mandag 18. august 2014

Dagros og hennes breiale venninner


Jeg hadde kjørt bil i tre kvarter. Lukket meg gjennom grinda, helt øverst i Klomsteinroa, parkert langs grusvegen, og stavret oppover den bratte skråningen. Ryktene hadde fortalt om store mengder krekling på toppen av berget. Jeg ble henrykt da jeg kom opp. Det var lyng så langt øyet kunne se. Håndfull etter håndfull skranglet ned i femlitersbøtta.

Stemningen var umåtelig god der oppe på berget. Jeg hadde holdt på i to og en halv time, uanfektet av regnet som høljet ned, da jeg bestemte meg for å plukke ferdig en siste skråning. Jeg regnet på hvor mange liter kreklingsaft det kom til å bli av all bæra, og fant ut at det nok ville holde fram til jul.

Jeg er litt skvetten for kuer. De er store og uforutsigbare. I bærplukkerland er det rimelig mange av dem, men ikke oppå dette mosegrodde berget. Her skulle det være trygt og kufritt. Trodde jeg. 

Så hørte jeg bjellene.

De kom nærmere, og de kom fort. Det ringlet og skranglet, tråkket og trampet, og plutselig sto de der: Elleve storøyde, stirrende kuer, på geledd. Jeg trakk meg lynraskt tilbake, engstelig for hva den firbeinte sammensvergelsen kunne finne på. Listet meg inn mellom noen busker. Gjemte meg bak en maurtue, mens jeg så etter et tre å klatre opp i om det skulle vise seg at de firbeinte hadde onde hensikter. ”Jeg må bare få sneket til meg sekken og bøtta, så drar jeg hjem”, tenkte jeg.

Det var ikke meg kuene var ute etter. Jeg strakte hals, og tittet over maurtua. Synet som møtte meg, var så grusomt at det kunne vært brukt som torturmetode. Der sto Dagros med kjeften langt nedi kreklingspannet mitt. To av hennes rautende venninner hadde også oppdaget herlighetene. De knuffet hverandre unna, slafset grådig i seg. Siklende stirret de mot meg, mens de gomlet og tygde.

Vel er jeg både tålmodig og relativt villig til å dele på godsakene, men det må finnes grenser.

Tre små bær var alt som var igjen etter at Dagros og flokken hadde forsynt seg. Seige og vemmelige lå de og skvalpet i en dam av ku-sikkel. Tre bær!!! Jeg var så sinna at knærne dirret. To og en halv times intens bærjakt for noe tre glupske kuer fortærte i løpet av et nanosekund? Fy fasan.

Jeg spiste biff til middag. Storfe. Uten det fnugg av dårlig samvittighet. 



Fra en langt lykkeligere bærtur. Blåbær. Dette plastspannet er nå innsat av ku-sikkel.

Årets blåbærsyltetøy.


(Et PS til alle dyrekjennere og språkvenner: Jeg er klar over at ku ikke er ku. Mine nye uvenner har sikkert navn som kveg, krøtter, kviger eller noe annet i den duren. Men, etter dagens tildragelse, har jeg helt mistet respekten for rautende og breiale typene. ”Ku” høres passe dumt ut, og derfor akter jeg å bruke det i denne anledningen, selv om flertallet av dem ikke engang har jur. De er vel i bunn og grunn biff på bein. ”Kuer” høres dessuten teitere ut enn ”kyr”, og det har de fortjent. Takk.)


Ingen kommentarer: