Musikk og minner

Hvorfor hører jeg aldri på Marit Larsen lenger? tenkte jeg, midt i et småstusselig skriveprosjekt. Jeg bladde meg fram på den gode, gamle iPod-en, fram til The Chase, og trykket play. I det samme hun begynte å kvitre om løvet som falt og vinteren som kom, skjønte jeg hvorfor det er evigheter siden sist hun ble spilt.

The Chase, og Marit Larsen i det hele tatt, får meg tilbake til Brønnøysund. Tre måneder var jeg der i praksis. Jeg hørte på Marit Larsen nesten uavbrutt. Hun sang og sang, mens jeg gikk til jobb, mens jeg var på jobb,  hjem fra jobb; stort sett hele tiden. Og nå, knappe fire år senere, klarer jeg ikke høre stemmen hennes uten å være tilbake i Brønnøysund. Jeg ser for meg den mørke stien, forbi det malingsavflassede, firefargede huset, den digre parkeringsplassen utenfor Kiwi, som var så stor at den kunne rommet samtlige biler på hele Helgeland. Jeg ser for meg den tannløse Frelsesarmeenoffiseren nede i kjelleren på Havnesenteret. Jeg kjenner til og med lukten inne i Brønnøysunds Avis.

Marit Larsen er langt fra den eneste som i løpet av et par sekunder får hjernen min til å flakse vekk til et helt annet sted enn den egentlig er.

Når pappa, lillebror og jeg skulle på skitur i riktig gamle dager, hørte vi bestandig på Øystein Sunde i bilen. Vi la i vei i en Volvo 240, gang etter gang, vinter etter vinter, med ski på taket og Sunde i kassettspilleren. Øystein Sunde fikk ikke slippe før bilstereoen hadde spist opp båndet på kassett nummer to i samlingen av hans 40 beste, den med Tyskleksa, Liten og grønn (Twin Otteren på vei fra Mo i Rana), Bleieskiftarbeider og Påsketur. Samme vinter som båndet ble slukt, sluttet jeg å gå på ski. Men fortsatt når jeg hører Øystein Sunde, er jeg tilbake på 90-tallet, i en kantete 240, på vei mot Budor.

Når jeg skal skrive portretter, går det helt i stå om ikke ABBAs Super Trouper er innen rekkevidde. Albumet er så uløselig knyttet til portrettskriving at det kjennes som jeg sitter foran en dataskjerm om jeg skulle finne på å sette på plata utenfor arbeidstid. Alt annet enn portretter skrives best til Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano, uansett årstid, eller Waterloo.

Ingrid Bjørnov dukket opp som en avløser for den oppspiste Sunde-kassetten. Eskorteservice kom da jeg var 14. Den ble kjøpt i panikk i forbindelse med vårrengjøring av et særdeles kaotisk pikerom, og spilt hele helgen til ende. Nå, etter anslagsvis 1.000 omganger i cd-spilleren (jeg er redd dette er en grov underdrivelse), kan jeg endelig høre den uten å kjenne lukten av Ajax med sitron.

Helen Sjöholms Euforia gir meg følelsen av å sykle mellom hybelen i Fåberggata 155 på Lillehammer til Høgskolen. Hører jeg I know him so well fra Chess, er jeg sporenstreks på fest i Bodø. NRKs juleplate Jul i Barne-TV får meg underlig nok i ”kjøre flyttelass om våren”-stemning, og skulle Procol Harum dra i gang A Whiter shade of pale, tror hjernen min at den er på Scene West i Oslo. Setter jeg på vaskemaskinen, kommer de tre første tonene til en bruremarsj vi sang på Toneheim. Jeg stemmer i, og det utvikler seg rene bryllupsstemningen nede i vaskekjelleren, mens hodet mitt drar på kirkekonsert.

Det handler ikke om favorittmusikk. Pitsj, Frida Ånnevik, Queen, fantastiske musikaler, Vamp og samtlige andre ABBA-plater kan jeg høre når som helst, og beholde hjernen der den er.

Det finnes garantert forskning som kan forklare hvorfor noe musikk fester seg til opplevelser, men riktig så dypt ned i materien har jeg ikke orket å dykke. Jeg vet ikke hva som gjør Super Trouper til perfekt portretteringsmusikk, og jeg vet ikke hva slags innfall som gjorde at Marit Larsen var det eneste jeg hørte på gjennom tre måneder i Brønnysund heller. Akkurat dét angrer jeg på. The Chase er vakker, men totalt ødelagt.

Skjønnlitterære hva-for-no'?

På Universitetet i Oslo, ved det humanistiske fakultet - institutt for lingvistiske og nordiske studier - har de kompendiet ”Norsk som andrespråk”. Første tittel lyder slik: ”Skjønnlitterære representasjoner av den Andre i et diskursanalytisk perspektiv”.

Gir ikke dette skikkelig leselyst, så vet ikke jeg!

