Der ingen skulle tru ...

Kjære alle dyrevernentusiaster. Slutt å lese allerede her. Dette er langt utenfor boka, og helt i strid med alle former for slørhaleforskrifter. Jeg beklager. 

Det er kveld, og gullfiskbollen har sprukket. Tvers over, i bunnen. Ikke sånn at vannet piplet ut, men godt synlig, og nokså forstyrrende. Det frister ikke noe særlig å sende 22 liter slørhalevann ned i utleierens kjøkkengulv, nemlig. Noe sier meg at forholdet vil opphøre ganske brått da. 

Gullfiskbollen er pensjonert, og på en sen kveld er alternativene for oppbevaring av de to små vennene få. 

Følgende ble vurdert: 

1. Ofre bakebollen. 

2. Fylle plastkassa til julepynten. 

3. Skru av varmen på badet og plassere glassbollen i dusjen (.. og droppe dusjing - guff og gru) 

4. Dra ut på jakt etter et plaskebasseng. 

Jeg landet på alternativ 5: Omplassere slørhalene til frakte-nyvaskede-sokker-fra-maskin-til-tørkestativ-balja. Der plasker de rundt, litt forvirrede. Vannstanden er lavere enn plantene, utsikten er begredelig. 

Hvor gamle kan slørhaler bli? All tidligere erfaring sier at det ikke er særlig mange uker. Nå har Gunnar og Caspar Aurelius bikket åtte måneder i min varetekt, og det er det ingen tegn til kapitulasjon. 

Jeg kjøpte slørhaler fordi jeg hadde bolle. Nå har jeg ikke lenger bolle, men isteden fryktelig dårlig samvittighet for to oransje små, som drømmer om akvarium. Det gjør egentlig ikke jeg.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men joda.

Nye eiere

Dukkeklærne har fått ny eier! Eller - nye eiere.
Antrekkene blir annerledes når en treåring setter sammen, her er det farger og mønstre i fri kombinasjon. Vakkert! Det varmer en fadders skjøre hjerte ...

Hurra-Hamar

Blid 17. mai-entusiast. Meg. (Se, så mange digre tenner ..!)

Jeg har alltid vært en entusiastisk 17. mai-feirer. Med tung ullstakk, nystrøkne flag (takk, mamma) og kamera freser jeg rundt i byens gater. Hilser. Vinker. Veiver og roper hurra. 

De siste 17. mai-ene har jeg jobbet, men ikke i år. Kameraet måtte allikevel være med på bytur, godt beskyttet under både kep og paraply. 

Her er hamarsingenes 17. mai:

Staslige hodeplagg. De går Mette-Marit en høy gang.

Småbarnstog. Lange i beina, gitt.

Vogntog.

Næh, se! Et barn i småbarnstoget!

Korpsene vet å ta vare på uniformene sine. 
Skreddersydde beskyttelsesplasttrekk.

I min tid gikk vi fire i bredden. Det er for gammeldags 
for dagens barneskoleelever.

Festpyntet stakkar.

Minibankkø, i år, igjen. 10-15 meter. Snodig.

Åh, jeg vil ha gassballong!!! Badeand!

Optimisten og pessimisten.

Fars 17.mai-sløyfe blir kortere og kortere og kortere.

Lillebror og morfar i curling-kamp.

Niese og tante i hard kamp.

Hjerte for de hjulbeinte

Den sølvgrå stasjonsvognen ruller sakte opp foran huset. Kjører høyre forhjul opp på fortauskanten. Dumper ned igjen. Det knirker. Han stanser motoren. Slår av lysene, men blir sittende litt. Han Ruller seg en røyk. Strekker seg etter hatten i baksetet. Åpner døren sakte, og skrider ut. 


Det er sånn jeg ser det for meg, den perfekte settingen for bilen min. Det lyser eldre herremann lang vei av kjerra. En sølvgrå stasjonsvogn, 1999-modell, med skistativ og hengerfeste. 


