Buksejakt

Noen ganger blir man sint. Et yndet sted for å bli sint er prøverom. Kraftig lys skinner på vinterblek hud, mens man river og sliter i klær som slett ikke vil på. Frustrasjonen stiger i takt med kompleksene. Sånn har jeg hatt det i dag.

Jeg skulle ha en bukse. Utvalget i klesskapet begynner liksom å bli litt gammelt, og jeg tenkte jeg skulle finne noe nytt, der jeg stod i mine fire år gamle, etter hvert ganske slitne, bukser. Jeg var innom tre butikker, jeg prøvde sju bukser. Først prøvde jeg en som var både for lang og for trang, altså et usannsynlig godt utgangspunkt for videre jakt. Så gikk jeg på en som var ganske artig, men også den litt vel trang. Jeg gikk en størrelse opp, og dermed kunne jeg lagt på meg kanskje 15 kilo helt uten problemer. Det hadde sikkert vært kjekt for kommende år, men ikke så interessant der og da. Så prøvde jeg den som var både lang og trang i en kortere og videre utgave. Særlig at det skulle funke.

Det var på og av med lange, smale, vide og trange bukser. Ingenting passet. Jeg ønsker meg en halvstørrelse. Det kan umulig være en tomme mellom hver størrelse, det må være en halvmeter! Til slutt ga jeg opp hele bukseprosjektet. Det endte som det alltid gjør, nemlig med et nytt skjørt. Klesskapet mitt bugner av skjørt og kjoler, lageret nærmer seg 50 enheter. Jeg kan skryte av fem dongeriskjørt bare fra Hennes & Mauritz, kjøpt i ren desperasjon etter jakt på noe med to bein.

Jeg lurer på om jeg noensinne vil finne en bukse som passer i tillegg til å se ålreit ut. Antakeligvis ikke. Jeg ser for meg et liv hvor jeg driver hvileløst fra butikk til butikk, på jakt etter det perfekte. Eller kanskje må jeg sy selv. Skredder, foreslo far. Nja.