Nett for nett

Blank telefonliste på iPhonen. Blankt kameraalbum. Ikke én eneste app, ikke engang Wordfeud. Sånn kan det gå.

Etter å ha slitt med en uvillig og krank PC, har jeg kjøpt Mac. En estetisk vakker sak, akkurat passe kraftig, akkurat passe stor, akkurat passe alt sammen.

Så skulle jeg ha nett på denne maskinen, enklere sagt enn gjort. Jeg er en svoren fan av mobilt bredbånd. Jeg plugget det inn, og rakk så vidt å installere før feilmeldingen kom.

Først sto jeg 20 minutter i telefonkø hos Apple support. Jeg leste opp serienummeret én gang. Så en gang til. Så en tredje gang, før han i den andre enden sa jeg måtte ringe Telenor isteden. Ny telefonkø.

Ronny hos Telenor er en kjernekar. Makan til hjelpsom type skal du lete lenge etter. Humor hadde han også. Det trengtes utvilsomt for å få løst mobilt bredbånd-utfordringen.

Følg meg nå, og hold tunga rett i munnen: For å få brukt det mobile bredbåndet, måtte jeg først laste ned en Java-oppdatering, fra et nett jeg ikke hadde tilgang til ennå. Alternativt kunne jeg koble iPhonen til Macen, og dele nettverk til Macen fra den. Problemet var bare at iPhonen ikke var oppdatert på en stund, og slett ikke i stand til å dele noe som helst. For at den skulle kunne gjøre det, måtte den oppdateres, nettopp via en datamaskin med internett.

Jeg har spurt venner, plaget en fotograf (som konkluderte med at Macen i alle fall var et estetisk vakkert møbel) og terrorisert Apples  support. Da klokka nærmet seg sju i kveld, satte jeg kronen på verket, helt selv. Jeg drev med multitasking, lastet ned Java på telefonen (på trådløst jobbnett, for ordens skyld) og oppdaterte iPhonen, for å få ”dele internett”-knapp til en senere anledning, samtidig.

Macen gikk det fint med. Til alt overmål er den på nett, fit for fight. Telefonen, deriomot… Det må ha gått litt fort i svingene. Plutselig, etter en oppdatering, var iPhonen som ny, blottet for innhold. 500 bilder er borte. 300 kontakter. Alt av meldinger. E-posten er vekk. Appene er forsvunnet, musikken det samme. Alle de digitale post-it-lappene er tilintetgjort.

Godt og vel fem timer har jeg brukt for å få nett på datamaskinen. Resultatet er en nærmest formatert telefon. Det utspant seg noen scener ved kontorpulten, helt til det slo meg at livet ikke er digitalt. At det tross alt bare dreide seg om noen bilder, tall og tegn. At menneskene på det som en gang var en rimelig lang telefonliste ikke er borte, bare numrene deres.

Vårrengjøringen ble gjort litt i overkant grundig i år, men jeg er i stand til å smile av det. Wordfeud er nemlig tilbake, med alle spillene intakt ... 

Når blir man voksen?

Hvor mange sånne kaker mormor har bakt, vites ikke.

Plutselig tok jeg meg selv i å stå i kø med en blomsterbukett i armene. Mitt livs første. Dagen før hadde jeg stekt 3,5 kilo kjøttdeig, som bursdagsgjester skulle fôres med. Bordene var dekket med stettglass. Det lå både kniv og gaffel ved siden av samtlige tallerkener. Ikke sånn ”kniv og gaffel til noen, resten tar servietter”, liksom. Sånn det var for et år siden. Neida. Orden nå. Med ekte papirdamask og levende lys.

Det var mens jeg sto og kuttet stilkene på mine aller første avskårne blomster, det slo meg at dette kanskje er å være voksen. Blomsterbukett, liksom? En grønn plante er greit, men roser i vase? Kjære vene.

I ren voksen-panikk styrtet jeg til butikken igjen, og fylte handlekurven med ballonger og serpentiner.

Joakim tar ansvar for pepperkaketoget. Bakt i desember.