Nå er min firhjulte følgesvenn staset opp til nasjonaldagen. Sløyfebånd fra Panduro har den fått. 
- Tre meter av hver rull, sa jeg til ekspeditøren, i det jeg klasket rødt, hvitt og blått satengbånd på disken.
- Du skjønner, jeg skal lage 17. mai-sløyfe til bilen min. 
Hun så på meg med et sånt blikk som ga meg en helt klar følelse av å være dagens første sløyfebånd til bil-kunde. Ingen før. Neppe noen siden heller.


Innsatsen i aften har vært god, med synål og hyssing. Jeg har til og med vært på bjørkeløvtokt. Det resulterte i rennende øyne og pottetett nese, men bilen er i det minste vakker. Og nabojenta dypt fascinert ... 


Dessuten ser det ikke ut som kjerra tilhører en frakkekledd herremann i 70-årene. Kanskje forblir sløyfene på.

Årets sommermote

Symaskinen har okkupert spisebordet. Sånt blir det lite blogging av, men for spesielt interesserte, kan vi herved presentere årets sommermote. For Baby born. Så får vi håpe dukkemammaen som temmelig snart fyller år blir fornøyd, og ikke minst har noen passelig store plastbarn.

Pirketopp etter eget hode. Sånn nesten.
Selvfølgelig med matchende bukse og hatt.

Klar for den norske sommeren. Eller nei - vent ....

- Sånn! Klar for norsk sommer. 

Eller, altså, det er jo lov å håpe på litt sol.

Blonder skal det være!

Snasen bukse og knæsj sløyfe.

Den nesten helt egenkomponerte. Jeg er smått
imponert over egne konstruksjonsevner.

Tøff i pysjamas.

Og i sovepose. Med stelleveske.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg kan sy. At glidelåsmontering og pent påsydde borrelåser ikke bare er nybegynnerflaks. Det kan jo være fint, for joda, jeg skal sy brudekjolen min selv. Men det er nok noen dukkekolleksjoner til.

Bom på bom på bom

Jeg skulle briljere. Det går like galt hver gang. Hør bare her:

Jeg har bodd i Gjøvik i åtte måneder, kjørt på kryss og tvers, i paniske forsøk på å bli kjent. Pugget vegnummere. Riksveg 4. Fylkesveg 33. E16 og fylkesveg 92. Jeg har sånn høvelig god oversikt over hvor de kommer fra og hvor de skal.

Trodde jeg.

Alle kjører ”over høgda”. Det er sånt man bare må lære seg. ”Over høgda” er alternativ to-vegen fra Gjøvik til Raufoss. Alternativ én for mange. Den er et par minutter lenger enn hovedvegen, gir eksklusive naturopplevelser (trær, trær, nedslitte låver og flere trær), og ikke minst slipper man unna bommen. Den grusomt forferdelige bommen på riksveg 4. Alle er sinte på bommen. Sånn er det bare. Sannsynligvis er det for å unngå høyt blodtrykk mange kjører over høgda.

(Mellom Gjøvik sentrum og Raufoss er det 10-15 minutter, avhengig av veg, føre, sjåfør og hastighet. Sånn by the way, liksom.)

Så var det her en søndag at en venninne og jeg skulle nedover mot Drammens-traktene. På vei fra Gjøvik til Drammen kjører man enklest riksveg 4, forbi Raufoss. Jeg satt i førersetet, og ivrig etter å overbevise henne om hvilke fenomenale mengder lokalkunnskap jeg har tilegnet meg, dro vi i vei over høgda isteden. Jeg hadde på forhånd annonsert at jeg aktet å kjøre alternativ to-vegen, det gjør nemlig de store gutta, fotografene. Passasjeren, på sin side, hadde på forhånd meddelt at hun gjerne tok jobben som kartleser.

Jeg fnøs litt da hun sa hun skulle være kartleser. Ærlig talt, tenkte jeg. For det første har jeg GPS, for det andre kan jeg veien til Drammen. Jeg er usikker på hvilken tiltro jeg egentlig hadde fra passasjersetet, sånn i utgangspunktet. Sist jeg skulle i retning Drammen, kom jeg ikke til Raufoss en gang før jeg rakk å kjøre feil. Plutselig sto bilen og jeg under en basketballkurv i Hunndalen, inni en skolegård.

