Unnskyld at jeg ler

Jeg har et problem. Eller egentlig har jeg ikke noe særlig stort problem akkurat her og nå, men jeg vet at én eller annen gang kommer jeg til å havne i en situasjon hvor det kommer til å bli veldig pinlig for meg. Problemet mitt er at jeg ler. Jeg ler i tide og utide. Jeg ler pliktlatter når det er høflig å le, og det er jo fint, men greia er at jeg sjelden ler bedre enn når noen gjør noe de ikke skulle ha gjort, slår seg eller gjør noe annet dumt. Dette er både ufint og slemt, rett og slett helt forkastelig, men jeg klarer bare ikke å la være.

For å forsvare meg selv litt, så ler jeg ikke når noen slår seg ordentlig. Jeg har aldri ledd av beinbrudd, hjernerystelser eller blod, ikke inni meg engang. Jeg har heller aldri ledd av barn. Selvfølgelig trenger man verken være liten, brekke noe eller revne for å få vondt, men det har ikke min av og til litt bisarre humor skjønt riktig enda.

I dag hadde jeg det ganske artig på annen manns bekostning. Jeg stod i kø på bunnpris. Foran meg stod en full handlekurv og dens eiere, og bak meg stod en mann med en brusflaske. Denne karen hadde det tydeligvis litt travelt, for han stod og fiklet med mynter. Jeg kunne godt ha sluppet ham forbi meg, men det hadde nok ikke hjulpet så mye. Vel, uansett, vi betalte. Herren, som for øvrig var passert middagshøyden, gikk ut til sykkelen sin med 1,5 litersflasken i en pose. Han hang posen på høyre side av styret, satte seg på doningen fra venstre side, og veltet! Jeg aner ikke hvordan han klarte det, men han fikk i alle fall bevist at tyngdekraften fortsatt gjelder, for både mennesker, sykler og brus. ”Gi.. gi.. gikk det bra?” stotret jeg fram mellom sammenbitte tenner. Inni meg ristet det av latter. ”Voi, voi, voi, VOI!” svarte mannen. Jeg spurte ikke noe mer. Han var nok mest forfjamset. Og etter å ha lest om katastrofer og stressreaksjoner vet jeg at mennesker i sjokk skal få være i fred.

Jeg tråkket i vei på sykkelen min. Han kom etter på sin, nærmest som et lyn. Vi skulle samme retning, over en vei og opp en bakke. Og hva skjedde? Jo da, mannen skjenet på tvers over et kryss og mistet brusen, som nå var installert på bagasjebrettet. To biler stoppet, og han fikk nok en gang ganske mye oppmerksomhet. Jeg kjente at det knøt seg inni meg. Det var liksom så fryktelig komisk! Av hensyn til den uheldige mannen, og litt meg selv, valgte jeg en omvei. Da slapp jeg å si noe, og han slapp å svare. Dessuten kunne jeg le.

På papiret ser ikke dette så sprut festlig ut, men det var det faktisk i virkeligheten, i alle fall for meg. Det er liksom sånne ting som spiter opp tilværelsen. Biler som forsiktig kjører av veien er ganske morsomt, også når du sitter inni selv. Høye hæler som sklir på glatt vinterføre er også artig. Jeg ler av meg selv også. Jeg ler når jeg skal skifte lyspære og blir stående på en stol fordi lampen ramler halvveis ned. Jeg ler når brusen bruser over, eller som når jeg nå for få minutter siden tok en sikring. Jeg vet ikke hva som er så gøy, men jeg tror det er den der følelsen av ”hæh??? Hva skjedde nåh???”, tett etterfulgt av et forundret blikk, som appellerer til meg.

Jeg må avslutte kvelden med beklage overfor alle dem jeg har ledd av til feil tid. Det har aldri vært meningen å strø salt i sår eller å ydmyke noen, jeg bare er sånn. Jeg skal prøve å skjerpe meg, men det kommer ikke til å gå. Unnskyld.