ting som alltid har fascinert meg er hvordan menneskeheten fant ut av ting. Nå tenker jeg ikke på store greier som at det skulle være konger og parlamentarismen og sånt, nei, jeg sikter til de hverdagslige små sakene. Sånn som hva som kan spises, for eksempel. Hvordan fant forfedrene våre egentlig ut at de skulle smake på rabarbra? Hvem gravde ned den første poteten, i den hensikt at den skulle formere seg? Hvem plukket den første kantarellen og tenkte, nam, mat!?
Det som egentlig bekymrer meg mest er hvor mange som må ha gått med i forsøk på å finne daglig brød der ute i naturen. Særlig før i tiden, da verdsvev og andre informasjonskanaler ikke fantes, så måtte det jo ta en viss tid å få informert andre om at kantareller kan spises, mens fluesopp er giftig? Og det måtte jo ta ganske godt med tid før de fant ut hva det faktisk var folk døde av? At det var fluesoppen, liksom, ikke kantarellen? Tenk på alle de folka som har prøvesmakt ting og dødd av det! Svartedauden er nok bare peanøtter i forhold.
Matmangel var høyst sannsynlig hovedgrunnen til all smakingen på naturens goder. Hvis ikke var de bare klin gærne. Men hvem var det egentlig som bestemte at gulrøtter og gressløk er mat, mens barken gjør seg best på trærne? Når ble de bestemt at gress, eller mose for den saks skyld, ikke egner seg i salat? Jeg merker at jeg har tusen spørsmål nå, og ikke ett eneste svar.
Jeg har selv ingen umiddelbare planer om å grille kongler, men jeg fascineres av tanken på om noen har gjort det noen gang. For tenk på en litchi. Liten hard sak med pigger. Ville du ha spist på den hvis ingen andre hadde gjort det før deg? Eller ta kaffe- og kakaobønner. Naturlig å lage varmt drikke av det? Egentlig er jeg ganske imponert over riktige gamledager og tanken på hva folk kan ha gjort, tanken på hvor mange som må ha hatt prøvesmaking som dødsårsak.
Ville du spist litchi hvis ingen hadde gjort det før deg?
torsdag 22. mai 2008
Buksejakt
Noen ganger blir man sint. Et yndet sted for å bli sint er prøverom. Kraftig lys skinner på vinterblek hud, mens man river og sliter i klær som slett ikke vil på. Frustrasjonen stiger i takt med kompleksene. Sånn har jeg hatt det i dag.
Jeg skulle ha en bukse. Utvalget i klesskapet begynner liksom å bli litt gammelt, og jeg tenkte jeg skulle finne noe nytt, der jeg stod i mine fire år gamle, etter hvert ganske slitne, bukser. Jeg var innom tre butikker, jeg prøvde sju bukser. Først prøvde jeg en som var både for lang og for trang, altså et usannsynlig godt utgangspunkt for videre jakt. Så gikk jeg på en som var ganske artig, men også den litt vel trang. Jeg gikk en størrelse opp, og dermed kunne jeg lagt på meg kanskje 15 kilo helt uten problemer. Det hadde sikkert vært kjekt for kommende år, men ikke så interessant der og da. Så prøvde jeg den som var både lang og trang i en kortere og videre utgave. Særlig at det skulle funke.
Det var på og av med lange, smale, vide og trange bukser. Ingenting passet. Jeg ønsker meg en halvstørrelse. Det kan umulig være en tomme mellom hver størrelse, det må være en halvmeter! Til slutt ga jeg opp hele bukseprosjektet. Det endte som det alltid gjør, nemlig med et nytt skjørt. Klesskapet mitt bugner av skjørt og kjoler, lageret nærmer seg 50 enheter. Jeg kan skryte av fem dongeriskjørt bare fra Hennes & Mauritz, kjøpt i ren desperasjon etter jakt på noe med to bein.
Jeg lurer på om jeg noensinne vil finne en bukse som passer i tillegg til å se ålreit ut. Antakeligvis ikke. Jeg ser for meg et liv hvor jeg driver hvileløst fra butikk til butikk, på jakt etter det perfekte. Eller kanskje må jeg sy selv. Skredder, foreslo far. Nja.
Jeg skulle ha en bukse. Utvalget i klesskapet begynner liksom å bli litt gammelt, og jeg tenkte jeg skulle finne noe nytt, der jeg stod i mine fire år gamle, etter hvert ganske slitne, bukser. Jeg var innom tre butikker, jeg prøvde sju bukser. Først prøvde jeg en som var både for lang og for trang, altså et usannsynlig godt utgangspunkt for videre jakt. Så gikk jeg på en som var ganske artig, men også den litt vel trang. Jeg gikk en størrelse opp, og dermed kunne jeg lagt på meg kanskje 15 kilo helt uten problemer. Det hadde sikkert vært kjekt for kommende år, men ikke så interessant der og da. Så prøvde jeg den som var både lang og trang i en kortere og videre utgave. Særlig at det skulle funke.
Det var på og av med lange, smale, vide og trange bukser. Ingenting passet. Jeg ønsker meg en halvstørrelse. Det kan umulig være en tomme mellom hver størrelse, det må være en halvmeter! Til slutt ga jeg opp hele bukseprosjektet. Det endte som det alltid gjør, nemlig med et nytt skjørt. Klesskapet mitt bugner av skjørt og kjoler, lageret nærmer seg 50 enheter. Jeg kan skryte av fem dongeriskjørt bare fra Hennes & Mauritz, kjøpt i ren desperasjon etter jakt på noe med to bein.
Jeg lurer på om jeg noensinne vil finne en bukse som passer i tillegg til å se ålreit ut. Antakeligvis ikke. Jeg ser for meg et liv hvor jeg driver hvileløst fra butikk til butikk, på jakt etter det perfekte. Eller kanskje må jeg sy selv. Skredder, foreslo far. Nja.
En listedag
Jeg har litt god tid i disse dager. Eksamen nærmer seg vel og merke med stormskritt, men det bryr meg bekymringsverdig lite. Opprinelig hadde jeg laget leseplan. Jeg skulle lese 60 sider hver dag, hvilket jeg var godt i gang med, men så var det eksamensmøte på skolen, og da falt alt i fisk. Ja, ja, ja. Istedenfor å lese har jeg laget lister. Topp fem-lister over hyggelige ting i musikkens verden.
Musikaler
Les Misérables
Chess
Which Witch
Kristina från Duvemåla
The Phantom of the Opera
Julesanger
En stjerne skinner i natt (Oslo Gospel Choir, UTEN prinsesser og andre skumle ting)
Nå tennes tusen julelys
Happy new year (ABBA)
What Child is this (Greensleeves) (Bugge Wesseltoft)
Himmel på jord (med Maria Arredondo. Ja!)
Musikalsanger
Du måste finnas (Kristina)
I dreamed a dream (Les Mis)
Yours (WW)
I know him so well (Chess)
On my own (Les Mis)
Sanger forøvrig (akkurat nå)
Ooh wakka doo wakka day - Gilbert o’Sullivan.
Wuthering heights - Kate Bush
Sommer på jorda – Postgirobygget
Slaget ved Lucia – Ingrid
Gabriellas Sång - Helen Sjöholm. (Har et elsk-hat-forhold til den, etter litt for mye spilling. Fint i kveld!)
(Vil egentlig ha med Lady Madonna, noe ABBA og ganske mye annet også, litt Di derre og mye Dollie. Men fem er fem!)
Instrumenter
Klaver
Cello
Harpe
Gitar
Fiolin
Musikaler
Les Misérables
Chess
Which Witch
Kristina från Duvemåla
The Phantom of the Opera
Julesanger
En stjerne skinner i natt (Oslo Gospel Choir, UTEN prinsesser og andre skumle ting)
Nå tennes tusen julelys
Happy new year (ABBA)
What Child is this (Greensleeves) (Bugge Wesseltoft)
Himmel på jord (med Maria Arredondo. Ja!)
Musikalsanger
Du måste finnas (Kristina)
I dreamed a dream (Les Mis)
Yours (WW)
I know him so well (Chess)
On my own (Les Mis)
Sanger forøvrig (akkurat nå)
Ooh wakka doo wakka day - Gilbert o’Sullivan.
Wuthering heights - Kate Bush
Sommer på jorda – Postgirobygget
Slaget ved Lucia – Ingrid
Gabriellas Sång - Helen Sjöholm. (Har et elsk-hat-forhold til den, etter litt for mye spilling. Fint i kveld!)
(Vil egentlig ha med Lady Madonna, noe ABBA og ganske mye annet også, litt Di derre og mye Dollie. Men fem er fem!)
Instrumenter
Klaver
Cello
Harpe
Gitar
Fiolin
onsdag 21. mai 2008
Unnskyld at jeg ler
Jeg har et problem. Eller egentlig har jeg ikke noe særlig stort problem akkurat her og nå, men jeg vet at én eller annen gang kommer jeg til å havne i en situasjon hvor det kommer til å bli veldig pinlig for meg. Problemet mitt er at jeg ler. Jeg ler i tide og utide. Jeg ler pliktlatter når det er høflig å le, og det er jo fint, men greia er at jeg sjelden ler bedre enn når noen gjør noe de ikke skulle ha gjort, slår seg eller gjør noe annet dumt. Dette er både ufint og slemt, rett og slett helt forkastelig, men jeg klarer bare ikke å la være.
For å forsvare meg selv litt, så ler jeg ikke når noen slår seg ordentlig. Jeg har aldri ledd av beinbrudd, hjernerystelser eller blod, ikke inni meg engang. Jeg har heller aldri ledd av barn. Selvfølgelig trenger man verken være liten, brekke noe eller revne for å få vondt, men det har ikke min av og til litt bisarre humor skjønt riktig enda.
I dag hadde jeg det ganske artig på annen manns bekostning. Jeg stod i kø på bunnpris. Foran meg stod en full handlekurv og dens eiere, og bak meg stod en mann med en brusflaske. Denne karen hadde det tydeligvis litt travelt, for han stod og fiklet med mynter. Jeg kunne godt ha sluppet ham forbi meg, men det hadde nok ikke hjulpet så mye. Vel, uansett, vi betalte. Herren, som for øvrig var passert middagshøyden, gikk ut til sykkelen sin med 1,5 litersflasken i en pose. Han hang posen på høyre side av styret, satte seg på doningen fra venstre side, og veltet! Jeg aner ikke hvordan han klarte det, men han fikk i alle fall bevist at tyngdekraften fortsatt gjelder, for både mennesker, sykler og brus. ”Gi.. gi.. gikk det bra?” stotret jeg fram mellom sammenbitte tenner. Inni meg ristet det av latter. ”Voi, voi, voi, VOI!” svarte mannen. Jeg spurte ikke noe mer. Han var nok mest forfjamset. Og etter å ha lest om katastrofer og stressreaksjoner vet jeg at mennesker i sjokk skal få være i fred.
Jeg tråkket i vei på sykkelen min. Han kom etter på sin, nærmest som et lyn. Vi skulle samme retning, over en vei og opp en bakke. Og hva skjedde? Jo da, mannen skjenet på tvers over et kryss og mistet brusen, som nå var installert på bagasjebrettet. To biler stoppet, og han fikk nok en gang ganske mye oppmerksomhet. Jeg kjente at det knøt seg inni meg. Det var liksom så fryktelig komisk! Av hensyn til den uheldige mannen, og litt meg selv, valgte jeg en omvei. Da slapp jeg å si noe, og han slapp å svare. Dessuten kunne jeg le.