Nå skulle det bli andre boller, overbeviste jeg. Etter litt tvang og en del rekalkulering, spilte GPS-en på lag med min logiske sans, kvitret lystig om høyre- og venstresvinger, mens jeg på min side villig la ut om den håpløse rv4-bommen, og hvor flott det var å unngå den.

Egentlig hadde jeg trodd vi skulle komme innpå riksvegen igjen ved Eina, et stykke sør for Raufoss. GPS-en ba oss ta til høyre, nedover mot Raufoss. Da jeg regner meg selv som relativt utilregnelig retningsmessig, lot jeg dens ord være min lov. Mot Raufoss bar det. ”Høyresving lengre framme”, formante GPS-en, igjen. Jeg stusset et øyeblikk, men vet av erfaring at det faller rimelig uheldig å protestere mot kartverket, så joda, jeg svingte. Vi dundret bortover en grusveg.

”Kjør inn på hovedveg”, sa GPS-en. ”ja vel?”, svarte jeg, litt undrende. Det ringlet i noen bjeller oppi topplokket, men tydeligvis ikke kraftig nok. Vel er jeg dårlig på himmelretninger, MEN: Vegen over høgda går øst for riksvegen, og sånn omtrentlig i samme retning. Og om du da legger inn et par høyresvinger, hvor er du da på vei hen?

(Tenkepause, tenkepause, tenkepause ...)

BINGO! Tilbake til start! Gps-en var så totalt satt ut av mine høgda-krumspring at den ikke så annen råd enn at vi kjørte riksvegen tilbake til Gjøvik, altså nordover, for så å snu i første rundkjøring, og deretter kjøre riksvegen tilbake til Raufoss igjen! Og innen jeg innså hvor jeg var på vei, var det for sent. Snakk om vel anvendt tid, og ikke minst penger. For tror du ikke jeg fikk gleden av å passere den høyt elskede bommen, som jeg tappert prøvde å ungå, hele to ganger i forsøk på å komme meg inn på rv 4 i riktig retning?! Fantastisk.


Dette er nå to uker siden. Jeg er fortsatt flau.

Det var ljug at jeg trodde jeg skulle kjøre høgda-vegen helt til Eina, forresten. Jeg trodde virkelig ingen verdens ting i det hele tatt. Jeg ville bare briljere med nyervervet geografisk kunnskap. Sånt er jeg ferdig med nå. Dessuten vil jeg svært gjerne ha med en kartleser på neste tur.

Min venn Anthony

16,5 millioner pund, kan jeg få, nesten uten å løfte en finger! Tenk dét! Anthony, som jobber for en bank i London har oppdaget en glemt konto, tilhørende en jødisk meksikaner som døde i en helikopterkrasj i fjor. Tilfeldighetene ville ha det til at alle pårørende og potensielle arvtakere strøk med samtidig, og nå har Anthony valgt å tilby meg pengeslanten fordi “Valget av kontakter du er vekket fra den geografiske natur hvor du bor, særlig på grunn av sensitiviteten av transakssjoner og konfidensialitet her”.

Ifølge mailen har banken ventet lenge på at noen av de pårørende skulle kreve å få pengene. Det ville i og for seg vært litt rart om skjedde, ettersom han i forrige avsnitt skrev at alle pårørende døde. Nå blir pengene mine.

Riktignok kan jeg ikke få alt. Han skal ha 60 prosent selv. I tillegg vil han ha mitt fulle navn, adresse, telefonnummer og en rekke andre opplysninger. Og “dette er veldig URGENT PLEASE”, altså! (Artig, forresten, at han vet at mitt geografiske område både er sensitivt og konfidensielt, men likevel ser seg nødt til å spørre om hvor i verden jeg bor).

Kjære Anthony. Du ber meg “forsøke å gi meg vite din avgjørelsen i stedet holde meg vente”. Svaret mitt denne gangen må nok bli nei takk. Men fortsett gjerne å sende meg sånne mailer. Jeg storkoser meg med din kreative bruk av Google translate.

Jeg kaster stein!

"Dem er på veg mot dyrehagen… Dem mater sjiraffene.

Dem gir de mye mat."

Au, au, au.

