Offentligheten i dag

I dag har vi fått journaslistisk teori og metode-eksamensoppgave. Lisa og jeg arbeider hardt og målbevisst fram mot den store kunnskapstesten, som ikke er før om ni dager. Eksamen er et foredrag, og det skal vare maks 15 minutter. Det er ganske knapt. Dere som er innom her i ny og ne vet at jeg ikke klarer å fatte meg i korthet, så dette er helt klart en utfordring. I løpet av denne tilmålte tiden skal vi vise alle våre kunnskaper om personvern og skadevirkninger av overtramp av det, i tillegg til at vi skal leke med hånddukker. Eller noe annet rart, hvis det faller noe bedre ned i hodene våre. Men vi arbeider så hardt at jeg tror ikke en eneste kreativ idé vil klare å trenge seg inn i hjernebarken den neste uken. Denne teksten illustrerer godt hvor urimelig dårlig tid vi har.

Okay, det skal ikke handle om tid, og det skal ikke handle om eksamen. Det skal handle om offentlighet. Og det skal ikke handle om Habermas sine offentlighetsteorier, medievitensapsgreier, heller, nei, vi skal til eksponeringen av seg selv.

Jeg trenger ikke fortelle at det finnes utallige kanaler for å eksponere seg selv nå for tiden. (Nå hørtes jeg ut som jeg er passert 100 år.) På Facebook legger folk ut alt mulig rart. Navn, alder, bosted, sivilstatus og eventuell partner, samtaler på wallen, statusoppdateringer samt en hel haug fyllebilder, pluss barnebilder, bilder av mor, far, søster, bror, besteforeldre, hus, bil, blomstene i hagen: ALT. Så sitter noen og snoker i dette. Snoker og fryder seg. Oi, han er singel? Jøss, er han blitt pappa?! Å, kjenner de hverandre?

Men det er ikke bare Facebook, det ser ut til at folk er i gang med blogging igjen. Jeg, og flere med meg, skriver høyst personlige tekster om buksestørrelser, solbrente legger og intimgrenser, men dette er visst den vendingen verden har tatt. Egentlig er det litt underlig hvorfor vi gjør det. Jeg vet rett og slett ikke. Personlig har jeg bare et behov for å skrive, og vet av erfaring at det er bedre å henge ut seg selv enn andre til offentlighetens åsyn.

Det som egentlig bekymrer meg mest, som egentlig er mest pinlig, er brevvennene jeg hadde en gang i tiden. Jeg hadde mange, og jeg skrev langt. Dette er i stor grad folk jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke hva jeg skrev, men jeg tror neppe jeg nøyde meg med å skrive om været og bikkja. Nei, her ble nok familie, slekt, venner og eget følelsesliv brettet ut. Jeg aner ikke hvor disse brevene er i dag. Det er egentlig litt skummelt. Så kjære Grete, Pia Caroline, Lise Mette, Nathalie, Hilde og alle dere andre: Bare brenn de brevene. De gjelder ikke lenger. På forhånd takk.

En vakker dag kommer jeg sikkert til å angre på både bloggen og Facebook. Jeg kommer til å angre på alt det rare jeg har pratet med Espen Thoresen Hversaagod om på radioen, det gjør jeg for så vidt allerede, og jeg vil angre på alt det rare jeg har meddelt Herreavdelingen. VG sender deg i det minste noen flakslodd hvis du skriver noe riktig rart til dem og havner på beste leserinnleggplass. Facebook og andre skumle steder burde også komme med en trøstepremie. ”Gratulerer, du er vinner av årets styggeste bilde. En dårlig venn av deg har lagt det ut, men det er du som er motivet. Feir med måte.”(..Ellers får vi garantert et nytt blinkskudd..)