På papiret ser ikke dette så sprut festlig ut, men det var det faktisk i virkeligheten, i alle fall for meg. Det er liksom sånne ting som spiter opp tilværelsen. Biler som forsiktig kjører av veien er ganske morsomt, også når du sitter inni selv. Høye hæler som sklir på glatt vinterføre er også artig. Jeg ler av meg selv også. Jeg ler når jeg skal skifte lyspære og blir stående på en stol fordi lampen ramler halvveis ned. Jeg ler når brusen bruser over, eller som når jeg nå for få minutter siden tok en sikring. Jeg vet ikke hva som er så gøy, men jeg tror det er den der følelsen av ”hæh??? Hva skjedde nåh???”, tett etterfulgt av et forundret blikk, som appellerer til meg.
Jeg må avslutte kvelden med beklage overfor alle dem jeg har ledd av til feil tid. Det har aldri vært meningen å strø salt i sår eller å ydmyke noen, jeg bare er sånn. Jeg skal prøve å skjerpe meg, men det kommer ikke til å gå. Unnskyld.
For å forsvare meg selv litt, så ler jeg ikke når noen slår seg ordentlig. Jeg har aldri ledd av beinbrudd, hjernerystelser eller blod, ikke inni meg engang. Jeg har heller aldri ledd av barn. Selvfølgelig trenger man verken være liten, brekke noe eller revne for å få vondt, men det har ikke min av og til litt bisarre humor skjønt riktig enda.
I dag hadde jeg det ganske artig på annen manns bekostning. Jeg stod i kø på bunnpris. Foran meg stod en full handlekurv og dens eiere, og bak meg stod en mann med en brusflaske. Denne karen hadde det tydeligvis litt travelt, for han stod og fiklet med mynter. Jeg kunne godt ha sluppet ham forbi meg, men det hadde nok ikke hjulpet så mye. Vel, uansett, vi betalte. Herren, som for øvrig var passert middagshøyden, gikk ut til sykkelen sin med 1,5 litersflasken i en pose. Han hang posen på høyre side av styret, satte seg på doningen fra venstre side, og veltet! Jeg aner ikke hvordan han klarte det, men han fikk i alle fall bevist at tyngdekraften fortsatt gjelder, for både mennesker, sykler og brus. ”Gi.. gi.. gikk det bra?” stotret jeg fram mellom sammenbitte tenner. Inni meg ristet det av latter. ”Voi, voi, voi, VOI!” svarte mannen. Jeg spurte ikke noe mer. Han var nok mest forfjamset. Og etter å ha lest om katastrofer og stressreaksjoner vet jeg at mennesker i sjokk skal få være i fred.
Jeg tråkket i vei på sykkelen min. Han kom etter på sin, nærmest som et lyn. Vi skulle samme retning, over en vei og opp en bakke. Og hva skjedde? Jo da, mannen skjenet på tvers over et kryss og mistet brusen, som nå var installert på bagasjebrettet. To biler stoppet, og han fikk nok en gang ganske mye oppmerksomhet. Jeg kjente at det knøt seg inni meg. Det var liksom så fryktelig komisk! Av hensyn til den uheldige mannen, og litt meg selv, valgte jeg en omvei. Da slapp jeg å si noe, og han slapp å svare. Dessuten kunne jeg le.
På papiret ser ikke dette så sprut festlig ut, men det var det faktisk i virkeligheten, i alle fall for meg. Det er liksom sånne ting som spiter opp tilværelsen. Biler som forsiktig kjører av veien er ganske morsomt, også når du sitter inni selv. Høye hæler som sklir på glatt vinterføre er også artig. Jeg ler av meg selv også. Jeg ler når jeg skal skifte lyspære og blir stående på en stol fordi lampen ramler halvveis ned. Jeg ler når brusen bruser over, eller som når jeg nå for få minutter siden tok en sikring. Jeg vet ikke hva som er så gøy, men jeg tror det er den der følelsen av ”hæh??? Hva skjedde nåh???”, tett etterfulgt av et forundret blikk, som appellerer til meg.
Jeg må avslutte kvelden med beklage overfor alle dem jeg har ledd av til feil tid. Det har aldri vært meningen å strø salt i sår eller å ydmyke noen, jeg bare er sånn. Jeg skal prøve å skjerpe meg, men det kommer ikke til å gå. Unnskyld.
tirsdag 20. mai 2008
Døgnrytmen som forsvant
Så har det altså skjedd igjen. Jeg er kommet helt ut av den normale tralten. Døgnrytmen min ble borte i slutten av april, og siden har jeg ikke sett den. Ta bare en titt på klokkeslettene for blogging… Ikke sant! Det er sjelden før midnatt.
Problemet heter Nord-Norge. Jeg befinner meg for tiden et stykke nord for polarsirkelen, og det er ganske merkelig. I vinter var det mørkt døgnet rundt. Nå er det lyst hele tiden. I vinter ville vi sove masse. Nå er jeg våken til de merkeligste tider.
Jeg trenger ikke lenger klokke for å vite hvor langt på dag, eventuelt natt, det er. Jeg er blitt en så erfaren nordlending at jeg tar det på lys og lyder. Klokken 00.45 er det på det mørkeste. 01.30 kommer naboen hjem fra jobb. Den første fuglen begynner å kvitre 03.28, og da stuper jeg i sengen, og så sovner jeg til fuglekvitter, og våkner igjen enten av en høytrykkspyler, eller av noen støyende unger. Da er klokken 12.00. Resten av døgnet tider tar jeg ut fra Hotell Cæsar. Tre episoder om dagen, av og til i alle fall.
Men hvorfor skal jeg egentlig komme tilbake i normal rytme? Jeg lever et slags liv uten tidspunkter for tiden. Det er dag om dagen og dag om natten. Jeg sover når jeg er trøtt, spiser når jeg er sulten. En enkel tilværelse.
I kveld var favorittnaboen min på besøk. Like vanskelig er det å si hade hver gang.
- Nei, nå begynner det å bli mørkt, er vanligvis en god replikk.
- Jeg får komme meg hjem, skal jo opp tidlig i morgen, klinger også bra.
Dette funker dårlig når man ikke har en eneste plan for dagen, uken eller resten av måneden, og lyset står på ute hele tiden! Noen må komme og redde oss snart.
Problemet heter Nord-Norge. Jeg befinner meg for tiden et stykke nord for polarsirkelen, og det er ganske merkelig. I vinter var det mørkt døgnet rundt. Nå er det lyst hele tiden. I vinter ville vi sove masse. Nå er jeg våken til de merkeligste tider.
Jeg trenger ikke lenger klokke for å vite hvor langt på dag, eventuelt natt, det er. Jeg er blitt en så erfaren nordlending at jeg tar det på lys og lyder. Klokken 00.45 er det på det mørkeste. 01.30 kommer naboen hjem fra jobb. Den første fuglen begynner å kvitre 03.28, og da stuper jeg i sengen, og så sovner jeg til fuglekvitter, og våkner igjen enten av en høytrykkspyler, eller av noen støyende unger. Da er klokken 12.00. Resten av døgnet tider tar jeg ut fra Hotell Cæsar. Tre episoder om dagen, av og til i alle fall.
Men hvorfor skal jeg egentlig komme tilbake i normal rytme? Jeg lever et slags liv uten tidspunkter for tiden. Det er dag om dagen og dag om natten. Jeg sover når jeg er trøtt, spiser når jeg er sulten. En enkel tilværelse.
I kveld var favorittnaboen min på besøk. Like vanskelig er det å si hade hver gang.
- Nei, nå begynner det å bli mørkt, er vanligvis en god replikk.
- Jeg får komme meg hjem, skal jo opp tidlig i morgen, klinger også bra.
Dette funker dårlig når man ikke har en eneste plan for dagen, uken eller resten av måneden, og lyset står på ute hele tiden! Noen må komme og redde oss snart.
Men, over til noe helt annet, så gjorde vi noe så merkelig som å grille i hagen i dag. Vi flyttet ut stuebordet, et par stoler og ganske mye annet inventar. Så fyrte vi opp bøttegrillen. Med lilla hender satt vi ute under hvert vårt pledd og puttet i oss mais, flintstek og gjenglemte pølser. Dette var en såpass komisk seanse at den ble foreviget med tre speilreflekser. Jeg kliner til med et par bilder her, må friske opp litt!
mandag 19. mai 2008
17. mai på bena
17. mai er vel overstått. For noen av oss gikk det på skinner. Andre hadde litt større problemer med nettopp å gå. (Er ikke dette en knakende fin ingress, så vet ikke jeg..!)
I min relativt lille omgangskrets her oppe i Nord hadde folk tydelige utfordringer med fottøyet. Etter fem timer til fots på asfalten vraltet enkelte rundt, akkurat som slike litt eldre tanter. Jeg hadde medlidenhet med dem, prøvde i alle fall, for vonde sko er unektelig ikke godt. Selv er jeg utstyrt med verdens beste bunadsko, og derfor synes jeg dette med fottøy på nasjonaldagen er ganske artig.
La oss ta bunadskoene først. Folk investerer i bunader til både tretti og førti tusen, men når det kommer til skoene, nei, da kniper de igjen lommeboka. Jeg har sittet i skofella selv. Utstyrt med kliss ny hedmarksbunad trasket jeg Hamar rundt på noen sko det antakeligvis ikke var meningen at man skulle gå i. De stålgreiene inni hælen kom opp gjennom sålen, og selv ikke med brettede servietter som polstring kom jeg meg hjem med skoene på beina. Så der tuslet jeg hjem gjennom Hamars gater i bare sokkelesten, med flagget i den ene hånden, vonde bunadsko med serviettsåler i den andre, mens jeg sørget for ekstra feiing av fortauet med den litt lange stakken.
Rent skopolitisk sett skal nok ikke jeg være den første til å kritisere det andre måtte putte på beina sine. Jeg har bomma selv et par ganger. Derfor kritiserer jeg det med et smil inni meg. Verst var det kanskje det året jeg hadde gudbrandsdals festdrakt og diiigre, svarte betong-blokk-sandaler, størrelse 40. Jeg tror selv at jeg syntes dette var en riktig så fin kombinasjon. Jeg er ikke lenger helt sikker.
Heldigvis er jeg ikke den eneste i verden som har valgt feil. 17. mai i fjor brukte jeg store deler av dagen på å observere bena til folk, for det er utvilsomt mye rart folk putter på føttene sine. I småbarnstoget fikk jeg øye på en mor med et par røde lakksandaler, ganske høye. Antrekket for øvrig var bunad, med andre ord en herlig kombinasjon, dog ganske sjelden. Like etter de røde skrekkscenariene kom et par hvite sandaler, høyhelte, kanskje 15 cm. Hun som hadde disse på bena var så høy at hun nok hadde utsikt over hele Hamar sentrum, og det er jo kjekt når du skal finne igjen familien din etter endt toging, men ettersom småbarnstoget har brostein som underlag, og du skal leie en liten treåring… Ja, jeg hadde kort og godt valgt noe annet.
Slitte joggesko brukes også som tilbehør til bunad. Jeg tror nok aldri dette vil komme på noen offisiell liste, men det ser jammen ut til at joggeskoene faktisk har en del nasjonaldraktkledde forkjempere. Det samme gjelder crocs. Jeg så crocs til bunad i fjor. Da holdt jeg nesten på å dø. Ømme føtter hører med, og halting hjem fra byen er helt greit og nesten litt komisk. Alt vondt er bedre enn crocs.
En fyr jeg kjenner akkurat godt nok til å vite hva han heter, hvordan han ser ut og at han er kompis med broren min valgte i år å pusse joggeskoene. Det synes jeg det står respekt av.
I min relativt lille omgangskrets her oppe i Nord hadde folk tydelige utfordringer med fottøyet. Etter fem timer til fots på asfalten vraltet enkelte rundt, akkurat som slike litt eldre tanter. Jeg hadde medlidenhet med dem, prøvde i alle fall, for vonde sko er unektelig ikke godt. Selv er jeg utstyrt med verdens beste bunadsko, og derfor synes jeg dette med fottøy på nasjonaldagen er ganske artig.