Når man er liten, tenker man at voksen er noe man plutselig bare blir en dag. Så blir man voksen, men man skjønner det ikke. Og når man skjønner det, vil man liksom ikke innse det. Ikke før man er i en situasjon hvor man gjerne vil bli sett på som voksen, og noen snakker til deg som du slett ikke skulle være det. Vi mennesker er ikke enkle. Kanskje handler det om ønsket om alltid å ville være noe annet, at sletthårede mennesker vil ha krøller, og krølltopper baler med rettetang.

Seriøse greier! Se, de har til og med fått bestikk i år!

Trøsten var lille Caroline, 2 ½, som mente det var rent for gæli at jeg bodde i leilighet helt mutters alene, og som hadde en helt klar formening om at jeg burde bo sammen med mammaen min. Eller at jeg kanskje kunne spørre mormor om jeg kunne få være med hjem til henne ... Det veide opp for blomsterstilkkuttingen.

Halvveis til halvveis

Jeg skal være forsiktig med å si at 25 år tynger meg, og noen milepæl er det vel heller ikke egentlig. Likevel gir vissheten om at jeg om temmelig få strakser er halvveis til halvveis en merkelig følelse av å ha gjort unna første etappe.

Jeg husker femårsdagen min godt. Jeg satt inni et dynetrekk jeg hadde fått og strigråt, fordi jeg absolutt ikke ville forlate firetallet, mens selskapet sang og kakelysene brant.

Fem år senere, på den tiden føttene snek seg oppover mot 40 i sko, og naboen sa at ”håh, de kanintennene dine kjenner jeg igjen!” da jeg gikk julebukk, var jeg overbevist om at jeg var voksen. ”Ti år – voksen og selvstendig”, tenkte jeg, mens jeg knyttet et sløyfebånd rundt halsen på teddybjørnen som akkurat var pakket ut…

Visste dere forresten at 25 år kvalifiserer til jubileum? Sånt er liksom ikke ordentlig før man runder 50, men per definisjon er 25 jubileum. Jeg kjenner en mild forakt når bedrifter og annet som liker å feire seg selv påstår at de har tiårsjubileum, for det er det virkelig ingenting som heter. Jubileum er delelig med 25, punktum. Oldemor rakk fire. Hun takket for seg i en alder av 101 ½ år, og etterlot seg gode gener.

Jeg har lovet bilde fra første skoledag en hel del ganger. Nå er det på tide å få det ut, som en slags kroken på døra for første etappe. Mitt 100 prosent selvvalgte antrekk bestod av en stor, grønn t-skjorte, enda større gul genser, knestrømper til oppå lårene, panneluggen livlig oppsatt, og ikke minst en riktig snasen sykkelshorts, prydet av overdimensjonerte ananas og meloner. Jeg antar at mor hulkegråt innvendig, og drømte om å se sin datter i blårutet kjole og med musefletter, sånn absolutt alle de andre jentene hadde. Det fikk hun ikke. Jeg skal prøve å gjøre det godt igjen i andre etappe.

Det verste er at jeg valgte det helt selv.

- Væhh-væhh! - Ja, ikke sant!

Det pludret fra baksetet.

- Bæpædæ, sa det.
Ettåringen bak ryggen min hadde noe på hjertet.

- Bævvv!
Jeg svarte med to vers av Mikkel rev. Sannsynligheten er minimal for at det var dét hun ba om.

- Pjii, sa ettåringen.

- Jada, nå er vi snart framme, svarte jeg.

- Væhh-væhh, fortsatte hun.

- Ja, du har helt rett, sa jeg. Storebror er også der, og begge de gøyale fetterne dine.

Jeg har ikke barn selv riktig ennå, det er snakk om et lånebarn. Mammaen og pappaen hennes giftet seg denne dagen, og fraktingen av vesla, fra kirken til selskapslokalet, falt på meg. En hyggelig oppgave. Jeg visste bare ikke helt hva vi skulle snakke om i bilen.

