17. mai nærmer seg med stormskritt. Over det ganske land presser folk seg inn i litt trange bunader, og de fyrer opp strykejern i håp om glatte linskjorter. Noen leter etter flagg, andre etter søljer. Og noen tusler rådville rundt, for de vet ikke engang hva de skal lete etter. Og det skjønner jeg jo godt når værmeldingene varierer i flere grader og meter. De klarer jo ikke bestemme seg for sol eller regn engang!
Jeg ser fram til nasjonaldagen. Det har jeg alltid gjort. Mormor har utstyrt meg med en solid Hedmarksbunad, i stor størrelse. Kjempestor. Denne vakre drakten er allerede lagt opp én gang og sydd inn to ganger. Fortsatt er den litt for stor. Jeg skulle nemlig bli så fryktelig diger. Jeg skulle ha noe å vokse i, og det fikk jeg. En dame jeg kjenner pleier å si at når hun endelig har fått igjen den siste hekten, da spretter skoene av. Dit vil jeg definitivt aldri komme. Tusen takk, mormor!
En god nabo er litt snurt for dette med bunader. Jeg har aldri noen sinne møtt noen med et sååå sterkt forhold til slike antrekk. Du ser lengselen i blikket hennes bare du sier ”bu...”, og jeg er virkelig spent på hvordan nasjonaldagen vil arte seg for hennes vedkomne. Jeg lurer på om ”Hold kjeft og flagg” vil fungere. Jeg tror ikke det.
I år har jeg for første gang havnet inn i en mini-17. maikomité. For en traust hedmarking, som er vant til at nasjonaldagen ender med is-tur til Stange, er dette noe nytt og fryktelig spennende. Men det ser faktisk lovende ut. Hybelen er dekket med norske flagg og sløyfebånd, og snart skal også bjørkeriset i hus. I morgen går vi på kakebaking, serviettbretting og blomster. Skikkelige voksenoppgaver.
- Hipp hurra for Norge!
Jeg ser fram til nasjonaldagen. Det har jeg alltid gjort. Mormor har utstyrt meg med en solid Hedmarksbunad, i stor størrelse. Kjempestor. Denne vakre drakten er allerede lagt opp én gang og sydd inn to ganger. Fortsatt er den litt for stor. Jeg skulle nemlig bli så fryktelig diger. Jeg skulle ha noe å vokse i, og det fikk jeg. En dame jeg kjenner pleier å si at når hun endelig har fått igjen den siste hekten, da spretter skoene av. Dit vil jeg definitivt aldri komme. Tusen takk, mormor!
En god nabo er litt snurt for dette med bunader. Jeg har aldri noen sinne møtt noen med et sååå sterkt forhold til slike antrekk. Du ser lengselen i blikket hennes bare du sier ”bu...”, og jeg er virkelig spent på hvordan nasjonaldagen vil arte seg for hennes vedkomne. Jeg lurer på om ”Hold kjeft og flagg” vil fungere. Jeg tror ikke det.
I år har jeg for første gang havnet inn i en mini-17. maikomité. For en traust hedmarking, som er vant til at nasjonaldagen ender med is-tur til Stange, er dette noe nytt og fryktelig spennende. Men det ser faktisk lovende ut. Hybelen er dekket med norske flagg og sløyfebånd, og snart skal også bjørkeriset i hus. I morgen går vi på kakebaking, serviettbretting og blomster. Skikkelige voksenoppgaver.
- Hipp hurra for Norge!
- Ha en fin 17. mai!
1 kommentar:
HAHA! Jeg lo høyt her i sofaen for meg selv... stakkars naboer må ha fått seg en skikkelig støkk! Artig innlegg, skikkelig artig faktisk. Kan ikke si det samme om mitt - det var lite inspirasjon å hente i dag!
Legg inn en kommentar