Musikk og minner

Hvorfor hører jeg aldri på Marit Larsen lenger? tenkte jeg, midt i et småstusselig skriveprosjekt. Jeg bladde meg fram på den gode, gamle iPod-en, fram til The Chase, og trykket play. I det samme hun begynte å kvitre om løvet som falt og vinteren som kom, skjønte jeg hvorfor det er evigheter siden sist hun ble spilt.

The Chase, og Marit Larsen i det hele tatt, får meg tilbake til Brønnøysund. Tre måneder var jeg der i praksis. Jeg hørte på Marit Larsen nesten uavbrutt. Hun sang og sang, mens jeg gikk til jobb, mens jeg var på jobb,  hjem fra jobb; stort sett hele tiden. Og nå, knappe fire år senere, klarer jeg ikke høre stemmen hennes uten å være tilbake i Brønnøysund. Jeg ser for meg den mørke stien, forbi det malingsavflassede, firefargede huset, den digre parkeringsplassen utenfor Kiwi, som var så stor at den kunne rommet samtlige biler på hele Helgeland. Jeg ser for meg den tannløse Frelsesarmeenoffiseren nede i kjelleren på Havnesenteret. Jeg kjenner til og med lukten inne i Brønnøysunds Avis.

Marit Larsen er langt fra den eneste som i løpet av et par sekunder får hjernen min til å flakse vekk til et helt annet sted enn den egentlig er.

Når pappa, lillebror og jeg skulle på skitur i riktig gamle dager, hørte vi bestandig på Øystein Sunde i bilen. Vi la i vei i en Volvo 240, gang etter gang, vinter etter vinter, med ski på taket og Sunde i kassettspilleren. Øystein Sunde fikk ikke slippe før bilstereoen hadde spist opp båndet på kassett nummer to i samlingen av hans 40 beste, den med Tyskleksa, Liten og grønn (Twin Otteren på vei fra Mo i Rana), Bleieskiftarbeider og Påsketur. Samme vinter som båndet ble slukt, sluttet jeg å gå på ski. Men fortsatt når jeg hører Øystein Sunde, er jeg tilbake på 90-tallet, i en kantete 240, på vei mot Budor.

Når jeg skal skrive portretter, går det helt i stå om ikke ABBAs Super Trouper er innen rekkevidde. Albumet er så uløselig knyttet til portrettskriving at det kjennes som jeg sitter foran en dataskjerm om jeg skulle finne på å sette på plata utenfor arbeidstid. Alt annet enn portretter skrives best til Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano, uansett årstid, eller Waterloo.

Ingrid Bjørnov dukket opp som en avløser for den oppspiste Sunde-kassetten. Eskorteservice kom da jeg var 14. Den ble kjøpt i panikk i forbindelse med vårrengjøring av et særdeles kaotisk pikerom, og spilt hele helgen til ende. Nå, etter anslagsvis 1.000 omganger i cd-spilleren (jeg er redd dette er en grov underdrivelse), kan jeg endelig høre den uten å kjenne lukten av Ajax med sitron.

Helen Sjöholms Euforia gir meg følelsen av å sykle mellom hybelen i Fåberggata 155 på Lillehammer til Høgskolen. Hører jeg I know him so well fra Chess, er jeg sporenstreks på fest i Bodø. NRKs juleplate Jul i Barne-TV får meg underlig nok i ”kjøre flyttelass om våren”-stemning, og skulle Procol Harum dra i gang A Whiter shade of pale, tror hjernen min at den er på Scene West i Oslo. Setter jeg på vaskemaskinen, kommer de tre første tonene til en bruremarsj vi sang på Toneheim. Jeg stemmer i, og det utvikler seg rene bryllupsstemningen nede i vaskekjelleren, mens hodet mitt drar på kirkekonsert.

Det handler ikke om favorittmusikk. Pitsj, Frida Ånnevik, Queen, fantastiske musikaler, Vamp og samtlige andre ABBA-plater kan jeg høre når som helst, og beholde hjernen der den er.

Det finnes garantert forskning som kan forklare hvorfor noe musikk fester seg til opplevelser, men riktig så dypt ned i materien har jeg ikke orket å dykke. Jeg vet ikke hva som gjør Super Trouper til perfekt portretteringsmusikk, og jeg vet ikke hva slags innfall som gjorde at Marit Larsen var det eneste jeg hørte på gjennom tre måneder i Brønnysund heller. Akkurat dét angrer jeg på. The Chase er vakker, men totalt ødelagt.