Kommunikasjonsvansker og pinlig stillhet i samvær med en ettåring? Det høres stakkarslig ut. I forsøk på å virke beroligende, og forhindre alle skremmende klynk som kunne tolkes som ”mamma” eller ”pappa”, plapret jeg i vei om hvor vi kjørte. Selvfølgelig ble jeg såpass distrahert av mine aktive kommentatorforsøk at jeg kjørte feil, på vei fra Hamar domkirke til Odden… 

- Bjiddi, sa ettåringen.

- Jah! Se, så stor hund! Sa jeg energisk.

- En vov-vov! Det var fin hund, Caroline! Ikke sant!?
Jeg tok på ingen måte høyde for at hun satt bakovervendt. Det jeg der og da påsto at var en stor og fin hund, i virkeligheten en sliten og fæl Setter, passerte foran oss.

Hvilket nivå legger man samtaler med ettåringer på? Storebroren var i stand til å kommunisere uanstrengt om høytrykkspylere før fylte tre år. Lillesøster ble utsatt for en barnevakt som plapret i vei om fugler og trær på veg mot bryllupsfesten, antakelig like interessant for henne som om noen skulle pepret meg med informasjon om kaktusens utvikling, sett i lys av den globale oppvarmingen, og rottenes underjordiske liv og virke.

Fem friskuser. Fem favoritter. 20 år sammenlagt.

Er det rart at sånne små sutrer noen ganger? Tenk deg at du ber om et glass vann, på ditt språk, og får til svar at tante Gerd kommer på søndag. Da ville jeg blitt direkte hissig.

Det er noe eget ved småbarnsmødre. De har hengt med på utviklingen, og forstår tilsynelatende hva hver eneste lyd kan kobles til. Smokk. Mat. Vann. Trøtt. Det er imponerende.

Jeg synes Caroline tok det pent. Under vielsen i kirken gynget vi så heftig fram og tilbake på benken at jeg ble rent kvalm. Hvordan vesla hadde det, vet jeg ikke helt, men hun holdt humøret oppe. Da var det nok akseptabelt. De pleier nemlig å si ifra. Så mye har jeg skjønt.

(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 16.07.2010)

Caroline har klart seg bra, ser det ut til. Storebroren også, og alle de tre andre lånebarna mine. I løpet av de siste to ukene har jeg sett hele hurven, etter flere måneders opphold. Ubeskrivelig koselig! Jeg har allerede begynt å glede meg til å bli bestemor. Jeg nærmer meg tross alt 25 år.

Gjøvik - kort oppsummert

- Dette virker mest som en forlengelse av Groruddalen.

En kompis fra andre siden av dammen var på Gjøvik-visitt. Strandgata lå ettermiddagsøde, badet i vårslaps.

- Men de er flinke til å slukke lyset her, fortsatte han, og tittet skeptisk opp på rådhuset. 

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon. For sju måneder siden trodde jeg vel egentlig ikke jeg noen gang skulle sitte på gærne sida av Mjøsa og forsvare Gjøvik, men etter å ha tumlet rundt her nøyaktig et halvt år, gjør jeg sannelig det. Det er ett eller annet hyggelig med Gjøvik-lynnet. Jeg tror det er sant dette med sure Lillehamringer, mutte Hamarsinger og trivelige Gjøvikensere, med noen hederlige unntak.

Til tross for at halvåret har gått i et forrykende tempo, gir det ryggrad nok til å våge å pirke borti en del forundelige greier også: I Elverum har de Bergeberget. Gjøvikensere må gjerne kalle det lite kreativt, og jeg kan til dels være enig, men hvor mange steder trenger man egentlig å døpe Hunn? Eller Hovde? Her er det Hunn ditt og Hunn datt, og innlysende nok ligger Hunn kirke og Hunn kapell flere kilometer unna hverandre. Hovdetjernet, Hovdetunet, Hovdetoppen …  Til og med ”Hunnshovde” har de klart å få klemt inn, har jeg sett på en av mine utallige sightseeingturer.

Gatene er også ganske artige her. Det finnes knapt noe rettvinklet kryss i hele byen. Hvordan man blinker i rundkjøringene, har jeg ennå ikke klart å skjønne. Vikepliktregler tas det lett på, og Gjøvikensere har en lei tendens til å skulle forbi biler som står og venter. De vrenger doningene sine elegant oppom fortauskanten, og snor seg forbi på innersiden. Eller de tuter. Sånt er ikke sindige hedmarkinger vant til.

