Tær til besvær

Sommeren står for dør. Sola skinner, og folk sparker av seg skoene. Tærne skal luftes på denne tiden av året, og folk trasker barbeinte rundt i tide og utide.

Jeg blir veldig lett fascinert av ganske mye, ikke minst av andres tær, eller rettere sagt behovet for å vise dem fram. For eksempel når jeg en stund tilbake ringte på hos hybelverten, og han var fullt påkledd, men barbeint: Jeg ble liksom litt forvirra! For det første kan jeg ikke skjønne at bare tær og kalde gulv er noen logisk kombinasjon. For det andre har jeg problemer med å se at store, bare føtter er noe særlig hyggelig. Alt jeg husker fra besøket på døren var tærne. Dette går unektelig veldig inn på meg.

Sommeren er en prøvelse. Jeg ser en logisk sammenheng mellom barbeint, sol, strand og ute. Da er tær greit. Problemene blir større når det lir mot kveld og føttene trekkes opp i sofaer og tulles inn i pledd, gjerne i andres sofaer og i andres pledd. Det jeg lurer på er om disse menneskene synes andres tær er like hyggelig, eller om det bare er sine egne undersåtter de er så fantastisk glade i at de ikke kan gjemme dem i et par sokker? Jeg har egentlig et godt forhold til mine egne føtter. Jeg synes liksom de er ganske passelig store og passe tykke, de er i grunn ikke så aller verst. Likevel tar det tid før jeg begynner med blotting.

En dame jeg kjenner ganske godt drev en stund med utlån av sokker. Sønnens kamerater feiret sommeren barbeint. De trasket rundt med klamme tær, men inn i huset hennes slapp de ikke uten lånesokker. Sånn kommer jeg også til å bli.