Høyt og pinlig

- Det blir nesten som om dreneringen rundt øyet er dårlig, liksom som om den slipper inn sukker og all annen dritt. Du kan på en måte si det sånn, sa han.
Hans gamle klassevenninne så på ham med et litt forvirret blikk.
- Også hjelper det ikke noe særlig med briller heller. Det blir liksom som du skulle sette briller på en blind mann. Det hjelper ikke noe særlig det, nei. Hahaha.
Han lo rustent. Rustent og ganske høyt.
- Nei… det gjør det vel ikke…, stotret hun fram mellom sammenbitte tenner. Hun skottet forsiktig rundt seg.
- ...Briller på en blind mann, nei, gjentok han. Det blir nesten sånn! Hahaha.

De hadde ikke sett hverandre på tretti år, ikke siden de glade dagene på Tverlandet. Nå stod de tvers ovenfor hverandre i en butikk. Det mest naturlige ville kanskje være å prate litt om gamledager, familie eller utdanning, men ikke for denne karen, nei. Jeg tror ikke damen syntes det var så interessant å høre om hans for sent oppdagede diabetes (… som førte til at han måtte ta laser hver tredje måned, ikke at det ble bedre av den grunn, men det opprettholdt synet slik det var nå…) Hun nikket og smilte, men det så egentlig ut som hun hadde mest lyst til å bli borte i et stort, svart hull.

- Men du har jo ikke forandret deg en dag! Sa mannen etter en god stund med øyesykdommer og andre plager.
- Nja, det har jeg vel, sa hun blygt, men smigret og lettet over at ”samtalen” tok en ny vending.
- Jaja, jeg ser jo ganske dårlig. Jeg ser ikke rynker og sånt, sa mannen.
Hun ble svar skyldig. De var tilbake til start.

Dette er en fryktelig lei situasjon å havne i. Noen prater til deg, så høyt at alle kan høre det, og du skal liksom svare noe fornuftig! Jeg har sittet i saksa selv et par ganger. Blant annet en gang på toget mellom Hamar og Oslo. Toget var fullt, og jeg ble sittende ved siden av en voksen dame. Om hun var en misjonær fra Lillehammer eller hva hun egentlig var, det vet jeg ikke, men vi skulle i alle fall prate om Jesus. Nærmere bestemt om da hun møtte Jesus i dusjen. Samtalen utartet seg omtrent slik.

- Bla-bla-bla-bla-JESUS-bla-bla-bla-bla-HIMMELEN-bla-bla…
- Jaha!?!
- Bla-bla-bla-bla-GUD-bla-bla-bla-bla-KOMMET-bla-bla…
- Akkurat.
- Bla-bla-bla-bla -bla-ÅNDEN-bla-bla-bla- bla-bla…
- Ja vel.
- Bla-bla- MESSIAS-bla-bla-bla-bla-bla-bla-VISTE SEG-bla-bla…
- Nemlig
- Bla-FRELSE-bla-bla-bla-LYSET-bla-bla-bla-bla-HELLIG-bla-bla…
- Riktig.
- ....

Jeg tror at jeg i løpet av togturen klarte å bruke samtlige av de intetsigende svarordene jeg kan minst tre ganger. Jeg hadde en hel vogn med mennesker som lyttet, et par stykker hadde jeg øyekontakt med opptil flere ganger. De smilte ned i genseren. Jeg ble mer og mer svett. Hva sier du da, når en vilt fremmed skal frelse deg på toget? For alle del: Jesus er interessant, og folk skal få dusje med akkurat hvem de vil for min del. Men folk kan gjerne kjenne sine begrensninger også.

Jeg er litt redd for at jeg selv kommer til å bli en sånn når jeg blir gammel. Jeg tror nok verken jeg kommer til å drive misjonsarbeid på toget eller fortelle noen inngående om mine skavanker, men jeg er redd for at det en vakker dag vil bikke helt og at jeg vil strø om meg med historier om familien. Jeg er allerede godt i gang. Fortrinnsvis til folk jeg kjenner.