Kolbu, Huntonstranda, Lensbygda, Sletta, Ihle skole, Skistua, Tranberghallen … Alle de stedene man ikke finner på kartet, og knapt finner i virkeligheten heller, med mindre man er lommekjent. Når jeg står langt uti ett eller annet sted, med en GPS som streiker og tårer i øyekroken, trøster jeg meg med at kolleger her nok ville slite litt med både Veltsetra, Harasjøen og Bjønnåsen. Stort sett finner jeg fram, men utfordringene stopper ikke der, for når teksten skal skrives: Heter det ”i” eller ”på”? Gjøvikensere har et særdeles godt forhold til ”på”, har jeg skjønt, det sies til og med ”på Brumunddal”. Jeg holder meg for ørene i smug, og tenker at jeg har en viss tabbekvote, men høyst sannsynlig ble den brukt opp for flere måneder siden…

Prosjekt-Gjøvik skjedde i hui og hast, ganske kjapt etter jeg hadde sprengt meg ut av studentboblen. Jeg har opplevd mitt livs første voksen-februar nå, og skjønt hvorfor folk akker og ojjer seg så fælt over den måneden. Bilforsikring? Årsavgift? Jøss. TV-lisens, ja. Velkommen. Innboforsikring. Personforsikring. Jada. Medlemskap i boligbyggelaget. Mhmm. Også så mye strøm som har gått, da gitt! I stunder når vinduskonvoluttene hoper seg opp, trøster jeg meg med at jeg kjøpte vaskemaskin med børsteløs motor. Det var visst veldig smart, sa han på Elkjøp. Hvorfor husker jeg ikke.

Akkurat det med strøm var forresten litt artig. Stor jente, ordne selv, tenkte jeg i høst, og ringte Eidsiva. Plutselig slo det meg at det vokabularet ikke er så overveldende når det kommer til kraft. ”Eidsiva kundeservice”, klang det i røret. ”Hei, jeg heter Hanne Maren Torpen Hokstad, og jeg trenger strøm”, sa jeg. Hun hos Eidsiva kniste, men hva i alle dager er det vanlig å si, da? Hun skulle bare visst hvor rivende dyktig jeg er på å skifte lyspærer.

Jeg kjente ikke Oppland Arbeiderblad så veldig godt da jeg kom seilende over fra lokalavisen på andre siden av dammen. Jeg visste at de hadde en eminent tegner, og at kompis-Eirik sin onkel Tommy jobbet her. (Båndene er tette. Her forleden traff jeg på en kar på et skiarrangement, som viste seg å være studiekamerat Eiriks far, onkel Tommys bror, og dermed også min mors firmenning. Jada, så neida, dere storbyvenner… Trivelig, er vel ordet) Dessuten satt jeg ved siden av et par kolleger på Spellemannprisutdelingen en gang, men jeg husket i første omgang ikke dem, og de husket ikke meg, så selv om vi brukte kvelden i Spektrum på å krangle om hvem som burde vinne av Narum og Frida Ånnevik, samt diskutere dårlige publiseringsløsninger, gjorde vi nok ikke noe særlig inntrykk på hverandre.

Men: jeg liker Gjøvik, jeg! I dag tok jeg meg i å bruke dialektord, til og meg. ”Bestandig” var plutselig blitt til ”støtt”. Skrekk og gru, men det var da litt koselig. Dét også.

”På” eller ”i” Gjøvik, forresten? Samme som Hamar? Da kan vi krangle.

En hamstrers kjøkkenskap

Gelé? Jøss. Også så mye, da gitt!

Oppvokst i tro på at det lønner seg å ha litt hermetikk i kjelleren, sånn i tilfelle, er jeg blitt en hamstrer. Riktignok kan det umulig sies at fokuset ligger på holdbar sikringskors.
 
Er jeg i butikken og kommer over en sjokoladehylle med gule prislapper, rasker jeg med meg litt. Dessuten har jeg en stadig vedvarende fantasi om at jeg alltid mangler mel eller sukker, eller begge deler, og slenger det oppi handlekurven. 

