tirsdag 1. mars 2016

Livets store restetorg

Hva gjør du når du står der, søndag formiddag, og ivrer etter å male vinduskarmen i klassisk halvblank, men ikke har maling? I framtida skal du sjekke Slump.no.

Det blir alltid igjen en slump. En slump terrassebeis, en slump silikon, en slump tapetklister eller en slump rømmedressing. Og hva gjør du med det? Jo da. Du lar det stå og godgjøre seg noen uker eller år, i tilfelle du får bruk for det senere. Sjansen for det er svimlende liten.

Min nye forretningsidé er nettstedet Slump.no. En formidlingsportal for livets rester. Her skal det omsettes vegg-til-vegg-teppebiter og overskuddsfliser. Er du ferdig med å male lister, kan du registrere malingen her. Så kan naboen ta over spannet.

Min fascinasjon for Finn.no er viden kjent. Slump.no blir som en lillesøster. Livets store restetorg. Stedet der nabolag bytter papirduk mot plenfrø, etterlyser garn til ferdigstilling av strikkeprosjekter eller lar sykkeloljen gå fra hus til hus. Slump.no skal ha egne faner for parring av singelsokker og utveksling av middagsrester.. ”Tre hekto lapskaus byttes mot fugemasse” kan det stå. Tanken er rørende. Gjenbruk er i tiden. Jeg kan allerede høre Miljøpartiet de Grønne applaudere i det fjerne.

Jeg har vurdert en medisinsk avdeling også. Antibiotikakurer, for eksempel. Her burde legemiddelindustrien være i stand til å levere pakninger som er små nok. Du trenger ikke 20 tabletter hvis du bare skal ta 12. Derfor: Slump.no. Dog er jeg noe usikker på om medisinutveksling på slump er direkte forsvarlig.

Foreløpig er Slump.no på idéstadiet. Dessverre har det seg også sånn at domenet er opptatt. Uansett hadde jeg vel neppe blitt rik på å formidle andres gamle rester. Men jeg kunne kanskje tjene en slump.

Etter noen uker med maling i 2012 hadde jeg kunnet tilby
nabolaget rimelig mange slumper. Men pappa'n min får de ikke.



(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 25. februar 2016)

Side om side

Hver natt ligger vi sånn, side om side. Du sover tungt. Jeg sover lett. Nå vil de fleste tro det er snakk om en dobbeltseng. Det er det ikke. En vegg skiller din seng fra min. En ganske dårlig isolert vegg.

Jeg må skynde meg å sovne før du drar i gang sagbruket. Det rekker jeg aldri. Dine snork passer dårlig sammen med min turnus.

Jeg kan ikke se deg. Jeg kan ikke lukte deg. Men du verden så godt jeg hører deg. Jeg ligger og vrir meg mens jeg ufrivillig lytter. Har man først begynt å irritere seg, finnes det ingen veg tilbake. Jeg tar meg i å tenke på hvor høyt på desibelskalaen et snork kan nå. Jeg googler. Det durer taktfast. Så høyt at jeg knapt legger merke til traktoren som skraper is av fortauet like utenfor.

Jeg prøver med ”sov i ro”. Den ene faller ut. Jeg konstaterer at jeg har for små ører. Men de er åpenbart store nok til å høre dine nattlige koselyder. Jeg stikker hodet inn under puta. Ligger sånn en stund og tenker på hvilken kroppslyd som er den morsomtste. En kollega hevder at jeg høres ut som et marsvin når jeg nyser. Jeg kjenner munnvikene forme seg til et smil.

Det blir varmt under puta. Jeg kaster den ned på gulvet og vrir meg rundt. Igjen. Kjenner at dyna kar klumpet seg sammen inni dynetrekket og at jeg egentlig er tørst. Jeg prøver å fortrenge det. Sove nå, tenker jeg, fisker puta opp fra gulvet, skaller i nattbordet, banner og legger meg stille i sengen igjen. Du lar deg ikke anfekte. Det durer taktfast.

Jeg vurderer å re opp gjesterommet, men mistenker at jeg fortsatt ikke vil slippe unna. Veggene er av gips. Hva var galt med lafta tømmer?

Jeg vet ikke hvem du er, bare at du er en av studentene som leier hybel i naboleiligheten. Og her ligger jeg og håper at du ikke har så lang tid igjen av studiet.