Skal vi oversette fra nordisk-studiet til vanlig norsk, tror jeg det betyr noe sånt som hvordan minoriteter er representert i skjønnlitteraturen..? Eller? Det klang neppe fint nok.

Med dette sender jeg varme tanker til alle der ute som sitter med nesen begravet i pensum, mens de teller ned til en skummel eksamen. Jeg er ikke misunnelig.

Zzzzzzz ..?

Kanskje sov du godt i natt. Kanskje slet du med å få blund på øynene. Kanskje ble du liggende i mørket under dyna og gruble over ett eller annet du skulle gjort annerledes. En gammel tante du skulle besøkt. Noe som kom feil ut. Noe som ikke kom inn. Hva vet jeg.

Sauer over gjerdet, telling av kvister i taket og tenk på noe hyggelig-metoden er ut. Foreldede løsninger, antikvariske. Nå er det søvnapplikasjoner på telefonen som gjelder.

Det finnes tre typer søvn-apper til mobilen. Noen gir avspenningsøvelser, noe fungerer som kartleggende dagbøker, og atter andre leverer såkalt hvit støy. Visstnok skal det føre til upåklagelig god søvnhygiene.

SleepingTips, SleepCoach, Relax and sleep well, iDream … Sånne navn har de. Hvit støy-appene gir summing av forsiktige hestevrinsk, pianoakkompagnement eller sildrende vann. (Sildrende vann? Kan det være så smart, da?) En av dem kan til og med servere "hvallyder".

En kollega, skeptiker av natur, aller mest til ny teknologi, fnyser av søvn-apper. Han tenker at hodet sitt er en blankpolert proselenskuppel for å få sove, som han regelmessig spylter av mosegrodde tanker og annen skitt med en overdimensjonert brannslange. 

Det er ikke forsket det grann på søvn-appene. Det er ikke forsket på hva slags senskader man kan få av i lengden å innbille seg at hodet sitt er en blankpolert kuppel heller.

Også jeg har funnet min metode for å få sove. Den heter "slå av". Så det gjør jeg. Jeg venter til jeg er så trøtt at jeg ikke lenger klarer å gå rett, velter med nedpå madrassen, trekker dyna opp til nesa, slår av telefonen, og slukner momentant. Og tenk: Helt fritt for hvallyder og pianoakkompagnement får jeg skikkelig kvalitetssøvn. Og dét i teknologiens 2012. Det er nesten ikke til å tro.

Latter. Igjen. Kjøp billetter!

42 fabelaktige forestillinger av 2012 overturen er unnagjort. Hvor mange jeg har sett? Seks. I går lekte jeg fotograf. Sånn ser det ut når Ingrid og co drar i gang på Latter:

Fram til jul er det nærmere utsolgt, sier ryktene, men mulighetene til våren skal være gode. Sjekk spilledatoer her og kjøp billetter! 

Herr konstabel og jeg

Plutselig begynte det å blinke bak meg, i blått. Jeg skvatt til, forsøkte ikke å la meg distrahere, og svingte behersket inn i en busslomme, for pliktskyldig å slippe utrykningskjøretøyet forbi.

Bilen kjørte ikke forbi. Det var meg den skulle ha tak i.

I løpet av et hundredels sekund skjøt pulsen min fart til nye høyder. Jeg ble sittende lamslått og skue utover et mørklagt jorde. Herr konstabel knakket på vindusruten min. De blå diskolysene på taket av bilen hans lyste opp i et par hundremeters omkrets. Jeg åpnet døren nervøst. Herr konstabel svarte med plassere lysstrålen fra lommelykten sin i tinningen på meg. 

- Du kjørte så sakte at vi lurte på om du var beruset, sa han bryskt.

Nervøs fnising har aldri vært noe sjakktrekk, men når sinnsstemningen nærmer seg panikk, er det enkleste utvei. 

Gradestokken viste minus én, det var mørkt, og vegen var speilblank. Jeg tillot meg å holde farten 10-20 km/t under fartsgrensen, på gamle E6, der det er 80 et 1,3 km langt strekke. Trafikken var særdeles beskjeden, og bilen bak holdt god avstand. God avstand, helt til den plutselig ble forvandlet til et blinkende uhyre, på jakt etter trafikkbølla foran: Stasjonsvogn med skistativ, saktegående, på sleip vinterveg. Kvinnelig sjåfør, i 20-årene. En sikker forbryter av både etikk, moral og det norske lovverket.

Konstabelen dro fram alkometeret. Noe kortpustet tok jeg sats, og sendte en eim av kylling og pepsi max inn til analyse i min nye venns håndholdte laboratorium, mens jeg så for meg et liv i kasjotten, på tørt brød og vann, fengslet for "svært aktsom kjøring".

I tur og orden studerte han sertifikatet mitt og spordybden på dekkene, før han marsjerte tilbake til blålysuhyret, og la i vei på jakt etter nye trafikkbøller.