La oss ta bunadskoene først. Folk investerer i bunader til både tretti og førti tusen, men når det kommer til skoene, nei, da kniper de igjen lommeboka. Jeg har sittet i skofella selv. Utstyrt med kliss ny hedmarksbunad trasket jeg Hamar rundt på noen sko det antakeligvis ikke var meningen at man skulle gå i. De stålgreiene inni hælen kom opp gjennom sålen, og selv ikke med brettede servietter som polstring kom jeg meg hjem med skoene på beina. Så der tuslet jeg hjem gjennom Hamars gater i bare sokkelesten, med flagget i den ene hånden, vonde bunadsko med serviettsåler i den andre, mens jeg sørget for ekstra feiing av fortauet med den litt lange stakken.
Rent skopolitisk sett skal nok ikke jeg være den første til å kritisere det andre måtte putte på beina sine. Jeg har bomma selv et par ganger. Derfor kritiserer jeg det med et smil inni meg. Verst var det kanskje det året jeg hadde gudbrandsdals festdrakt og diiigre, svarte betong-blokk-sandaler, størrelse 40. Jeg tror selv at jeg syntes dette var en riktig så fin kombinasjon. Jeg er ikke lenger helt sikker.
Heldigvis er jeg ikke den eneste i verden som har valgt feil. 17. mai i fjor brukte jeg store deler av dagen på å observere bena til folk, for det er utvilsomt mye rart folk putter på føttene sine. I småbarnstoget fikk jeg øye på en mor med et par røde lakksandaler, ganske høye. Antrekket for øvrig var bunad, med andre ord en herlig kombinasjon, dog ganske sjelden. Like etter de røde skrekkscenariene kom et par hvite sandaler, høyhelte, kanskje 15 cm. Hun som hadde disse på bena var så høy at hun nok hadde utsikt over hele Hamar sentrum, og det er jo kjekt når du skal finne igjen familien din etter endt toging, men ettersom småbarnstoget har brostein som underlag, og du skal leie en liten treåring… Ja, jeg hadde kort og godt valgt noe annet.
Slitte joggesko brukes også som tilbehør til bunad. Jeg tror nok aldri dette vil komme på noen offisiell liste, men det ser jammen ut til at joggeskoene faktisk har en del nasjonaldraktkledde forkjempere. Det samme gjelder crocs. Jeg så crocs til bunad i fjor. Da holdt jeg nesten på å dø. Ømme føtter hører med, og halting hjem fra byen er helt greit og nesten litt komisk. Alt vondt er bedre enn crocs.
En fyr jeg kjenner akkurat godt nok til å vite hva han heter, hvordan han ser ut og at han er kompis med broren min valgte i år å pusse joggeskoene. Det synes jeg det står respekt av.
fredag 16. mai 2008
Hurra for Norge!
17. mai nærmer seg med stormskritt. Over det ganske land presser folk seg inn i litt trange bunader, og de fyrer opp strykejern i håp om glatte linskjorter. Noen leter etter flagg, andre etter søljer. Og noen tusler rådville rundt, for de vet ikke engang hva de skal lete etter. Og det skjønner jeg jo godt når værmeldingene varierer i flere grader og meter. De klarer jo ikke bestemme seg for sol eller regn engang!
Jeg ser fram til nasjonaldagen. Det har jeg alltid gjort. Mormor har utstyrt meg med en solid Hedmarksbunad, i stor størrelse. Kjempestor. Denne vakre drakten er allerede lagt opp én gang og sydd inn to ganger. Fortsatt er den litt for stor. Jeg skulle nemlig bli så fryktelig diger. Jeg skulle ha noe å vokse i, og det fikk jeg. En dame jeg kjenner pleier å si at når hun endelig har fått igjen den siste hekten, da spretter skoene av. Dit vil jeg definitivt aldri komme. Tusen takk, mormor!
En god nabo er litt snurt for dette med bunader. Jeg har aldri noen sinne møtt noen med et sååå sterkt forhold til slike antrekk. Du ser lengselen i blikket hennes bare du sier ”bu...”, og jeg er virkelig spent på hvordan nasjonaldagen vil arte seg for hennes vedkomne. Jeg lurer på om ”Hold kjeft og flagg” vil fungere. Jeg tror ikke det.
I år har jeg for første gang havnet inn i en mini-17. maikomité. For en traust hedmarking, som er vant til at nasjonaldagen ender med is-tur til Stange, er dette noe nytt og fryktelig spennende. Men det ser faktisk lovende ut. Hybelen er dekket med norske flagg og sløyfebånd, og snart skal også bjørkeriset i hus. I morgen går vi på kakebaking, serviettbretting og blomster. Skikkelige voksenoppgaver.
- Hipp hurra for Norge!
Jeg ser fram til nasjonaldagen. Det har jeg alltid gjort. Mormor har utstyrt meg med en solid Hedmarksbunad, i stor størrelse. Kjempestor. Denne vakre drakten er allerede lagt opp én gang og sydd inn to ganger. Fortsatt er den litt for stor. Jeg skulle nemlig bli så fryktelig diger. Jeg skulle ha noe å vokse i, og det fikk jeg. En dame jeg kjenner pleier å si at når hun endelig har fått igjen den siste hekten, da spretter skoene av. Dit vil jeg definitivt aldri komme. Tusen takk, mormor!
En god nabo er litt snurt for dette med bunader. Jeg har aldri noen sinne møtt noen med et sååå sterkt forhold til slike antrekk. Du ser lengselen i blikket hennes bare du sier ”bu...”, og jeg er virkelig spent på hvordan nasjonaldagen vil arte seg for hennes vedkomne. Jeg lurer på om ”Hold kjeft og flagg” vil fungere. Jeg tror ikke det.
I år har jeg for første gang havnet inn i en mini-17. maikomité. For en traust hedmarking, som er vant til at nasjonaldagen ender med is-tur til Stange, er dette noe nytt og fryktelig spennende. Men det ser faktisk lovende ut. Hybelen er dekket med norske flagg og sløyfebånd, og snart skal også bjørkeriset i hus. I morgen går vi på kakebaking, serviettbretting og blomster. Skikkelige voksenoppgaver.
- Hipp hurra for Norge!
- Ha en fin 17. mai!
torsdag 15. mai 2008
Tett, tett
I løpet av en dag er det ganske mange tanker som farer gjennom hodet mitt, tro det eller ei. Og ganske mange av disse tankene tenker jeg at jeg kunne ha drodlet ganske mye rundt her. Men ettersom jeg har hukommelse på linje med en frosk, er ikke det så lett. Så når kvelden kommer, og pc-en og jeg kryper opp i senga, da er egentlig det meste borte. Bare det virkelig viktige sitter igjen. I dag skal det handle om kø-disiplin, trengsel og litt om intimsoner.
- For det er fælt hvor tett folk skal stå! Jeg har vært ute og fløyet i dag. I køen ved boardingen trenger folk seg inntil hverandre, akkurat som om de skal komme raskere om bord av den grunn. Inne på flyet står de som sild i tønne, nærmest åler seg rundt hverandre, før de tar plass, kliss inntil hverandre. Det som forundrer meg er at det ikke stopper her: Når vi er landet og kommet inn på flyplassen, ser det ut til at de er blitt bestevenner i løpet av flyturen, og de trenger seg sammen rundt bagasjebåndet, skulder mot skulder.
Jeg skriver om de andre, for jeg er ingen trenger selv. Jeg synes det er ålreit med litt rom. Jeg har liksom ikke egentlig noe akutt behov for så mye fysisk kontakt med vilt fremmede. Derfor kunne jeg godt tenke meg at alle tok tre skritt bakover istedenfor å klynge seg rundt koffertbåndet. Jeg prøvde faktisk å legg opp til det i dag. Jeg plasserte meg i god avstand til båndet, med cirka tre folketomme meter på hver side av meg. Men tror du noen tok hintet? Åh neida. Nå skal det vel sies at et litt forvirra vesen i solid avstand fra bagasjebåndet ikke akkurat lyser av demonstrasjon, men likevel burde de ha skjønt at heller ikke jeg bare stod der for moroskyld. Neste gang skal jeg ha med plakat.
Kanskje er det bare min egen intimsone som er fryktelig diger? Kanskje er nærkontakt med 100 prosent ukjente helt naturlig? Kanskje er det sånn at man kjenner hverandre etter å ha fløyet sammen? Jeg vet om enkelte som gir uttrykk for at de har et nettverk av venner på størrelse med befolkningen i et middels stort land. De sier at de kjenner folk bare de vet hva vedkomne heter. Jeg legger nok litt mer i det.
Nå ser det etter hvert ut til at jeg er dirkekte folkesky, nesten negativ til nye mennesker. Det er jeg så visst ikke. Jeg ser på alle fremmede som ’potensielle venner’ (..fryktelig hyggelig, søtt her nå...), men kanskje ikke akkurat når jeg skal finne igjen kofferten min? Og kanskje trenger vi ikke stå så tett at vi må puste på likt heller?
- For det er fælt hvor tett folk skal stå! Jeg har vært ute og fløyet i dag. I køen ved boardingen trenger folk seg inntil hverandre, akkurat som om de skal komme raskere om bord av den grunn. Inne på flyet står de som sild i tønne, nærmest åler seg rundt hverandre, før de tar plass, kliss inntil hverandre. Det som forundrer meg er at det ikke stopper her: Når vi er landet og kommet inn på flyplassen, ser det ut til at de er blitt bestevenner i løpet av flyturen, og de trenger seg sammen rundt bagasjebåndet, skulder mot skulder.
Jeg skriver om de andre, for jeg er ingen trenger selv. Jeg synes det er ålreit med litt rom. Jeg har liksom ikke egentlig noe akutt behov for så mye fysisk kontakt med vilt fremmede. Derfor kunne jeg godt tenke meg at alle tok tre skritt bakover istedenfor å klynge seg rundt koffertbåndet. Jeg prøvde faktisk å legg opp til det i dag. Jeg plasserte meg i god avstand til båndet, med cirka tre folketomme meter på hver side av meg. Men tror du noen tok hintet? Åh neida. Nå skal det vel sies at et litt forvirra vesen i solid avstand fra bagasjebåndet ikke akkurat lyser av demonstrasjon, men likevel burde de ha skjønt at heller ikke jeg bare stod der for moroskyld. Neste gang skal jeg ha med plakat.
Kanskje er det bare min egen intimsone som er fryktelig diger? Kanskje er nærkontakt med 100 prosent ukjente helt naturlig? Kanskje er det sånn at man kjenner hverandre etter å ha fløyet sammen? Jeg vet om enkelte som gir uttrykk for at de har et nettverk av venner på størrelse med befolkningen i et middels stort land. De sier at de kjenner folk bare de vet hva vedkomne heter. Jeg legger nok litt mer i det.
Nå ser det etter hvert ut til at jeg er dirkekte folkesky, nesten negativ til nye mennesker. Det er jeg så visst ikke. Jeg ser på alle fremmede som ’potensielle venner’ (..fryktelig hyggelig, søtt her nå...), men kanskje ikke akkurat når jeg skal finne igjen kofferten min? Og kanskje trenger vi ikke stå så tett at vi må puste på likt heller?
onsdag 14. mai 2008
Evaluere evalueringene
Det er rart hvor mye som skal evalueres. Egentlig skal visst alt evalueres nå i våre dager. På journalistutdanningen i Bodø evaluerer vi alle kurs, enten skriftlig eller muntlig. Om noen tar seg tid til å se på resultatene av disse tilbakemeldingene.., nei - det vet jeg ikke. Antakeligvis er rette vedkomne for opptatt av forskning, samt evaluering og analyser av forskningsprosesser og forskningsresultater.
