Sinnakveld: Vanlig folkeskikk

Jeg kjenner at jeg er litt småarg nå. Jeg har vært på konsert. Det var en veldig fin konsert, applaus for dét, men dessverre ødela publikum litt. Det er tydeligvis en del folk der ute som ikke har skjønt at de lager lyd. Sist jeg var på konsert satt jeg ved siden av en allværsjakke. Knitre. Knitre. Knitre. KNITRE! Jeg lagde radio, og både maycomen og jeg var nær ved å bli sprø en liten stund.

Denne gangen var jeg på konsert som helt alminnelig publikummer, og jeg skammet meg over deler av mine medpublikummere. På rad tre satt en liten gjeng mennesker. Fire voksne, to små gutter, samt en liten jente på rundt to. Jeg tror ikke vesla syntes koret var særlig festlig. Hun underholdt derfor seg selv etter beste evne. Gurgling, pludring og små hvin kom ut fra barnemunnen i ett rakt renn. Guttene tegnet. Tegning er en relativt fredelig aktivitet, men i en kirke, og med en litt lavmælt solist, så lager selv papirark lyd. Det samme gjelder dessverre kjekspakker og smokker som faller i gulvet.

Jeg tror ingen av disse menneskene var foreldrene til barna, eller rettere sagt: Jeg håper ingen av disse menneskene var foreldrene til barna. Jeg syntes det ar merkelig at ingen tok med toåringen ut. Hun kjedet seg, og det å passe en toåring som kjeder seg ødelegger nok enhver form for konsertopplevelse. Og det å se på en hysjende bestemor (?) og en tøysete unge er ganske irriterende for dem rundt. Damene på raden foran meg prøvde å hinte litt til raden med toåringen. ”Kjenner dere henne?” ble hvisken nokså sint og litt halvhøyt. Jo da, de kjente henne - hvordan dét??

Til slutt tok hun som kanskje var bestemoren til barna med seg den lille jenta ut. Hun hadde tydeligvis ikke hørt om å gå på applausen. Neida, midt i siste sang bestemte hun seg for å forlate åstedet. Døra smalt igjen bak henne.

Så har vi journalisten, da. Jeg har selv vært på ganske mange konserter, fiklet med penner og blokker, sittet i midtgangen og laget Nikon-lyd. Men det å ha nøkkelknippet i lomma mens man vandrer rundt i kirken er vel strengt tatt unødvendig. Og da toåringen hadde gått, begynte han jammen å baksnakke henne og kompaniet hennes med de to damene som hadde hintet, midt i en sang. Milde himmel.

Jeg har selv både sittet og stått foran. Jeg vet hvor forvirrende det er å spille piano når noen spiser rett bak ryggen din. Dere som er innom her fra tid til annen er skikkelige mennesker. Jeg prøver verken å belære eller framstille meg selv som så mye bedre enn alle disse folka, saken er bare den at jeg ble litt sint. Dårlig gjort!