"Tre råd til deg som kjører for sakte", fant jeg på nettet, i forsøk på å få selvtilliten på rett kurs igjen. Nummer én: sjekk synet (ok, der har jeg kontroll). To: slipp køen forbi med jevne mellomrom (hvilken kø?). Tre: "Ta en tur til legen, og parker bilen for godt om helsa ikke er god nok". Ai, ai, ai.

Jeg kan ikke ha på meg å være en sinke, så fra nå av akter jeg å klemme gassen i gulvet hver gang herr konstabel ligger bak meg, uansett vær og føreforhold. Så får vi se hvordan dét går.

Mon tro om de hadde stanset hvis jeg sto i grøfta?

(Historien er sann, helt sann, og utspant seg torsdag kveld.)

Kjære Lånekassen

Jeg trodde vi var gode venner. I fem år støttet du utdanningen min med en god slump penger. Så ville du ha deler av dem tilbake, akkurat som avtalt. Det er helt greit.

Det som derimot stadig gjør meg fortørnet, kjære Lånekassen, er at du i tide og utide endrer stipendene jeg har fått til lån. Jeg er et sindig vesen, men dette gjør meg faktisk en smule vred. ”Vi har gjort om 17.800 kroner av stipendet ditt til lån”, skrev du i siste brev.

Jeg tjente visstnok for mye i 2011. I 2011, også. Jeg er usikker på om vårt skrantende forhold er verdt tiden jeg vil bruke på å framstille hvor latterlig dette er matematisk, men i vår, sist jeg fikk post fra deg, gjorde jeg noen festlige utregninger for pengene du så sjenerøst ga meg som stipend i 2010, for deretter å kreve tilbakebetalt.

Nå må du holde tunga rett i munnen, kjære Lånekassen, for nå skal du få være med på en artig utregning:

Jeg var fulltidsstudent i 2010, og jobbet samtidig temmelig mye. Jeg tjente 253.903 kroner. Nå uler det sikkert i sirene dine, for både du og jeg er smertelig klar over at inntektsgrensen det året var på 136.061 kroner. Allikevel: Jeg er ikke så dum at jeg takker nei til relevant praksis, med begrunnelsen at jeg ikke vil overskrive din temmelig lave inntektsgrense. Jeg håper heller ikke du er så totalt korka, kjære Lånekassen. Dog har jeg mine tvil.

Samtlige 35.320 kroner jeg hadde fått i stipend det året ble omgjort til lån igjen, fordi jeg hadde tjent 117.842 kroner for mye.

Hvis jeg hadde tjent 136.061 kroner, ville jeg skattet 23.176 kroner. Jeg betalte 58.694 kroner i skatt i 2010. Det betyr at jeg av de 117.842 kronene skattet 35.510 kroner. Disse pengene jobbet jeg 640 timer for.

I tillegg forvandlet du, kjære Lånekassen, 35.320 kroner av stipendet mitt til lån, fordi jeg jobbet istedenfor å ha fri.

Regnestykket 117.842 – (35.510+35.320) viser hva jeg faktisk satt igjen med for å ha jobbet disse 640 timene (brutto timelønn: ca 185 kroner) istedenfor å ha fri (ettersom jeg da ville fått beholde stipendet): 73,50 kroner per time. I tillegg kan vi trekke fra rentene du vil ta for nå å ha lånt meg det du opprinnelig ga i stipend.

Da tenker jeg at det sannelig er bra jeg har det gøy på jobb!

Jeg er fullstendig klar over at ikke alle studenter har anledning til å jobbe så heftig mye, men jeg tror og håper medisinere, jurister og andre hardtpuggende vil få betalt tilbake i bøtter og spann senere i livet. Ryktene sier så.

Jeg har full forståelse for at du må sette grensen et sted, Lånekassen. Det finnes mange lettjente studiepoeng der ute, som helt fint kan kombineres med full jobb og ålreit lønn, og mulighetene for snusk er gode. Likevel tillater jeg meg å påpeke at dine inntektsgrenser stemmer dårlig overens med dagens leiepriser, og ikke minst kravet om 15 prosent egenkapital ved boligkjøp. Jeg har ikke spekulert i noe som helst, her jeg sitter hensunket, og tenker på de til sammen 60.000 kronene du har trukket tilbake. Jeg burde helt sikkert jobbet litt mindre. Da ville jeg riktignok betalt noen titusener mindre i skatt, og heller ikke fått så mye praksis, men jeg kunne tilbrakt desto mer tid ute på byen, for eksempel. Det hadde du nok likt, Lånekassen. Du hadde i alle fall honorert det med et solid beløp.

Jeg trodde du hadde en positiv holdning til å få unge ut i arbeidslivet, at det er et slags mål med utdanning? Skjønner jeg deg rett, skal det skje når Lånekassen vil, ikke et år tidligere. Sånt slås det hardt ned på, og det kan fort bli dyrt.

Jeg hører svært gjerne fra deg, Lånekassen. 

Vi kommer jo uansett til å holde kontakten fram til i 2031.