På folkehøgskolen i fjor hadde vi brannøvelse, og den skulle selvsagt evalueres. Tilbakemeldingene rektor Jon fikk var at det er vanskelig å hoppe ut av vinduer som slår innover, at det skulle vært bedre merking av nødutganger og at noen ikke hørte brannalarmen. Jeg tror han har fått akkurat de samme tilbakemeldingene de siste ti årene, og jeg tror ikke det endret seg stort i år heller. Det er når det blir sånn at jeg ikke helt kan forstå poenget med avkryssing, karaktergiving og skalaer fra én til ti, samt møter som gjerne varer altfor lenge.
Jeg husker oppstyret rundt de nasjonale prøvene. Skolene skulle evalueres. Det ble stor oppstandelse, spesielt da noen ville offentliggjøre resultatene. Jeg har aldri helt skjønt poenget med å evaluere hvis resultatet er hemmelig. Like etter kom lærerevalueringene på videregående. Lærerne skulle få sine karakterer. Jeg benekter ikke at de resultatene jeg selv fikk på prøver ga ris til egen bak for enkelte av dem, og jeg tror nok ikke jeg var alene om å gjøre det sånn. Så ba jeg heller aldri om å få evaluere noen lærer.
Nå har videregående skole fått enda flere evalueringer. Dette var ikke jeg klar over. Alt mulig skal evalueres, av både lærere og elever. Elevene har visstnok krav på en halvårsevaluering på en hel A4-side. Tenk på de stakkars lærerne som har tre klasser i norsk, da! Så skal du liksom punktvis evaluere den enkeltes evne til ditt og datt!?! Dette virker som vanvittig god ressursbruk… Vi trenger utvilsomt en evaluering av evalueringene.
På folkehøgskolen i fjor hadde vi brannøvelse, og den skulle selvsagt evalueres. Tilbakemeldingene rektor Jon fikk var at det er vanskelig å hoppe ut av vinduer som slår innover, at det skulle vært bedre merking av nødutganger og at noen ikke hørte brannalarmen. Jeg tror han har fått akkurat de samme tilbakemeldingene de siste ti årene, og jeg tror ikke det endret seg stort i år heller. Det er når det blir sånn at jeg ikke helt kan forstå poenget med avkryssing, karaktergiving og skalaer fra én til ti, samt møter som gjerne varer altfor lenge.
Jeg husker oppstyret rundt de nasjonale prøvene. Skolene skulle evalueres. Det ble stor oppstandelse, spesielt da noen ville offentliggjøre resultatene. Jeg har aldri helt skjønt poenget med å evaluere hvis resultatet er hemmelig. Like etter kom lærerevalueringene på videregående. Lærerne skulle få sine karakterer. Jeg benekter ikke at de resultatene jeg selv fikk på prøver ga ris til egen bak for enkelte av dem, og jeg tror nok ikke jeg var alene om å gjøre det sånn. Så ba jeg heller aldri om å få evaluere noen lærer.
Nå har videregående skole fått enda flere evalueringer. Dette var ikke jeg klar over. Alt mulig skal evalueres, av både lærere og elever. Elevene har visstnok krav på en halvårsevaluering på en hel A4-side. Tenk på de stakkars lærerne som har tre klasser i norsk, da! Så skal du liksom punktvis evaluere den enkeltes evne til ditt og datt!?! Dette virker som vanvittig god ressursbruk… Vi trenger utvilsomt en evaluering av evalueringene.
mandag 12. mai 2008
Polske flagg
Endelig er selvbrunigssprayflekkene borte! I dag kunne jeg legge mine kritthvite legger ut i sommersolen. Det var litt småkaldt, og jeg tenkte at solkrem var helt unødvendig. Det gjør vondt nå, her jeg sitter med mine to forsommerrøde legger. De minner litt om det polske flagget, med et tydelig skille mellom rødt og hvitt.
Det er rart med det, men jeg starter stort sett sommeren med rødflammet kropp. Hvert år tenker jeg at solen ikke tar noe særlig så lenge det blåser. Noe så idiotisk! Jeg er 21 år, jeg burde ha lært. Men det har jeg altså ikke.
I morgen skal jeg ut i hagen igjen. Kommer jeg til å brette opp buksebena? Ja. Kommer jeg til å smøre? Hmm...
Det er rart med det, men jeg starter stort sett sommeren med rødflammet kropp. Hvert år tenker jeg at solen ikke tar noe særlig så lenge det blåser. Noe så idiotisk! Jeg er 21 år, jeg burde ha lært. Men det har jeg altså ikke.
I morgen skal jeg ut i hagen igjen. Kommer jeg til å brette opp buksebena? Ja. Kommer jeg til å smøre? Hmm...
Sånn blir resultatet når jeg soler megTær til besvær
Sommeren står for dør. Sola skinner, og folk sparker av seg skoene. Tærne skal luftes på denne tiden av året, og folk trasker barbeinte rundt i tide og utide.
Jeg blir veldig lett fascinert av ganske mye, ikke minst av andres tær, eller rettere sagt behovet for å vise dem fram. For eksempel når jeg en stund tilbake ringte på hos hybelverten, og han var fullt påkledd, men barbeint: Jeg ble liksom litt forvirra! For det første kan jeg ikke skjønne at bare tær og kalde gulv er noen logisk kombinasjon. For det andre har jeg problemer med å se at store, bare føtter er noe særlig hyggelig. Alt jeg husker fra besøket på døren var tærne. Dette går unektelig veldig inn på meg.
Sommeren er en prøvelse. Jeg ser en logisk sammenheng mellom barbeint, sol, strand og ute. Da er tær greit. Problemene blir større når det lir mot kveld og føttene trekkes opp i sofaer og tulles inn i pledd, gjerne i andres sofaer og i andres pledd. Det jeg lurer på er om disse menneskene synes andres tær er like hyggelig, eller om det bare er sine egne undersåtter de er så fantastisk glade i at de ikke kan gjemme dem i et par sokker? Jeg har egentlig et godt forhold til mine egne føtter. Jeg synes liksom de er ganske passelig store og passe tykke, de er i grunn ikke så aller verst. Likevel tar det tid før jeg begynner med blotting.
En dame jeg kjenner ganske godt drev en stund med utlån av sokker. Sønnens kamerater feiret sommeren barbeint. De trasket rundt med klamme tær, men inn i huset hennes slapp de ikke uten lånesokker. Sånn kommer jeg også til å bli.
Jeg blir veldig lett fascinert av ganske mye, ikke minst av andres tær, eller rettere sagt behovet for å vise dem fram. For eksempel når jeg en stund tilbake ringte på hos hybelverten, og han var fullt påkledd, men barbeint: Jeg ble liksom litt forvirra! For det første kan jeg ikke skjønne at bare tær og kalde gulv er noen logisk kombinasjon. For det andre har jeg problemer med å se at store, bare føtter er noe særlig hyggelig. Alt jeg husker fra besøket på døren var tærne. Dette går unektelig veldig inn på meg.
Sommeren er en prøvelse. Jeg ser en logisk sammenheng mellom barbeint, sol, strand og ute. Da er tær greit. Problemene blir større når det lir mot kveld og føttene trekkes opp i sofaer og tulles inn i pledd, gjerne i andres sofaer og i andres pledd. Det jeg lurer på er om disse menneskene synes andres tær er like hyggelig, eller om det bare er sine egne undersåtter de er så fantastisk glade i at de ikke kan gjemme dem i et par sokker? Jeg har egentlig et godt forhold til mine egne føtter. Jeg synes liksom de er ganske passelig store og passe tykke, de er i grunn ikke så aller verst. Likevel tar det tid før jeg begynner med blotting.
En dame jeg kjenner ganske godt drev en stund med utlån av sokker. Sønnens kamerater feiret sommeren barbeint. De trasket rundt med klamme tær, men inn i huset hennes slapp de ikke uten lånesokker. Sånn kommer jeg også til å bli.
Ufrivillig, overraskende og pinlig
Jeg er en sånn som ganske lett får kontakt med vilt fremmede mennesker. Tre faste fellesnevnere for disse hendelsene er ufrivillig, overraskende og pinlig.
Det er veldig lenge siden sist jeg sa ”mamma” til noen jeg aldri før hadde sett. Jeg husker at jeg gjorde det av og til da jeg var liten, og jeg syntes det var helt grusomt. Etter mamma-til-en-fremmed-perioden, kom tiden da man glemte å låse døren på offentlige toaletter, eller hvor venninner skulle passe på så ingen kom inn. Til tross for hun som sto dørvakt, skjedde det uheldige; jeg ble bokstavelig talt tatt med buksene nede. Det var ikke noe moro i det hele tatt. Det er kanskje 12 år siden dette skjedde, men jeg har enda ikke kommet over det.
De fleste tåpelige tingene jeg gjør i dag skjer enten i panikk, i høyt tempo eller i ren forvirring. En av de verste episodene skjedde utenfor et bilverksted i Sverige. Familien ventet på far. Det var sommer, sol og riktig så koselig. Brått ble idyllen brutt av en veps. Hanne Maren, 16 år, kaster seg rundt og bruker den litt tunge vesken sin til å jage vepsen. Hun bommer på udyret, men treffer en dresskledd svenske med stresskoffert isteden, rett i fleisen. Hanne Maren blir veldig forundret. Moren hennes stotrer fram et unnskyld, før de to og lillebror braser ut i et kollegialt latteranfall.
En annen gang rev jeg ned en pose med ganske tunge tax-free varer fra hattehylleboksen på et fly. Kabinpersonalet hadde akkurat oppfordret til å være forsiktig, men det gjaldt ikke meg… Eieren av posen fikk den i hodet. Jeg fikk masse oppmerksomhet. Litt ekkelt når du står i kø inne på et fly uten fluktmuligheter. Det ble fryktelig stille, og jeg ble så rød som det bare går an å bli.
Det skjer ikke så ofte, men i går klarte jeg å gå på tre mennesker, i løpet av to sekunder. Da har jeg liksom fylt kvoten for en stund! Saken var den at jeg var på Latter i Oslo og så en Ingrid Bjørnov-greie. Ettersom jeg kjenner Ingrid, tok følge med henne ut etter forestillingen. Jeg vet ikke hvorfor det på død og liv måtte være så fryktelig mye folk rundt oss der rett utenfor døren, men det var det i alle fall. Det ble klem og ha det bra, før jeg snudde på hælen. Bang. Først i en eldre mann og hans utvalgte. Jeg ble så forvirret at jeg bykset til siden. Der var det jammen også noen.
Jeg har hatt mine opplevelser på toget og i telefonen, for ikke å glemme prøverommene. Jeg har opplevd pinlige ting på flere språk, fått øyekontakt med en nesten naken nabo og gått på feil buss. Det er definitivt ikke over.
Det er veldig lenge siden sist jeg sa ”mamma” til noen jeg aldri før hadde sett. Jeg husker at jeg gjorde det av og til da jeg var liten, og jeg syntes det var helt grusomt. Etter mamma-til-en-fremmed-perioden, kom tiden da man glemte å låse døren på offentlige toaletter, eller hvor venninner skulle passe på så ingen kom inn. Til tross for hun som sto dørvakt, skjedde det uheldige; jeg ble bokstavelig talt tatt med buksene nede. Det var ikke noe moro i det hele tatt. Det er kanskje 12 år siden dette skjedde, men jeg har enda ikke kommet over det.
