Side om side

Hver natt ligger vi sånn, side om side. Du sover tungt. Jeg sover lett. Nå vil de fleste tro det er snakk om en dobbeltseng. Det er det ikke. En vegg skiller din seng fra min. En ganske dårlig isolert vegg.

Jeg må skynde meg å sovne før du drar i gang sagbruket. Det rekker jeg aldri. Dine snork passer dårlig sammen med min turnus.

Jeg kan ikke se deg. Jeg kan ikke lukte deg. Men du verden så godt jeg hører deg. Jeg ligger og vrir meg mens jeg ufrivillig lytter. Har man først begynt å irritere seg, finnes det ingen veg tilbake. Jeg tar meg i å tenke på hvor høyt på desibelskalaen et snork kan nå. Jeg googler. Det durer taktfast. Så høyt at jeg knapt legger merke til traktoren som skraper is av fortauet like utenfor.

Jeg prøver med ”sov i ro”. Den ene faller ut. Jeg konstaterer at jeg har for små ører. Men de er åpenbart store nok til å høre dine nattlige koselyder. Jeg stikker hodet inn under puta. Ligger sånn en stund og tenker på hvilken kroppslyd som er den morsomtste. En kollega hevder at jeg høres ut som et marsvin når jeg nyser. Jeg kjenner munnvikene forme seg til et smil.

Det blir varmt under puta. Jeg kaster den ned på gulvet og vrir meg rundt. Igjen. Kjenner at dyna kar klumpet seg sammen inni dynetrekket og at jeg egentlig er tørst. Jeg prøver å fortrenge det. Sove nå, tenker jeg, fisker puta opp fra gulvet, skaller i nattbordet, banner og legger meg stille i sengen igjen. Du lar deg ikke anfekte. Det durer taktfast.

Jeg vurderer å re opp gjesterommet, men mistenker at jeg fortsatt ikke vil slippe unna. Veggene er av gips. Hva var galt med lafta tømmer?

Jeg vet ikke hvem du er, bare at du er en av studentene som leier hybel i naboleiligheten. Og her ligger jeg og håper at du ikke har så lang tid igjen av studiet.

(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 18. februar 2016)