Herr konstabel og jeg

Plutselig begynte det å blinke bak meg, i blått. Jeg skvatt til, forsøkte ikke å la meg distrahere, og svingte behersket inn i en busslomme, for pliktskyldig å slippe utrykningskjøretøyet forbi.

Bilen kjørte ikke forbi. Det var meg den skulle ha tak i.

I løpet av et hundredels sekund skjøt pulsen min fart til nye høyder. Jeg ble sittende lamslått og skue utover et mørklagt jorde. Herr konstabel knakket på vindusruten min. De blå diskolysene på taket av bilen hans lyste opp i et par hundremeters omkrets. Jeg åpnet døren nervøst. Herr konstabel svarte med plassere lysstrålen fra lommelykten sin i tinningen på meg. 

- Du kjørte så sakte at vi lurte på om du var beruset, sa han bryskt.

Nervøs fnising har aldri vært noe sjakktrekk, men når sinnsstemningen nærmer seg panikk, er det enkleste utvei. 

Gradestokken viste minus én, det var mørkt, og vegen var speilblank. Jeg tillot meg å holde farten 10-20 km/t under fartsgrensen, på gamle E6, der det er 80 et 1,3 km langt strekke. Trafikken var særdeles beskjeden, og bilen bak holdt god avstand. God avstand, helt til den plutselig ble forvandlet til et blinkende uhyre, på jakt etter trafikkbølla foran: Stasjonsvogn med skistativ, saktegående, på sleip vinterveg. Kvinnelig sjåfør, i 20-årene. En sikker forbryter av både etikk, moral og det norske lovverket.

Konstabelen dro fram alkometeret. Noe kortpustet tok jeg sats, og sendte en eim av kylling og pepsi max inn til analyse i min nye venns håndholdte laboratorium, mens jeg så for meg et liv i kasjotten, på tørt brød og vann, fengslet for "svært aktsom kjøring".

I tur og orden studerte han sertifikatet mitt og spordybden på dekkene, før han marsjerte tilbake til blålysuhyret, og la i vei på jakt etter nye trafikkbøller.

"Tre råd til deg som kjører for sakte", fant jeg på nettet, i forsøk på å få selvtilliten på rett kurs igjen. Nummer én: sjekk synet (ok, der har jeg kontroll). To: slipp køen forbi med jevne mellomrom (hvilken kø?). Tre: "Ta en tur til legen, og parker bilen for godt om helsa ikke er god nok". Ai, ai, ai.

Jeg kan ikke ha på meg å være en sinke, så fra nå av akter jeg å klemme gassen i gulvet hver gang herr konstabel ligger bak meg, uansett vær og føreforhold. Så får vi se hvordan dét går.

Mon tro om de hadde stanset hvis jeg sto i grøfta?

(Historien er sann, helt sann, og utspant seg torsdag kveld.)