De fleste tåpelige tingene jeg gjør i dag skjer enten i panikk, i høyt tempo eller i ren forvirring. En av de verste episodene skjedde utenfor et bilverksted i Sverige. Familien ventet på far. Det var sommer, sol og riktig så koselig. Brått ble idyllen brutt av en veps. Hanne Maren, 16 år, kaster seg rundt og bruker den litt tunge vesken sin til å jage vepsen. Hun bommer på udyret, men treffer en dresskledd svenske med stresskoffert isteden, rett i fleisen. Hanne Maren blir veldig forundret. Moren hennes stotrer fram et unnskyld, før de to og lillebror braser ut i et kollegialt latteranfall.
En annen gang rev jeg ned en pose med ganske tunge tax-free varer fra hattehylleboksen på et fly. Kabinpersonalet hadde akkurat oppfordret til å være forsiktig, men det gjaldt ikke meg… Eieren av posen fikk den i hodet. Jeg fikk masse oppmerksomhet. Litt ekkelt når du står i kø inne på et fly uten fluktmuligheter. Det ble fryktelig stille, og jeg ble så rød som det bare går an å bli.
Det skjer ikke så ofte, men i går klarte jeg å gå på tre mennesker, i løpet av to sekunder. Da har jeg liksom fylt kvoten for en stund! Saken var den at jeg var på Latter i Oslo og så en Ingrid Bjørnov-greie. Ettersom jeg kjenner Ingrid, tok følge med henne ut etter forestillingen. Jeg vet ikke hvorfor det på død og liv måtte være så fryktelig mye folk rundt oss der rett utenfor døren, men det var det i alle fall. Det ble klem og ha det bra, før jeg snudde på hælen. Bang. Først i en eldre mann og hans utvalgte. Jeg ble så forvirret at jeg bykset til siden. Der var det jammen også noen.
Jeg har hatt mine opplevelser på toget og i telefonen, for ikke å glemme prøverommene. Jeg har opplevd pinlige ting på flere språk, fått øyekontakt med en nesten naken nabo og gått på feil buss. Det er definitivt ikke over.
søndag 11. mai 2008
Folk er rare
I dag har jeg satt ny personlig rekord i bruk av framkomstmidler. Jeg har kjørt bil, buss, fly, tog, flytog, T-bane og karusell. Også har jeg trillet litt i overkant mye trillekoffert. Trillekofferten og jeg var på toppen av operaen. Noen timer senere, etter at den lille røde vennen hadde fått en pust i bakken i en garderobe på Latter, dundret vi oss nedover Karl Johan. Vi klarte å overdøve russen!
Egentlig skal dette verken handle om kofferter eller russ. Jeg skal rett og slett ta fatt de mindre intelligente i kveld (/natt). Det har seg nemlig slik at det er en del mennesker der ute som ikke er direkte smarte. De er ofte ganske slitsomme, men samtidig litt underholdende.
Jeg har sett mye besynderlig oppførsel i dag, men ingenting slår damen på flyet. Jeg ble sittende ved siden av en ung mor og hennes sønn på to år. Til flyselskapet sa hun at sønnen ikke var fylt to enda, for å kunne ta ham med gratis. Så ble hun sur fordi sønnen ikke fikk eget sete, ettersom han var to år. Hallo? Logikk? Ikke det, nei. Vel, flyet tar av. Mor kjefter på barn. Lite barn sitter pent og stille. Moren sier at han ikke skal krangle, ”da blir jeg sint”. Lite barn krangler ikke. Moren kjefter på sønnen fordi det er håpløst å reise med ham, selv om han sitter stille og pent. Så kjefter moren fordi sønnen tråkker henne på magen. Så kjefter moren fordi sønnen trenger ny bleie. Så kjefter moren fordi sønnen drikker for mye av juiceboksen hun gir ham. Så kjefter moren fordi sønnen bruker smokk. Så kjefter moren fordi sønnen generelt sett må skjerpe seg. Så kjefter moren… - og sånn holder hun på! Så finner hun ut at hun skal skrelle en mango. HVA?? Har de ikke noen ordentlige kniver her? Jøss, bombe! Mor blir sur, og banner seg gjennom mangoskrellingen med plastkniv. Så blir hun forundret over at hun ble så seig på fingrene. Og hvordan gikk det med toåringen? Jo da, han endte naturligvis opp i fanget mitt, med kosepute, biler og våt bleie. (Heldigvis var jeg forutseende nok til å ha dekket meg til med et reklameblad …) Etter en god halvtime fikk jeg lempet det stakkars barnet tilbake, og da skulle moren jammen skifte på ham, i setet. Milde himmel. Folk er rare.
Egentlig skal dette verken handle om kofferter eller russ. Jeg skal rett og slett ta fatt de mindre intelligente i kveld (/natt). Det har seg nemlig slik at det er en del mennesker der ute som ikke er direkte smarte. De er ofte ganske slitsomme, men samtidig litt underholdende.
Jeg har sett mye besynderlig oppførsel i dag, men ingenting slår damen på flyet. Jeg ble sittende ved siden av en ung mor og hennes sønn på to år. Til flyselskapet sa hun at sønnen ikke var fylt to enda, for å kunne ta ham med gratis. Så ble hun sur fordi sønnen ikke fikk eget sete, ettersom han var to år. Hallo? Logikk? Ikke det, nei. Vel, flyet tar av. Mor kjefter på barn. Lite barn sitter pent og stille. Moren sier at han ikke skal krangle, ”da blir jeg sint”. Lite barn krangler ikke. Moren kjefter på sønnen fordi det er håpløst å reise med ham, selv om han sitter stille og pent. Så kjefter moren fordi sønnen tråkker henne på magen. Så kjefter moren fordi sønnen trenger ny bleie. Så kjefter moren fordi sønnen drikker for mye av juiceboksen hun gir ham. Så kjefter moren fordi sønnen bruker smokk. Så kjefter moren fordi sønnen generelt sett må skjerpe seg. Så kjefter moren… - og sånn holder hun på! Så finner hun ut at hun skal skrelle en mango. HVA?? Har de ikke noen ordentlige kniver her? Jøss, bombe! Mor blir sur, og banner seg gjennom mangoskrellingen med plastkniv. Så blir hun forundret over at hun ble så seig på fingrene. Og hvordan gikk det med toåringen? Jo da, han endte naturligvis opp i fanget mitt, med kosepute, biler og våt bleie. (Heldigvis var jeg forutseende nok til å ha dekket meg til med et reklameblad …) Etter en god halvtime fikk jeg lempet det stakkars barnet tilbake, og da skulle moren jammen skifte på ham, i setet. Milde himmel. Folk er rare.
lørdag 10. mai 2008
Formelforvirring
Jeg har kastet bort ganske mye tid så langt i livet. Kasting av tid er noe jeg driver med stort sett hver dag nå, men egentlig synes jeg dét er en bedre måte å bruke livet på enn å bruke tid og krefter på ting man ikke trenger. Om du skjønner.
For å være helt konkret: Jeg sikter til mine tre år med matematikk på videregående. Jeg skulle bli stor og smart, jeg skulle ha 3MX. Jeg må ha hatt et utilregnelig øyeblikk da jeg leverte lappen med ønsker om fag, hvis det ikke bare var et aldeles vanlig standardavvik i hjernen.
Jeg angrer fortsatt på disse fem timene i uken med matte. Jeg kan den dag i dag ikke skjønne hva en journalistspire skal med binominalkoeffisienter, algoritmer eller trigonometriske likninger. Det eneste jeg kan av matte er ordene. Disse ordene er litt sånn ”sett sammen så mange vokaler du får, og vips så har laget en ny matematisk formel”. Jeg vet ikke helt hva alle ordene betyr, men jeg vet at de er pensum. De var i alle fall det for et par år siden. Vi slet oss gjennom analysens fundalteorem, teoretisk kovarians og kumulative fordelinger. Vi lette forgjeves etter grenseverdier og overlappende begivenheter. De rettvinklede trekantene ble stadig skjevere, og de lineære funksjonene gikk så å si loddrett nedover.
Jeg skjønner fortsatt ikke forskjellen på e og a. Det at x, y, og z ikke skal blandes har visst noe med noen streker og greier å gjøre. Men ikke engang når det gjaldt streker var mattelæreren og jeg på bølgelengde. For hva er egentlig en strek? Er det en linje, eller er det bare et linjestykke? (To HELT forskjellige ting, må vite.. For meg holder det så lenge ting er rett!)
Jeg holdt på å bli gæren av ekvivalente likninger og vektorer i alle mulige himmelretninger. Og i det øyeblikket en tangent ikke lenger var en del av pianoet mitt, men ble omgjort til en strek i ytterkanten av sirkelen, da ga jeg rett og slett opp. Jeg har ikke sett en differensiallikning, integrasjon eller en frekvensanalyse siden eksamen for to år siden. Jeg er spent på hvor lenge jeg må vente før jeg får bruk for alle formlene jeg har samlet meg. Det aner meg at blir en stund til. Takk Gud.
For å være helt konkret: Jeg sikter til mine tre år med matematikk på videregående. Jeg skulle bli stor og smart, jeg skulle ha 3MX. Jeg må ha hatt et utilregnelig øyeblikk da jeg leverte lappen med ønsker om fag, hvis det ikke bare var et aldeles vanlig standardavvik i hjernen.
Jeg angrer fortsatt på disse fem timene i uken med matte. Jeg kan den dag i dag ikke skjønne hva en journalistspire skal med binominalkoeffisienter, algoritmer eller trigonometriske likninger. Det eneste jeg kan av matte er ordene. Disse ordene er litt sånn ”sett sammen så mange vokaler du får, og vips så har laget en ny matematisk formel”. Jeg vet ikke helt hva alle ordene betyr, men jeg vet at de er pensum. De var i alle fall det for et par år siden. Vi slet oss gjennom analysens fundalteorem, teoretisk kovarians og kumulative fordelinger. Vi lette forgjeves etter grenseverdier og overlappende begivenheter. De rettvinklede trekantene ble stadig skjevere, og de lineære funksjonene gikk så å si loddrett nedover.
Jeg skjønner fortsatt ikke forskjellen på e og a. Det at x, y, og z ikke skal blandes har visst noe med noen streker og greier å gjøre. Men ikke engang når det gjaldt streker var mattelæreren og jeg på bølgelengde. For hva er egentlig en strek? Er det en linje, eller er det bare et linjestykke? (To HELT forskjellige ting, må vite.. For meg holder det så lenge ting er rett!)
Jeg holdt på å bli gæren av ekvivalente likninger og vektorer i alle mulige himmelretninger. Og i det øyeblikket en tangent ikke lenger var en del av pianoet mitt, men ble omgjort til en strek i ytterkanten av sirkelen, da ga jeg rett og slett opp. Jeg har ikke sett en differensiallikning, integrasjon eller en frekvensanalyse siden eksamen for to år siden. Jeg er spent på hvor lenge jeg må vente før jeg får bruk for alle formlene jeg har samlet meg. Det aner meg at blir en stund til. Takk Gud.
torsdag 8. mai 2008
Ikke rør meg!
Jeg har et litt ambivalent forhold til sånne som skal reparere meg. Jeg kan nevne leger, tannleger, frisører og optikere, folk som skal stikke, klippe, skjære eller utrette andre skumle saker. Det trenger ikke være snakk om større prosjekter enn en hårklipp, jeg liker det ikke uansett.
I dag har jeg vært hos optikeren. Det var litt sånn: ”Hei og god dag, jeg har ikke møtt deg før, men nå skal du altså stappe fingrene dine inn i øynene mine. Tusen takk, og vi ses aldri mer.” Det er litt rart. Helt vilt fremmede som plutselig skal fikse. Jeg er skremmende klar over at det finnes verre mennesker enn optikeren, men uansett, lite eller stort, jeg liker rett og slett ikke folk som skal ordne.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg setter alltid opp håret så fint jeg bare kan før jeg går til frisøren. Jeg stiller forberedt. Om det er i forsøk på å imponere, det vet jeg ikke. Men det er greit å føle seg vel, for i det jeg setter meg ned i stolen og får en sånn tåpelig kappe kastet over meg, mister jeg om lag halvparten av intelligensen. Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha kaffe eller te, og jeg later som om jeg leser ukebladene jeg får. Bare later som. Hvorfor? Jeg aner ikke.