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 18. februar 2016)

Far og Finn

Den gamle kjøkkeninnredningen føk av sted til Næroset. Flere tusen betalte kjøperen. Pappa Glom gliste storfornøyd. Ikke fordi det var overpris, men fordi vi andre protesterte høylytt da han ville selge. ”Skriv at det gis bort” formante vi da han la kjøkkenet ut på Finn.no, ”det ligger haugevis av gamle kjøkken på Finn. Du får ikke noe for det der”. Men nei, Pappa Glom skulle ha en god slant.

Nå er han virkelig på hogget med å omgjøre gammelt ræl til klingende mynt. Den pågående kjøkkenoppussingen fører til et visst overskudd. Trekkfulle vinduer fra 20-tallet og godt brukte hvitevarer har fått nye eiere. Til og med gamle plankehauger fulle av spiker går så det griner. Disse er dog far dog så sjenerøs at ha tilbyr gratis mot henting og finraking av gårdsplassen.

Når han først er i gang, har pappa Glom rotet fram noen flere foreldede duppeditter, som kan bidra til å finansiere kjøkkenoppussingen. Tre mobiltelefoner la han ut for salg. Den ene av dem, en Sony Ericsson, skulle han ha like mye for som den kostet som ny. Men jammen gikk de unna. Tilbake sitter far og angrer på alt søppelet han har kjørt på dynga opp gjennom tiden.

Det er utrolig mye snodig folk selger på Finn. Bare her i Hamar-området er vareutvalget rikholdig. I Brumunddal kan du får Første Johannesbrev for 20 kroner. I Stange får du en pose sagflis nesten like billig. Og i Hamar har en selger en ”sylinderformet sak” som gis bort snarest.

Hos pappa Glom står de gamle norgesglassene med hermetiske plommer for tur. De har stått i kjelleren siden 1995. ”Hva om jeg annonserer dem som nostalgiske glass med årgangsplommer?” lurer far. Det aller meste går åpenbart på Finn.no, så jeg har sluttet å protestere, men jeg ba ham slenge på en liten merknad om at glassene åpnes på egen risiko.



(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 11. februar 2016)

Jeg skulle bare ...

Det er nesten 14 måneder siden forrige blogginnlegg. Til mine tre (wow!) faste følgere kan jeg ikke stort annet enn å beklage. Men livet surrer og går, og jeg skal bare, skal bare, hele tiden. Men nå skal jeg i det minste lempe ut noen god dag-spalter fra HA. Dem leverer vi kun på papir, hvilket betyr at de nokså fort blir omgjort fra lesestoff til noe folk pakker inn blomster eller fisk i. Og det er jo litt synd.

Apropos HA: I januar hadde vi vårt årlige redaksjonsseminar, med flott middag og utdeling av priser. Og jammen fikk jeg prisen for årets sak, gitt! Det var skikkelig, skikkelig stas. Og ekstra gøy var det at lillebror og frilanser-Bendik kuppet prisen for årets digitale sak. For utenforstående vil dette muligens få HA til å høres ut som en familiebedrift, men sånn er det slett ikke. Det ble delt ut en god del flere diplomer, som vi tok med oss ut på byen denne lørdagskvelden, til stor forundring for utestedenes øvrige klientell …

Team Torpen er stolte

lørdag 10. januar 2015

Ti tips for en lykkeligere forkjølelse

Følelsen av å bli overmannet av vemmelige virus og brysomme basilusker kan gjøre noen hver litt gretne. De herjer fritt nå for tiden, forserer det sterkeste immunforsvar med letthet, og sørger for en snørrproduksjon som får Niagara Falls til å framstå som en fjellbekk. Selv har jeg tilbrakt fem dager i langstrakt positur på sofaen.

Det er litt deprimerende å bli liggende sånn. Jeg var klar for å komme i gang med 2015 på jobb. Jeg så for meg å tvære noen siste brettspillrunder med familien ut av jula, og jeg hadde gledet meg til storfint besøk i helga. Men istedenfor å fyke rett i kjelleren, har jeg ligget og tenkt på alt det flotte man kan få ut av en uke med feber, snørr, rennende øyne, dundrende hodepine, hostekuler og pottetette bihuler. En tipunktsliste. Vel bekomme.

