Tett, tett

I løpet av en dag er det ganske mange tanker som farer gjennom hodet mitt, tro det eller ei. Og ganske mange av disse tankene tenker jeg at jeg kunne ha drodlet ganske mye rundt her. Men ettersom jeg har hukommelse på linje med en frosk, er ikke det så lett. Så når kvelden kommer, og pc-en og jeg kryper opp i senga, da er egentlig det meste borte. Bare det virkelig viktige sitter igjen. I dag skal det handle om kø-disiplin, trengsel og litt om intimsoner.

- For det er fælt hvor tett folk skal stå! Jeg har vært ute og fløyet i dag. I køen ved boardingen trenger folk seg inntil hverandre, akkurat som om de skal komme raskere om bord av den grunn. Inne på flyet står de som sild i tønne, nærmest åler seg rundt hverandre, før de tar plass, kliss inntil hverandre. Det som forundrer meg er at det ikke stopper her: Når vi er landet og kommet inn på flyplassen, ser det ut til at de er blitt bestevenner i løpet av flyturen, og de trenger seg sammen rundt bagasjebåndet, skulder mot skulder.

Jeg skriver om de andre, for jeg er ingen trenger selv. Jeg synes det er ålreit med litt rom. Jeg har liksom ikke egentlig noe akutt behov for så mye fysisk kontakt med vilt fremmede. Derfor kunne jeg godt tenke meg at alle tok tre skritt bakover istedenfor å klynge seg rundt koffertbåndet. Jeg prøvde faktisk å legg opp til det i dag. Jeg plasserte meg i god avstand til båndet, med cirka tre folketomme meter på hver side av meg. Men tror du noen tok hintet? Åh neida. Nå skal det vel sies at et litt forvirra vesen i solid avstand fra bagasjebåndet ikke akkurat lyser av demonstrasjon, men likevel burde de ha skjønt at heller ikke jeg bare stod der for moroskyld. Neste gang skal jeg ha med plakat.

Kanskje er det bare min egen intimsone som er fryktelig diger? Kanskje er nærkontakt med 100 prosent ukjente helt naturlig? Kanskje er det sånn at man kjenner hverandre etter å ha fløyet sammen? Jeg vet om enkelte som gir uttrykk for at de har et nettverk av venner på størrelse med befolkningen i et middels stort land. De sier at de kjenner folk bare de vet hva vedkomne heter. Jeg legger nok litt mer i det.

Nå ser det etter hvert ut til at jeg er dirkekte folkesky, nesten negativ til nye mennesker. Det er jeg så visst ikke. Jeg ser på alle fremmede som ’potensielle venner’ (..fryktelig hyggelig, søtt her nå...), men kanskje ikke akkurat når jeg skal finne igjen kofferten min? Og kanskje trenger vi ikke stå så tett at vi må puste på likt heller?