Tannlegen er jeg enda mindre glad i. Jeg burde være kurert, for munnen min har opp gjennom årene blitt regulert på alle mulige måter, men det skal ikke mer enn en innkallelse til før jeg får hetetokter og begynner å skjelve i knærne. De siste to ukene før tannlegetimen pusser jeg tenner som om jeg skulle forberede meg til et verdensmesterskap, og jeg bruker mange meter tanntråd. Så får jeg da også høre hver gang hvor godt jeg passer på tennene mine. Hihi, tannlegen skulle bare visst…
Leger er det aller verste. Jeg er livredd dem. Så har jeg heller ikke vært hos en lege på Gud vet hvor lang tid. Ti år eller noe. Kanskje burde jeg tatt turen snart, funnet ut en gang for alle hva det egentlig er jeg ikke tåler. Men nei, jeg prøver meg heller fram selv. Leger tåler jeg i alle fall ikke.
Nå er det noen visdomstenner på gang. De er på vei opp og fram, fire stykker, og tannlegen truer med trekking. Eller faktisk operasjon, ettersom de prøver å gjemme seg. Jeg tror de gjemmer seg fordi de ikke vil ut. – ”Du får si ifra når det begynner å gjøre vondt, da”, sa tannlegen min litt oppgitt. Det jeg mener er at de trakk da vitterlig ikke alle visdomstenner før i tiden? Jeg skal ikke tilbake til Smedpelles tid, bare sånn 30 år kanskje. Folk levde da godt med tennen sine da? Jeg blånekter. Ikke rør meg!
I dag har jeg vært hos optikeren. Det var litt sånn: ”Hei og god dag, jeg har ikke møtt deg før, men nå skal du altså stappe fingrene dine inn i øynene mine. Tusen takk, og vi ses aldri mer.” Det er litt rart. Helt vilt fremmede som plutselig skal fikse. Jeg er skremmende klar over at det finnes verre mennesker enn optikeren, men uansett, lite eller stort, jeg liker rett og slett ikke folk som skal ordne.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg setter alltid opp håret så fint jeg bare kan før jeg går til frisøren. Jeg stiller forberedt. Om det er i forsøk på å imponere, det vet jeg ikke. Men det er greit å føle seg vel, for i det jeg setter meg ned i stolen og får en sånn tåpelig kappe kastet over meg, mister jeg om lag halvparten av intelligensen. Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha kaffe eller te, og jeg later som om jeg leser ukebladene jeg får. Bare later som. Hvorfor? Jeg aner ikke.
Tannlegen er jeg enda mindre glad i. Jeg burde være kurert, for munnen min har opp gjennom årene blitt regulert på alle mulige måter, men det skal ikke mer enn en innkallelse til før jeg får hetetokter og begynner å skjelve i knærne. De siste to ukene før tannlegetimen pusser jeg tenner som om jeg skulle forberede meg til et verdensmesterskap, og jeg bruker mange meter tanntråd. Så får jeg da også høre hver gang hvor godt jeg passer på tennene mine. Hihi, tannlegen skulle bare visst…
Leger er det aller verste. Jeg er livredd dem. Så har jeg heller ikke vært hos en lege på Gud vet hvor lang tid. Ti år eller noe. Kanskje burde jeg tatt turen snart, funnet ut en gang for alle hva det egentlig er jeg ikke tåler. Men nei, jeg prøver meg heller fram selv. Leger tåler jeg i alle fall ikke.
Nå er det noen visdomstenner på gang. De er på vei opp og fram, fire stykker, og tannlegen truer med trekking. Eller faktisk operasjon, ettersom de prøver å gjemme seg. Jeg tror de gjemmer seg fordi de ikke vil ut. – ”Du får si ifra når det begynner å gjøre vondt, da”, sa tannlegen min litt oppgitt. Det jeg mener er at de trakk da vitterlig ikke alle visdomstenner før i tiden? Jeg skal ikke tilbake til Smedpelles tid, bare sånn 30 år kanskje. Folk levde da godt med tennen sine da? Jeg blånekter. Ikke rør meg!
”Nur für Frauen”
Sommeren nærmer seg med stormskritt. For mange betyr det familietur til fremmed destinasjon. Familien min er intet unntak. Vi reiser ut med hodet hevet og med en opplevelsestrang ingen andre noen sinne har sett maken til. Egentlig har ikke dette enorme behovet tatt bolig i meg riktig enda. For meg holder det med de små kuriositetene.
Det var en sånn liten, artig sak jeg støtte på en varm dag i Rostock. I en parkeringskjeller, av alle steder. Denne kjelleren bestod av urovekkende mange beskjeder. Pappa hadde likevel tatt sjansen på å sette fra seg bilen. Mannen kunne ikke ha vært riktig oppmerksom på alle skiltene, for da vi kom tilbake fra shoppingrunden, var det jammen et digert refleksskilt med bilde av en kvinne foran bilden. ”Nur für Frauen”, stod det med fet skrift. Om lag tretti plasser var markert med at de kun var for kvinner. På søyler rundt om kring hang svære refleksplater med damer på. Jeg tror den eneste forskjellen mellom kvinneplassene og plassene for normale (!) mennesker var bredden. Ti centimeter eller noe.
Jeg liker generelt sett ikke å bli undervurdert, men akkurat denne kjelleren var egentlig litt sjarmerende. Det hele var på sett og vis litt omsorgsfullt. Omsorg for sarte sjeler i skumle kjellere. Andre steder hang beskjeder om plasser kun for biler med barnevogn, plasser for biler med takboks og ikke minst pensjonistplasser. Det første jeg i denne anledningen lurer på, er om det er andre grupper mennesker som også kunne trenge litt særbehandling i parkeringshus. Hva med for eksempel homofile. Hvor bør de parkere? Eller hva med folk med stiletthæl? Eller kanskje menn med bart? Eller skotter. Kanskje også de som er under 1,60 høye. Eller hva med en grunninndeling etter yrkesgrupper, der de som tjener mest må helt ned i nederste etasje? Med andre ord en etasje full av sjefer, kjendiser, advokater og spesialpraktiserende leger. De som ikke tjener like fett kan parkere lengre opp, og dermed slipper de å bruke så mye drivstoff.
Også tenker jeg på tyskerne som er vant til særbehandling på parkeringsplasser; tenk når de kommer til Norge! Stakkars… Kanskje vi burde lage noen egne plasser: ”Kun for tyskere”?
onsdag 7. mai 2008
En filosofisk aften
Jeg har sukker i halve ansiktet. Fruktsaft i resten. Jeg har akkurat fortært en hel, rosa, sur grapefrukt. Det minnet veldig om da jeg var liten. Jeg ble rent sentimental der jeg satt på gulvet (!) og spiste altfor sur frukt, som bare rant og rant.
Grapefrukt minner om sommer og hagebord med voksduk, flyvende små dyr som stikker hvis du kommer for nærme og sol. Jeg får en sånn god følelse inni meg! Jeg blir liksom satt tilbake i tid, til da jeg snublet rundt på fargeglade rulleskøyter, hoppet strikk og drakk brus av én meter lange sugerør. Det var god tid.
Av og til, ganske ofte egentlig, skulle jeg ønske at verden var litt mer som før. Jeg husker en sommermorgen hvor jeg tuslet ut i hagen i nattkjolen, plukket bringebær av naboens busk og lagde bringebærsyltetøy i et lite plastglass, med en rød plastskje. Det er klart at det skulle tatt seg pussig ut om jeg hadde gjort dette i dag, det hadde liksom ikke tatt seg ut i det hele tatt, men jeg savner det likevel.
Det er ikke bare sommeren som er blitt veldig annerledes, det gjelder julen også. Julaften med gavepapir og null kontroll på hvor bruksanvisninger og store sedler blir av er et savn. Krabbedukker, brettspill, lekebiler og Barbie… Det er liksom ikke like moro med stekespader i tre og kakeformer i silikon. For all del, jeg bruker det flittig, kjære mor og kjære tante, men det er bare å innse at moroa ikke er helt den samme. Jeg savner julene med barnåler i håret. Julene da man enda spiste grøt og fikk mandelen. Julen da man prøvde de nye smørefrie skiene på teppet i gangen til mormor og morfar. Julene da man var liten og litt gæren!
Jeg er gammel nok til å huske tiøringene. Jeg husker at jeg kjøpte en sprettball, en artig greie vi gravde ned i sandkassen i barnehagen, for så å grave opp igjen og si at vi hadde funnet en skatt. Jeg betalte 90 øre for ballen. Pengene hadde jeg i en rosa pung som jeg hadde vunnet på basar. Jeg husker det som det skulle vært i går! Det var omtrent på samme tid som jeg syklet min første og eneste tur med støttehjul.
I fjor sommer fikk jeg et absolutt flashback til sommeren som liten. Signe på snaut 4 år var på besøk. Vi satt i dukkestuen min og lagde suppe av bruspulver, mens vi spiste blader med stein. Mammaen til Signe var oppriktig bekymret for at jeg skulle kjede meg i hjel. Det gjorde jeg så visst ikke. Jeg satt der med en helt unik sommerstemning.
Sommeren som liten...
Grapefrukt minner om sommer og hagebord med voksduk, flyvende små dyr som stikker hvis du kommer for nærme og sol. Jeg får en sånn god følelse inni meg! Jeg blir liksom satt tilbake i tid, til da jeg snublet rundt på fargeglade rulleskøyter, hoppet strikk og drakk brus av én meter lange sugerør. Det var god tid.
Av og til, ganske ofte egentlig, skulle jeg ønske at verden var litt mer som før. Jeg husker en sommermorgen hvor jeg tuslet ut i hagen i nattkjolen, plukket bringebær av naboens busk og lagde bringebærsyltetøy i et lite plastglass, med en rød plastskje. Det er klart at det skulle tatt seg pussig ut om jeg hadde gjort dette i dag, det hadde liksom ikke tatt seg ut i det hele tatt, men jeg savner det likevel.
Det er ikke bare sommeren som er blitt veldig annerledes, det gjelder julen også. Julaften med gavepapir og null kontroll på hvor bruksanvisninger og store sedler blir av er et savn. Krabbedukker, brettspill, lekebiler og Barbie… Det er liksom ikke like moro med stekespader i tre og kakeformer i silikon. For all del, jeg bruker det flittig, kjære mor og kjære tante, men det er bare å innse at moroa ikke er helt den samme. Jeg savner julene med barnåler i håret. Julene da man enda spiste grøt og fikk mandelen. Julen da man prøvde de nye smørefrie skiene på teppet i gangen til mormor og morfar. Julene da man var liten og litt gæren!
Jeg er gammel nok til å huske tiøringene. Jeg husker at jeg kjøpte en sprettball, en artig greie vi gravde ned i sandkassen i barnehagen, for så å grave opp igjen og si at vi hadde funnet en skatt. Jeg betalte 90 øre for ballen. Pengene hadde jeg i en rosa pung som jeg hadde vunnet på basar. Jeg husker det som det skulle vært i går! Det var omtrent på samme tid som jeg syklet min første og eneste tur med støttehjul.
I fjor sommer fikk jeg et absolutt flashback til sommeren som liten. Signe på snaut 4 år var på besøk. Vi satt i dukkestuen min og lagde suppe av bruspulver, mens vi spiste blader med stein. Mammaen til Signe var oppriktig bekymret for at jeg skulle kjede meg i hjel. Det gjorde jeg så visst ikke. Jeg satt der med en helt unik sommerstemning.