Kjære NRK: Tror dere det er mulig å hyre inn noen barnetimen-opplesere som klarer å skille "de" og "dem"? Hilsen svært sporadisk, men likevel temmelig indignert lytter.


Å blande "de" og "dem" er som å blande "vi" og "oss". Dialektbrukere er fritatt, men NRKs barnebokopplesere, som til og med har manus, burde klare å skille ordene fra hverandre.

For hver gang jeg kritiserer språklig virrvarr og slendrian, blir det enda litt skumlere å skrive selv. Det er forferdelig dumt å kaste stein i glasshus, men jeg gjør det allikevel, så får glasset bare single. Jeg vet utmerket godt at jeg slår til med språklige fadeser i ny og ne selv. I løpet av 33 små spaltelinjer, skrev jeg ”latet som” to ganger, kom på jobb, fikk passet mitt påskrevet, og var flau i et par uker. Flau, men samtidig veldig glad for at noen minnet meg på at det strengt tatt heter ”lot som”. I tillegg kan vi nevne at jeg ved flere anledninger har flettet inn en ”h” i spet(h)akkel” (!), og ennå ikke er i stand til å skrive ”ifølge” i ett ord på første forsøk. Jeg klarer ikke kvitte meg med ”ut” i ”høres ut” heller, selv om det heter ”høres som…” uten ”ut”.

Først og fremst irriterer jeg meg over aviser. Ennå og enda er to forskjellige ting. Knekte og knakk. Hengte og hang. Men brakk er brakk, for brekte er noe helt annet. Da snakker vi ikke om staver, bein eller kvister, men farger eller sau. Ganske ulogisk, men på akkurat samme måte som at en ku ikke blir gravid - det bare er sånn.

Det aller mest irriterende, er ”i forhold til”. ”I forhold til” betyr ”sammenliknet med”. Ingenting annet. Vi siterer fra et offentlig dokument: ”Kvinnene synes det er viktig med svømmetrening i forhold til å kunne følge opp sine barn”. Hva står det her? Jo, at damene synes det er viktigere med egen svømmeopplæring enn å følge opp barna sine. (Hva ble galt med ”for”? Eller ”med tanke på”?) Eller tittelen ”Kommunens utfordringer i forhold til journalføring av digital kommunikasjon”. Temmelig poengløst. ”I forhold til” sprer seg som en hurtigeskalerende pest. ”Nulltoleranse i forhold til mobbing”. ”Rettigheter i forhold til egenmelding”. ”Inspirasjon i forhold til trening, kosthold og livsstilsendring”... Aarrrrggghhhh! Er man blant få, sensitive, antiaksjonister, har man en stri oppgave, grusomt mange muligheter til å irritere seg, og stor fare for høyt blodtrykk.
(For spesielt interesserte: Denne er fin!)

Også er det anførselstegn, da! Uvettig, unødvendig anførselstegnbruk. Noen ganger brukes de for å markere at noe er humoristisk ment, men hvis folk ikke skjønner humoren uten anførselstegn, er det stort sett ikke noe særlig morsomt i det hele tatt. Og skjønner folk greia uten disse vemmelige, forstyrrende krokodillegapene, er det helt unødvendig å trykke dem inn både hist og her.

”Gå av stabelen” høres fiffig ut, men begynner etter hvert å bli litt slitt. Uansett: Konserter går i utgangspunktet sjelden av stabelen, det er forbeholdt båter. Overføring av uttrykk har likevel aldri vært noen uting, men ”turneen gikk av stabelen i vinter”, som i at ”de var på turne i vinter”, blir hakkende galt. Av stabelen gikk den til nøds ved turnéstart. Sjøsetting, altså.

Både ditt og datt kan stikkes under stol, av noen hver. Ikke ”en” stol, og ikke ”noen og enhver”. Til nøds ”noen og hver”. Og de gjør det på en nitid måte, ikke nitidig.

Jeg har egentlig mye mer på hjertet, men vi runder av årets språkblogg med å minne om at ”an” fortsatt skrives med én ”n”.

Glasshuset mitt begynner å bli et sørgelig syn. Bær over med meg. Så lover jeg at de 20 neste blogginnleggene skal handle om ting jeg slett IKKE kan.