Jeg visste jeg hadde et par poser sukker stående (I virkeligheten fire poser, samt sukkerbiter og perlesukker) og noe mel, men at melisbeholdningen skulle være så svimlende god som det nå viser seg at den er, var jeg virkelig ikke klar over.
 
Melis forpester ethvert bakverk. Likevel tøt det fram fem bokser under aftenens ryddesjau.
 

I tilfelle krisetider. Litt overraskende.

Kjøkkenskapet mitt har vært preget at overhengende stor rasfare i det siste. Det er klart: Bor man mutters alene, synes melis er vondt, men likevel har 2,5 kilo stående, er det ikke rart det kan bli litt trangt om plassen. 
 
Forresten sier jeg at jeg spiser mye sjokolade. Nå er jeg litt i tvil. Det ser egentlig ut som jeg bare kjøper veldig mye sjokolade. Mesteparten er kjøpt på billigsalg. Trøsten er at jeg sikkert har spart fryktelig mange penger på dette.

Før jeg går bananos

Jeg vil ikke ha 50 prosent mer volum, jeg vil ikke ha lengre vipper, og jeg trenger ikke 25 prosent rabatt. Jeg vil bare ha noe sort guffe å kline på øyevippene, som ikke klumper seg, som tåler en regnskur, men som samtidig lar seg vaske vekk. Det tilbød Nivea, inntil temmelig nylig.

Det er sørgelig når ting man er glad i forsvinner fra butikkhyllene. Jeg har allerede begynt å grue meg til den dagen Hennig Olsen bestemmer seg for å stanse produksjonen av Please yoghurtis med melkesjokoladesmak, sjokoladebiter og bringebærsaus. Det blir fælt. 

Spesielt ille blir det hvis kjøpmannen fortsetter å la Banos oppta hylleplass. Bananpålegget fra 1936 spises nok først og fremst av voksne, skriver Stabburet på hjemmesidene sine. Jeg har fortsatt til gode å treffe noen som tør innrømme at de liker dette forferdelig vemmelige klisset. 

Men det er litt rart, da: Det samme sier mange om banan-Twisten, at den blir liggende igjen til slutt. I min familie bredte fortvilelsen seg den dagen banan forsvant ut av Twist-posen, og vi jublet da den kom tilbake. Jublet og kranglet. 

Banan-Twisten kom tilbake etter påtrykk fra publikum. Det er ganske mye rart vi forbrukere ønsker oss tilbake. På facebook finnes det aksjonsgrupper for de første plast-Cherroxene (de som var så uforsvarlig glatte at man omtrent ba om beinbrudd. Fordelen var at små bøtteknotter fikk saftig god balanse av å seile rundt på såpeglatt underlag, med enda glattere skosåler). Det etterlyses gjenoppstandelse av pinneraketter, pistajse-krone-isen, salte smurfepastiller, Lidl, Glamour, legevakten i Hurum og lysløypa i Sauland. 

Soho er tilbake, bamsemums med banan, og ikke minst pære-is. Jeg tror vel kanskje ikke de som husket pære-isen, etterlyste den, og fikk den tilbake etter noen år er så voldsomt begeistret. Den kan ikke akkurat sies å gi noen stor smaksopplevelse, men ok: Nostalgien gjør selv pære-is verdt noen kroner.

Pære-isen lot seg ikke begrave. Det har derimot mascaraen min gjort. Min faste følgesvenn gjennom helt sikkert fem-seks år finnes ikke lenger. Det er til å grine av, men dét er vel ikke særlig smart. Ikke med dette nye klinet jeg har gått til anskaffelse av. Det kommer bare til å renne som sorte striper nedover kinnene mine og gjøre meg enda mer irritert.

- Melkesjokoladeiskrem med bringebær! NÅ!!!

... og vi fortsetter!

Gårsdagens bekkengler har fulgt meg i dag også, men jeg har lagt om stilen. Skiftet gren, fra snubling til knusing. Dagens notering er en kattepus-telysestake i minus. Akk.

Heldigvis rakk jeg å vaske den før den gikk i bakken.