Sommeren som liten...
Bruspulverkokken Signe
En bekymringsløs tilværelse
mandag 5. mai 2008
Høyt og pinlig
- Det blir nesten som om dreneringen rundt øyet er dårlig, liksom som om den slipper inn sukker og all annen dritt. Du kan på en måte si det sånn, sa han.
Hans gamle klassevenninne så på ham med et litt forvirret blikk.
- Også hjelper det ikke noe særlig med briller heller. Det blir liksom som du skulle sette briller på en blind mann. Det hjelper ikke noe særlig det, nei. Hahaha.
Han lo rustent. Rustent og ganske høyt.
- Nei… det gjør det vel ikke…, stotret hun fram mellom sammenbitte tenner. Hun skottet forsiktig rundt seg.
- ...Briller på en blind mann, nei, gjentok han. Det blir nesten sånn! Hahaha.
De hadde ikke sett hverandre på tretti år, ikke siden de glade dagene på Tverlandet. Nå stod de tvers ovenfor hverandre i en butikk. Det mest naturlige ville kanskje være å prate litt om gamledager, familie eller utdanning, men ikke for denne karen, nei. Jeg tror ikke damen syntes det var så interessant å høre om hans for sent oppdagede diabetes (… som førte til at han måtte ta laser hver tredje måned, ikke at det ble bedre av den grunn, men det opprettholdt synet slik det var nå…) Hun nikket og smilte, men det så egentlig ut som hun hadde mest lyst til å bli borte i et stort, svart hull.
- Men du har jo ikke forandret deg en dag! Sa mannen etter en god stund med øyesykdommer og andre plager.
- Nja, det har jeg vel, sa hun blygt, men smigret og lettet over at ”samtalen” tok en ny vending.
- Jaja, jeg ser jo ganske dårlig. Jeg ser ikke rynker og sånt, sa mannen.
Hun ble svar skyldig. De var tilbake til start.
Dette er en fryktelig lei situasjon å havne i. Noen prater til deg, så høyt at alle kan høre det, og du skal liksom svare noe fornuftig! Jeg har sittet i saksa selv et par ganger. Blant annet en gang på toget mellom Hamar og Oslo. Toget var fullt, og jeg ble sittende ved siden av en voksen dame. Om hun var en misjonær fra Lillehammer eller hva hun egentlig var, det vet jeg ikke, men vi skulle i alle fall prate om Jesus. Nærmere bestemt om da hun møtte Jesus i dusjen. Samtalen utartet seg omtrent slik.
- Bla-bla-bla-bla-JESUS-bla-bla-bla-bla-HIMMELEN-bla-bla…
- Jaha!?!
- Bla-bla-bla-bla-GUD-bla-bla-bla-bla-KOMMET-bla-bla…
- Akkurat.
- Bla-bla-bla-bla -bla-ÅNDEN-bla-bla-bla- bla-bla…
- Ja vel.
- Bla-bla- MESSIAS-bla-bla-bla-bla-bla-bla-VISTE SEG-bla-bla…
- Nemlig
- Bla-FRELSE-bla-bla-bla-LYSET-bla-bla-bla-bla-HELLIG-bla-bla…
- Riktig.
- ....
Jeg tror at jeg i løpet av togturen klarte å bruke samtlige av de intetsigende svarordene jeg kan minst tre ganger. Jeg hadde en hel vogn med mennesker som lyttet, et par stykker hadde jeg øyekontakt med opptil flere ganger. De smilte ned i genseren. Jeg ble mer og mer svett. Hva sier du da, når en vilt fremmed skal frelse deg på toget? For alle del: Jesus er interessant, og folk skal få dusje med akkurat hvem de vil for min del. Men folk kan gjerne kjenne sine begrensninger også.
Jeg er litt redd for at jeg selv kommer til å bli en sånn når jeg blir gammel. Jeg tror nok verken jeg kommer til å drive misjonsarbeid på toget eller fortelle noen inngående om mine skavanker, men jeg er redd for at det en vakker dag vil bikke helt og at jeg vil strø om meg med historier om familien. Jeg er allerede godt i gang. Fortrinnsvis til folk jeg kjenner.
Hans gamle klassevenninne så på ham med et litt forvirret blikk.
- Også hjelper det ikke noe særlig med briller heller. Det blir liksom som du skulle sette briller på en blind mann. Det hjelper ikke noe særlig det, nei. Hahaha.
Han lo rustent. Rustent og ganske høyt.
- Nei… det gjør det vel ikke…, stotret hun fram mellom sammenbitte tenner. Hun skottet forsiktig rundt seg.
- ...Briller på en blind mann, nei, gjentok han. Det blir nesten sånn! Hahaha.
De hadde ikke sett hverandre på tretti år, ikke siden de glade dagene på Tverlandet. Nå stod de tvers ovenfor hverandre i en butikk. Det mest naturlige ville kanskje være å prate litt om gamledager, familie eller utdanning, men ikke for denne karen, nei. Jeg tror ikke damen syntes det var så interessant å høre om hans for sent oppdagede diabetes (… som førte til at han måtte ta laser hver tredje måned, ikke at det ble bedre av den grunn, men det opprettholdt synet slik det var nå…) Hun nikket og smilte, men det så egentlig ut som hun hadde mest lyst til å bli borte i et stort, svart hull.
- Men du har jo ikke forandret deg en dag! Sa mannen etter en god stund med øyesykdommer og andre plager.
- Nja, det har jeg vel, sa hun blygt, men smigret og lettet over at ”samtalen” tok en ny vending.
- Jaja, jeg ser jo ganske dårlig. Jeg ser ikke rynker og sånt, sa mannen.
Hun ble svar skyldig. De var tilbake til start.
Dette er en fryktelig lei situasjon å havne i. Noen prater til deg, så høyt at alle kan høre det, og du skal liksom svare noe fornuftig! Jeg har sittet i saksa selv et par ganger. Blant annet en gang på toget mellom Hamar og Oslo. Toget var fullt, og jeg ble sittende ved siden av en voksen dame. Om hun var en misjonær fra Lillehammer eller hva hun egentlig var, det vet jeg ikke, men vi skulle i alle fall prate om Jesus. Nærmere bestemt om da hun møtte Jesus i dusjen. Samtalen utartet seg omtrent slik.
- Bla-bla-bla-bla-JESUS-bla-bla-bla-bla-HIMMELEN-bla-bla…
- Jaha!?!
- Bla-bla-bla-bla-GUD-bla-bla-bla-bla-KOMMET-bla-bla…
- Akkurat.
- Bla-bla-bla-bla -bla-ÅNDEN-bla-bla-bla- bla-bla…
- Ja vel.
- Bla-bla- MESSIAS-bla-bla-bla-bla-bla-bla-VISTE SEG-bla-bla…
- Nemlig
- Bla-FRELSE-bla-bla-bla-LYSET-bla-bla-bla-bla-HELLIG-bla-bla…
- Riktig.
- ....
Jeg tror at jeg i løpet av togturen klarte å bruke samtlige av de intetsigende svarordene jeg kan minst tre ganger. Jeg hadde en hel vogn med mennesker som lyttet, et par stykker hadde jeg øyekontakt med opptil flere ganger. De smilte ned i genseren. Jeg ble mer og mer svett. Hva sier du da, når en vilt fremmed skal frelse deg på toget? For alle del: Jesus er interessant, og folk skal få dusje med akkurat hvem de vil for min del. Men folk kan gjerne kjenne sine begrensninger også.
Jeg er litt redd for at jeg selv kommer til å bli en sånn når jeg blir gammel. Jeg tror nok verken jeg kommer til å drive misjonsarbeid på toget eller fortelle noen inngående om mine skavanker, men jeg er redd for at det en vakker dag vil bikke helt og at jeg vil strø om meg med historier om familien. Jeg er allerede godt i gang. Fortrinnsvis til folk jeg kjenner.
søndag 4. mai 2008
Rare ting om natten
Geir Arne, Martin, Blindheim og Berntsen bor i kollektiv sammen. De har ikke vaskemaskin. Hver lørdag vasker de klær i dusjen, alle sammen samtidig. Blindheim går lei. Martin og Geir Arne skjønner ikke hvorfor, de liker å vaske klær i dusjen. Blindheim reiser på El-kjøp og kjøper en blå vaskemaskin med et gult lyn på, som tørrvasker klær. De andre guttene blir litt furtne, men de er enige i at maskinen er stilig.
Vi er på ferie. Pappa vil ha nytt dolokk. Han går på et apotek i tyskland hvor de selger gjennomsiktige dolokk med fisker og sjøstjerner. Apotekmannen må gå ut av butikken, for pappa vil prøvesitte.
Vi har katastrofeøvelse på Tangen, ikke så langt fra Hamar. Vi har ikke biler, men det går tog. Jeg vil likevel gå. Jeg går mellom jernbaneskinnene med en tung bag. På Tangen er det et digert tivoli, nesten tusenfryd. Katastrofen er at en fyr har ramlet ned en rulletrapp. Jeg kommer ikke fram før kvart på fem. Da er øvelsen over. Hege Lamark sitter på en benk og sier ”Jeg trodde ikke vi ville få se mer til deg i April”. Plutselig er alle katastrofejournalistene på et kjøpesenter. Vi har røde joggedresser på oss, alle 40. Lisa og jeg skal lage TV om rulletrappfobi. Lisa vil at jeg skal intervjue en mann, men han er stum. Lisa og jeg krangler.
Ingrid Bjørnov og Leif Ove Andsnes skal opptre under spellemannsprisutdelingen. Leif Ove Andsens skal spille flygel, Ingrid må nøye seg med en synth. Ingrid blir sinna. Hun gjemmer seg i flygelet til Andsnes. Han stikker kniver inn i flygelet, før han triller det ned en bratt bakke. Flygelet ender i havet, men det flyter. Ingrid seiler rundt i et flygel.
Vi er i en butikk. Jeg kjøper salat med kyling, skinke, ost og pasjonsfrukt, og betaler med klippekort. Stine vil at Iram skal kjøpe youghurt, men Iram vil ikke. Stine blir sur. Jeg går for å kjøpe nytt butikk-klippekort.
Mormor, lillebror og jeg er på ferie i Manchester, som i anledning natten ligger på andre siden av rundkjøringen ved Maxi på Hamar. Vi kjører rundt på akebrett. Mormor sitt akebrett er et stort skjell, Mikkel kjører en liten akebrettbil, mens jeg seiler forrest i en båt. Vi kjører under de andre bilene, for de er ganske høye, og det går veldig fort. Mormor hoier og skriker, hun synes det kiler i magen. Plutselig møter vi pappa som står og knipser bilder av noen store, rosa blomster som står i hver sin vase utenfor en hage. Et tre i hagen sier at hagen vil være i fred. Pappa gratulerer med dagen, men da roper en mann under treet at det ikke er bursdag, men begravelse. Pappa får snitter med røkelaks for å gå vekk fra området.
Vi er på ferie. Pappa vil ha nytt dolokk. Han går på et apotek i tyskland hvor de selger gjennomsiktige dolokk med fisker og sjøstjerner. Apotekmannen må gå ut av butikken, for pappa vil prøvesitte.
Vi har katastrofeøvelse på Tangen, ikke så langt fra Hamar. Vi har ikke biler, men det går tog. Jeg vil likevel gå. Jeg går mellom jernbaneskinnene med en tung bag. På Tangen er det et digert tivoli, nesten tusenfryd. Katastrofen er at en fyr har ramlet ned en rulletrapp. Jeg kommer ikke fram før kvart på fem. Da er øvelsen over. Hege Lamark sitter på en benk og sier ”Jeg trodde ikke vi ville få se mer til deg i April”. Plutselig er alle katastrofejournalistene på et kjøpesenter. Vi har røde joggedresser på oss, alle 40. Lisa og jeg skal lage TV om rulletrappfobi. Lisa vil at jeg skal intervjue en mann, men han er stum. Lisa og jeg krangler.