1. Sameiet sparer sikkert store summer på vannavgiften når jeg ikke orker dusje hver dag. Selv sparer jeg masse sjampo.

2. Smakssansen er totalt forsunnet, så jeg har endelig fått spist opp aprikos-twisten. Den ene lot jeg som var banan, de andre karamell. De smakte ingenting.

3. Jeg har endelig fått sett de gamle VHS-opptakene mine. Disse er egentlig lagt til side fordi lyden er rufsete, men dottene i ørene gjør at jeg ikke hører stort uansett. (Når lyden har blitt for plagsom, har jeg bare trengt å snyte meg skikkelig, for da tetter ørene seg igjen.)

4. En i overkant rennende nese har gitt muligheten til å få testet flere ulike typer papirlommetørklær grundig. Om noen skulle brygge på en forkjølelse, bistår jeg gjerne med råd.

5. Ryktene sier at det har vært veldig glatt ute. Så lenge man holder seg flatt på sofaen er sjansen for beinbrudd svimlende liten.

6. Jeg har i løpet av de siste dagene sett samtlige NRK-episoder av ”Hvem tror du at du er?”, og er dermed allerede godt rustet for å begynne med sleksforskning. Jeg drøyer det nok 30 år til, men det er jo greit å få unna noen forberedelser allerede nå, i det minste.

7. Man kjenner liksom at man lever når man har feber. Særlig fordi man kan våkne midt på natta i en nattkjole det føles som nettopp har vært gjennom et maratonløp i 40 varmegrader. Sånn har jeg fått brukt alle nattkjolene jeg aldri bruker ellers. Det har selvfølgelig vært en stor glede.

8. Hvis man bare skal ligge på sofaen sammen med seg selv og 30 pakker Kleenex balsam (testvinner!) dagen lang, er behovet for mascara minimalt. Da slipper man også å fjerne sminken om kvelden. Det er digg.

9. Hvis øynene fortsetter å renne, vil jeg trolig slippe å holde foran dem under de ekleste scenene når TV Norge har sesongpremiere på ”På liv eller død”. Et litt slørete blikk er gull verdt når kirurgene drar fram skalpellene sine.

10. Ivrige forsøk på selvdiagnostisering har ført meg gjennom et utvalg nettsider, blant annet noen med kjerringråd. På en av dem foreslo en erfaren sjukling skylling av nesen, og anbefalte ½ teskje salt til ½ liter vann. Det finnes enkelte der ute som er hakket mer desperate enn meg, tenkte jeg da neste innlegg spratt opp: En ung dame hadde tatt anbefalingen så bokstavlig at hun hadde kylt hele halvliteren med saltvann opp i nesen. Det skal visstnok ha vært en ubehagelig opplevelse.

Jeg ble plutselig litt friskere.

Host, og takk for oppmerksomheten.





fredag 9. januar 2015

Godt nytt!

Fire måneder siden sist, gitt! Drøyt. 2014 oppsummeres herved med et selfie-galleri fra noen av høydepunktene fra året som plutselig forsvant.
Velkommen 2015!


mandag 8. september 2014

Fysjom, så ekkelt!

Vent her! befalte fru Glom da familien skulle inn på fergelugarer. Pliktskyldigst stilte far og barn opp på rekke i korridoren. Fru Glom dro på seg engangshansker, rev antibakterielle servietter opp av vesken, og satte i gang rengjøringen. Sveipet over dørhåndtak og lysbrytere, vaskeservanten, nattbord og spyleknappen på do.

Vi fnøs litt av henne, når vi sto sånn og ventet. Nå har vi stilnet. Tv2 hjelper deg var så elskverdige å bringe sine hotellfunn fra Oslo fram i lyset forrige uke. Spent over en noen titalls tommer stor skjerm, ble det sterk kost. Røntgenlyset til Tv2s detektiver viste visittkort av ulik karakter på de mest utenkelige plasser. Hva slags akrobatiske øvelser folk har holdt på med på disse rommene, er vanskelig å se for seg. Det er dessuten pussig hvor folk finner det for godt å stusse tåneglene sine.

