Kveldsmat

Jeg er en kveldsmatentusiast. Jeg klarer ikke legge meg før jeg har spist litt mat. Sånn har det liksom alltid vært, og jeg synes nå egentlig det er helt greit. Men ettersom jeg også er glad i å legge meg sent, spiser jeg sjelden kveldsmat før jeg er ordentlig trøtt. Av og til blir kveldsmaten med i senga. En gang sov jeg sammen med et halvspist rundstykke. Jeg våknet i åttetiden neste morgen med hodet i beinenden, fullt påkledd og med et fast grep om maten min. Da hadde jeg åpenbart vært oppe litt for lenge.

En annen gang la jeg en brødskive med nugatti oppå sengen. UTROLIG smart. Hva skjedde? Nettopp: Jeg satte meg på den. Det var i grunn en ganske ubeskrivelig følelse, men likevel en erfaring jeg godt kunne vært foruten. Det blir litt mye unødvendig klesvask av sånt.

I går kveld spiste jeg knekkebrød i senga. I natt var jeg irritert fordi jeg hadde spist akkurat knekkebrød i senga. Det smuler uanset! Jeg lå og vred meg i sinne og knekkebrødsmuler. Aldri, aldri, aldri mer. Uff.