Jeg har kastet bort ganske mye tid så langt i livet. Kasting av tid er noe jeg driver med stort sett hver dag nå, men egentlig synes jeg dét er en bedre måte å bruke livet på enn å bruke tid og krefter på ting man ikke trenger. Om du skjønner.
For å være helt konkret: Jeg sikter til mine tre år med matematikk på videregående. Jeg skulle bli stor og smart, jeg skulle ha 3MX. Jeg må ha hatt et utilregnelig øyeblikk da jeg leverte lappen med ønsker om fag, hvis det ikke bare var et aldeles vanlig standardavvik i hjernen.
Jeg angrer fortsatt på disse fem timene i uken med matte. Jeg kan den dag i dag ikke skjønne hva en journalistspire skal med binominalkoeffisienter, algoritmer eller trigonometriske likninger. Det eneste jeg kan av matte er ordene. Disse ordene er litt sånn ”sett sammen så mange vokaler du får, og vips så har laget en ny matematisk formel”. Jeg vet ikke helt hva alle ordene betyr, men jeg vet at de er pensum. De var i alle fall det for et par år siden. Vi slet oss gjennom analysens fundalteorem, teoretisk kovarians og kumulative fordelinger. Vi lette forgjeves etter grenseverdier og overlappende begivenheter. De rettvinklede trekantene ble stadig skjevere, og de lineære funksjonene gikk så å si loddrett nedover.
Jeg skjønner fortsatt ikke forskjellen på e og a. Det at x, y, og z ikke skal blandes har visst noe med noen streker og greier å gjøre. Men ikke engang når det gjaldt streker var mattelæreren og jeg på bølgelengde. For hva er egentlig en strek? Er det en linje, eller er det bare et linjestykke? (To HELT forskjellige ting, må vite.. For meg holder det så lenge ting er rett!)
Jeg holdt på å bli gæren av ekvivalente likninger og vektorer i alle mulige himmelretninger. Og i det øyeblikket en tangent ikke lenger var en del av pianoet mitt, men ble omgjort til en strek i ytterkanten av sirkelen, da ga jeg rett og slett opp. Jeg har ikke sett en differensiallikning, integrasjon eller en frekvensanalyse siden eksamen for to år siden. Jeg er spent på hvor lenge jeg må vente før jeg får bruk for alle formlene jeg har samlet meg. Det aner meg at blir en stund til. Takk Gud.
3 kommentarer:
Du tenkte vel kanskje at det kan vær kjekt med noen poeng når du en dag vil inn på journalistikk? Er det ikke derfor folk velger allmenn, for å få studiepoeng?
Njaei? Kanskje det var underbevisstheten min som jobbet!
Åh, jeg kjenner meg så igjen! Etter et veldig kjekt år med 2MX hvor læreren kom inn i klasserommet, skrev en formel på tavla, forsvant ut døra og ikke ble sett igjen før neste mattetime, innså jeg etter tre minutter med 3MX at et år med "fritimer" kanskje ikke var det beste grunnlaget. Jeg holdt ut fire måneder, men da fant jeg ut at nok fikk være nok og sluttet tvert. Mattelæreren min tilga meg aldri, og ser fortsatt stygt på meg når jeg en sjelden gang treffer ham. I løpet av de seks årene som er gått siden min siste mattetime har jeg ennå ikke hatt bruk for en eneste formel, noe som etter min mening skulle være mer enn nok til å bevise at jeg gjorde det rette (uansett hvor mye mamma mener det motsatte...).
Legg inn en kommentar