Jeg orket ikke se på alt. Jeg er tross alt datter av min mor, oppdratt i en antibakteriell, grønnsåpedunstende sfære. Jeg er oppvokst med fergelugarer og hotellrom som antakelig har vært renere når vi har sjekket ut enn da vi sjekket inn. Selv reiser jeg rundt med medbrakt brødpose til hotellfjernkontrollen og et nyvasket putevar i håndvesken.

Fra nå av bestiller vi kun rom på hoteller med tregulv, både mor Glom og jeg. Som spesialbagasje vil vi sende en golfbag, med et rikholdig utvalg mopper og teleskopiske langkoster, sammenrullbare matter til badegulvet og en lang duk til å dekke over nattbordet. Om det blir flere hotellovernattinger framover i det hele tatt, da. Det er usikkert.

Det ville være fint om Tv2 hjelper deg kunne følge opp med en test av telt og luftmadrasser neste uke.


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 4. september 2014)

mandag 18. august 2014

Dagros og hennes breiale venninner


Jeg hadde kjørt bil i tre kvarter. Lukket meg gjennom grinda, helt øverst i Klomsteinroa, parkert langs grusvegen, og stavret oppover den bratte skråningen. Ryktene hadde fortalt om store mengder krekling på toppen av berget. Jeg ble henrykt da jeg kom opp. Det var lyng så langt øyet kunne se. Håndfull etter håndfull skranglet ned i femlitersbøtta.

Stemningen var umåtelig god der oppe på berget. Jeg hadde holdt på i to og en halv time, uanfektet av regnet som høljet ned, da jeg bestemte meg for å plukke ferdig en siste skråning. Jeg regnet på hvor mange liter kreklingsaft det kom til å bli av all bæra, og fant ut at det nok ville holde fram til jul.

Jeg er litt skvetten for kuer. De er store og uforutsigbare. I bærplukkerland er det rimelig mange av dem, men ikke oppå dette mosegrodde berget. Her skulle det være trygt og kufritt. Trodde jeg. 

Så hørte jeg bjellene.

De kom nærmere, og de kom fort. Det ringlet og skranglet, tråkket og trampet, og plutselig sto de der: Elleve storøyde, stirrende kuer, på geledd. Jeg trakk meg lynraskt tilbake, engstelig for hva den firbeinte sammensvergelsen kunne finne på. Listet meg inn mellom noen busker. Gjemte meg bak en maurtue, mens jeg så etter et tre å klatre opp i om det skulle vise seg at de firbeinte hadde onde hensikter. ”Jeg må bare få sneket til meg sekken og bøtta, så drar jeg hjem”, tenkte jeg.

Det var ikke meg kuene var ute etter. Jeg strakte hals, og tittet over maurtua. Synet som møtte meg, var så grusomt at det kunne vært brukt som torturmetode. Der sto Dagros med kjeften langt nedi kreklingspannet mitt. To av hennes rautende venninner hadde også oppdaget herlighetene. De knuffet hverandre unna, slafset grådig i seg. Siklende stirret de mot meg, mens de gomlet og tygde.

Vel er jeg både tålmodig og relativt villig til å dele på godsakene, men det må finnes grenser.

Tre små bær var alt som var igjen etter at Dagros og flokken hadde forsynt seg. Seige og vemmelige lå de og skvalpet i en dam av ku-sikkel. Tre bær!!! Jeg var så sinna at knærne dirret. To og en halv times intens bærjakt for noe tre glupske kuer fortærte i løpet av et nanosekund? Fy fasan.

Jeg spiste biff til middag. Storfe. Uten det fnugg av dårlig samvittighet. 



Fra en langt lykkeligere bærtur. Blåbær. Dette plastspannet er nå innsat av ku-sikkel.

Årets blåbærsyltetøy.


(Et PS til alle dyrekjennere og språkvenner: Jeg er klar over at ku ikke er ku. Mine nye uvenner har sikkert navn som kveg, krøtter, kviger eller noe annet i den duren. Men, etter dagens tildragelse, har jeg helt mistet respekten for rautende og breiale typene. ”Ku” høres passe dumt ut, og derfor akter jeg å bruke det i denne anledningen, selv om flertallet av dem ikke engang har jur. De er vel i bunn og grunn biff på bein. ”Kuer” høres dessuten teitere ut enn ”kyr”, og det har de fortjent. Takk.)