Ingrid Bjørnov og Leif Ove Andsnes skal opptre under spellemannsprisutdelingen. Leif Ove Andsens skal spille flygel, Ingrid må nøye seg med en synth. Ingrid blir sinna. Hun gjemmer seg i flygelet til Andsnes. Han stikker kniver inn i flygelet, før han triller det ned en bratt bakke. Flygelet ender i havet, men det flyter. Ingrid seiler rundt i et flygel.
Vi er i en butikk. Jeg kjøper salat med kyling, skinke, ost og pasjonsfrukt, og betaler med klippekort. Stine vil at Iram skal kjøpe youghurt, men Iram vil ikke. Stine blir sur. Jeg går for å kjøpe nytt butikk-klippekort.
Mormor, lillebror og jeg er på ferie i Manchester, som i anledning natten ligger på andre siden av rundkjøringen ved Maxi på Hamar. Vi kjører rundt på akebrett. Mormor sitt akebrett er et stort skjell, Mikkel kjører en liten akebrettbil, mens jeg seiler forrest i en båt. Vi kjører under de andre bilene, for de er ganske høye, og det går veldig fort. Mormor hoier og skriker, hun synes det kiler i magen. Plutselig møter vi pappa som står og knipser bilder av noen store, rosa blomster som står i hver sin vase utenfor en hage. Et tre i hagen sier at hagen vil være i fred. Pappa gratulerer med dagen, men da roper en mann under treet at det ikke er bursdag, men begravelse. Pappa får snitter med røkelaks for å gå vekk fra området.
lørdag 3. mai 2008
Kveldsmat
Jeg er en kveldsmatentusiast. Jeg klarer ikke legge meg før jeg har spist litt mat. Sånn har det liksom alltid vært, og jeg synes nå egentlig det er helt greit. Men ettersom jeg også er glad i å legge meg sent, spiser jeg sjelden kveldsmat før jeg er ordentlig trøtt. Av og til blir kveldsmaten med i senga. En gang sov jeg sammen med et halvspist rundstykke. Jeg våknet i åttetiden neste morgen med hodet i beinenden, fullt påkledd og med et fast grep om maten min. Da hadde jeg åpenbart vært oppe litt for lenge.
En annen gang la jeg en brødskive med nugatti oppå sengen. UTROLIG smart. Hva skjedde? Nettopp: Jeg satte meg på den. Det var i grunn en ganske ubeskrivelig følelse, men likevel en erfaring jeg godt kunne vært foruten. Det blir litt mye unødvendig klesvask av sånt.
I går kveld spiste jeg knekkebrød i senga. I natt var jeg irritert fordi jeg hadde spist akkurat knekkebrød i senga. Det smuler uanset! Jeg lå og vred meg i sinne og knekkebrødsmuler. Aldri, aldri, aldri mer. Uff.
En annen gang la jeg en brødskive med nugatti oppå sengen. UTROLIG smart. Hva skjedde? Nettopp: Jeg satte meg på den. Det var i grunn en ganske ubeskrivelig følelse, men likevel en erfaring jeg godt kunne vært foruten. Det blir litt mye unødvendig klesvask av sånt.
I går kveld spiste jeg knekkebrød i senga. I natt var jeg irritert fordi jeg hadde spist akkurat knekkebrød i senga. Det smuler uanset! Jeg lå og vred meg i sinne og knekkebrødsmuler. Aldri, aldri, aldri mer. Uff.
Litt nabo og mye mobil
Okay. Jeg har nevnt naboen vår og høytrykkspyleren hans tidligere. Jeg kan ikke la være å gjøre det igjen. Han har spylt bilen, motorsykkelen, bakken, huset, trappa og bilen en gang til, og jeg trodde kanskje han hadde spylt seg ferdig nå. Men nei, der tok jeg feil, gitt! I dag rotet han frem noen blomsterkasser som han gjøv løs på. Jeg tror kanskje de kassene hadde blitt rene ganske mye raskere med klut og kost og såpevann, men det var vel neppe like gøy.
Over til noe helt annet: I kveld sa mobilen min ifra om at den er full av informasjon i form av notater. Jeg er en sånn som hver gang jeg får en idé, så skriver jeg den ned. Dette skjer i stor grad midt på natten, og da er mobilen nærmeste skriveredskap. Jeg fant følgende:
1. ”Det kommunale foreldreutvalget kan importere fugler. Kvitter! Øl, byliv. Jeg la meg 03.47. 03.48 våknet fuglene.” - Jeg tror kanskje dette var en kjempeidé til et kåseri som jeg fikk sånn midt på natten. Jeg tror ikke egentlig det er en så innmari god idé lenger. Litt internt kanskje.
2. ”Alt skal skumme!” - Nok et strålende kåseri. Problemet er bare at påstanden min er litt lite vanntett.
3. ”Barndommen som forsvant. Kristoffer Robin, Georg. Postmann Pat er gift. Snart blir Pluto en bulldog!!!” - Hjelp, tenk om bikkja skulle bli en bulldog? Hva vil skje med verden da?? Skrevet midt på svarteste natten.
4. ”Jesus Christ” - Jaha?
5. ”Tekstreklameplakaten og Marit på onsdag.” - En naturlig sammenheng mellom Marit og tekstreklame? Ikke vet jeg.
6. ”Husleie!” - Disse har jeg mange av. Det er vel de eneste som faktisk er nødvendige, i motsetning til...
7. ”Stå opp!” … som strengt tatt ikke burde vært nødvendig.
8. ”Ringe!” - Ringe hvem? Jeg ringte aldri noen.
9. ”Det beste er egentlig frokosten på lille julaften, for den er først.” - Aha! Sjønner.
10. ”Hytte med tilbehør selges.” - Har rett og slett ikke peiling!
- Uansett; jeg skal rydde opp. Så får jeg plass til flere nyttige tanker.
Dagens lille bildeserie er fra da Anette og jeg lekte ute i dag. (Fortsatt litt mye tid...) Det er godt vi skal hjem om ikke så altfor lenge!
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Over til noe helt annet: I kveld sa mobilen min ifra om at den er full av informasjon i form av notater. Jeg er en sånn som hver gang jeg får en idé, så skriver jeg den ned. Dette skjer i stor grad midt på natten, og da er mobilen nærmeste skriveredskap. Jeg fant følgende:
1. ”Det kommunale foreldreutvalget kan importere fugler. Kvitter! Øl, byliv. Jeg la meg 03.47. 03.48 våknet fuglene.” - Jeg tror kanskje dette var en kjempeidé til et kåseri som jeg fikk sånn midt på natten. Jeg tror ikke egentlig det er en så innmari god idé lenger. Litt internt kanskje.
2. ”Alt skal skumme!” - Nok et strålende kåseri. Problemet er bare at påstanden min er litt lite vanntett.
3. ”Barndommen som forsvant. Kristoffer Robin, Georg. Postmann Pat er gift. Snart blir Pluto en bulldog!!!” - Hjelp, tenk om bikkja skulle bli en bulldog? Hva vil skje med verden da?? Skrevet midt på svarteste natten.
4. ”Jesus Christ” - Jaha?
5. ”Tekstreklameplakaten og Marit på onsdag.” - En naturlig sammenheng mellom Marit og tekstreklame? Ikke vet jeg.
6. ”Husleie!” - Disse har jeg mange av. Det er vel de eneste som faktisk er nødvendige, i motsetning til...
7. ”Stå opp!” … som strengt tatt ikke burde vært nødvendig.
8. ”Ringe!” - Ringe hvem? Jeg ringte aldri noen.
9. ”Det beste er egentlig frokosten på lille julaften, for den er først.” - Aha! Sjønner.
10. ”Hytte med tilbehør selges.” - Har rett og slett ikke peiling!
- Uansett; jeg skal rydde opp. Så får jeg plass til flere nyttige tanker.
Dagens lille bildeserie er fra da Anette og jeg lekte ute i dag. (Fortsatt litt mye tid...) Det er godt vi skal hjem om ikke så altfor lenge!
.jpg)
fredag 2. mai 2008
Irsk pub og feiring av våren
I dag tidlig våknet jeg hellig overbevist om at jeg hadde vært på pub i Dublin i løpet av natten. Jeg hørt sekkepiper, penny whistles og irske folketoner i hodet, og jeg lurte en liten stund på om jeg faktisk var blitt HELT gæren. Heldigvis var det bare hybelsamboer Anettes små høyttalere som hadde fått meg i stemning. Likevel må jeg si at følelsen av å ha startet dagen på pub er merkelig, men spennende. I morgen tidlig har jeg lyst til å dra på rockekonsert. (Skal vi si halv elleve, Anette?)
Like etter dagens oppstandelse, sånn i totiden eller noe, tuslet husstanden av gårde for å kikke på fremmed land, eller nabolaget om du vil. Vi endte opp i huskestativet til en liten skole. Det var faktisk ganske moro. (Ska’kke så mye til for tida…) Jeg vet ikke helt hva naboer og barn tenkte om oss. Egentlig gjør det meg ikke så mye heller om jeg moret naboene, da kan vel jeg le når de drar fram høytrykkspylere og annet vanningsutstyr også. De driver jo med sånt hele tiden her oppe! I dag observerte jeg en herremann som stod på en balkong i annen etasje med vannslange og vasket gårdsplassen. Han måtte være en av få uten høytrykkspyler, og var nok dermed et offer for kreative løsninger.
Sommeren er virkelig ankommet Bodø, og i dag feiret vi med grilling. Vi samlet oss en solid blanding mennesker på det noen gode venner har valgt å kalle Petter Mollin-plassen (?), fyrte opp engangsgrillene og knasket i vei på det vi måtte ha av hamburgere, pølser og maiskolber. Det var egentlig veldig artig. Hjem igjen ble de sykkeltur, med Gabrielsen på bagasjebrettet deler av veien. Ganske artig det også.
Like etter dagens oppstandelse, sånn i totiden eller noe, tuslet husstanden av gårde for å kikke på fremmed land, eller nabolaget om du vil. Vi endte opp i huskestativet til en liten skole. Det var faktisk ganske moro. (Ska’kke så mye til for tida…) Jeg vet ikke helt hva naboer og barn tenkte om oss. Egentlig gjør det meg ikke så mye heller om jeg moret naboene, da kan vel jeg le når de drar fram høytrykkspylere og annet vanningsutstyr også. De driver jo med sånt hele tiden her oppe! I dag observerte jeg en herremann som stod på en balkong i annen etasje med vannslange og vasket gårdsplassen. Han måtte være en av få uten høytrykkspyler, og var nok dermed et offer for kreative løsninger.
Sommeren er virkelig ankommet Bodø, og i dag feiret vi med grilling. Vi samlet oss en solid blanding mennesker på det noen gode venner har valgt å kalle Petter Mollin-plassen (?), fyrte opp engangsgrillene og knasket i vei på det vi måtte ha av hamburgere, pølser og maiskolber. Det var egentlig veldig artig. Hjem igjen ble de sykkeltur, med Gabrielsen på bagasjebrettet deler av veien. Ganske artig det også.
(Journalister på tur!)
(To mestere og en entusiast)
(Kappåpning av hermetikk)
(Maja takler nederlaget helt strålende)
(Lisa sine noe frosne burgere)
(En solid menge grillere)
(Forrett)
(Fornøyd Kine)
(Ida og Kjersti gyver løs på burgerne)
(Dine plukker skjell)
(Grillmesterne slukker på forsvarlig vis)
Abonner på:
Innlegg (Atom)