Ikke rør meg!

Jeg har et litt ambivalent forhold til sånne som skal reparere meg. Jeg kan nevne leger, tannleger, frisører og optikere, folk som skal stikke, klippe, skjære eller utrette andre skumle saker. Det trenger ikke være snakk om større prosjekter enn en hårklipp, jeg liker det ikke uansett.

I dag har jeg vært hos optikeren. Det var litt sånn: ”Hei og god dag, jeg har ikke møtt deg før, men nå skal du altså stappe fingrene dine inn i øynene mine. Tusen takk, og vi ses aldri mer.” Det er litt rart. Helt vilt fremmede som plutselig skal fikse. Jeg er skremmende klar over at det finnes verre mennesker enn optikeren, men uansett, lite eller stort, jeg liker rett og slett ikke folk som skal ordne.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg setter alltid opp håret så fint jeg bare kan før jeg går til frisøren. Jeg stiller forberedt. Om det er i forsøk på å imponere, det vet jeg ikke. Men det er greit å føle seg vel, for i det jeg setter meg ned i stolen og får en sånn tåpelig kappe kastet over meg, mister jeg om lag halvparten av intelligensen. Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha kaffe eller te, og jeg later som om jeg leser ukebladene jeg får. Bare later som. Hvorfor? Jeg aner ikke.

Tannlegen er jeg enda mindre glad i. Jeg burde være kurert, for munnen min har opp gjennom årene blitt regulert på alle mulige måter, men det skal ikke mer enn en innkallelse til før jeg får hetetokter og begynner å skjelve i knærne. De siste to ukene før tannlegetimen pusser jeg tenner som om jeg skulle forberede meg til et verdensmesterskap, og jeg bruker mange meter tanntråd. Så får jeg da også høre hver gang hvor godt jeg passer på tennene mine. Hihi, tannlegen skulle bare visst…

Leger er det aller verste. Jeg er livredd dem. Så har jeg heller ikke vært hos en lege på Gud vet hvor lang tid. Ti år eller noe. Kanskje burde jeg tatt turen snart, funnet ut en gang for alle hva det egentlig er jeg ikke tåler. Men nei, jeg prøver meg heller fram selv. Leger tåler jeg i alle fall ikke.

Nå er det noen visdomstenner på gang. De er på vei opp og fram, fire stykker, og tannlegen truer med trekking. Eller faktisk operasjon, ettersom de prøver å gjemme seg. Jeg tror de gjemmer seg fordi de ikke vil ut. – ”Du får si ifra når det begynner å gjøre vondt, da”, sa tannlegen min litt oppgitt. Det jeg mener er at de trakk da vitterlig ikke alle visdomstenner før i tiden? Jeg skal ikke tilbake til Smedpelles tid, bare sånn 30 år kanskje. Folk levde da godt med tennen sine da? Jeg blånekter. Ikke rør meg!