Effekten av effektiv: En trassig start på dagen

På bloggen min forsøker jeg ofte å være morsom. Det er jeg ikke nå.

Jeg har akkurat lagt naboens katt i en pappeske.

I natt ringte det på firemannsboligens utgangsdør. Jeg lot være å åpne. I dag tidlig skjønte jeg hvorfor noen hadde prøvd å få kontakt så uforskammet sent. Det første som møtte meg utenfor døren da jeg skulle på jobb, var naboens katt. Liggende oppå et håndkle. Skitten, stiv og død.

Jeg har lenge irritert meg over naboens skjødesløse behandling av pusen. I påsken var naboen borte i fem-seks dager, mens pus var overlatt til seg selv. Da hadde de bodd her i to måneder. Firemannsboligen har kattedør, så han kom seg inn i oppgangen, og hadde tilgang til loftet, men det var kaldt.

Dette er langt fra noe engangstilfelle. Hvor naboen er og hva hun driver med, aner jeg ikke, men teorien hennes har i alle fall vært at pus skal klare seg selv i noen dager i ny og ne.

Jeg tok fostermoransvaret i påsken, donerte en kaffeskål og en liten bolle, og serverte brødskiver med leverpostei. Pus og jeg har siden da vært perlevenner. Når jeg har skullet ned i kjelleren med klesvask, har pus diltet etter, også har vi kappsprunget opp igjen. Hver eneste dag etter jobb har jeg sittet ned i trappen og klappet den, akkompagnert av maling så rungende at det nesten har dirret i oppgangen.

Forrige gang naboen var borte en ukes tid, gikk pus og jeg på butikken og kjøpte kattemat. Han fulgte meg over gaten, bort til Rimi, og ble sittende utenfor og vente. Da vi kom hjem igjen, klippet jeg toppen av en flyttkasse, satte den sidelengs øverst i trappeoppgangen, og la inni noen myke rester etter syprosjekter. Der har pus sovet når han har vært alene hjemme.

Firemannsboligen ligger relativt sentralt i Hamar. Det er mye trafikk rundt oss. Dette er ikke noe særlig kattevennlig sted å bo. Aller minst hvis planen er at katten skal drive rundt alene både dag og natt.

Jeg har vært irritert på naboen lenge. Nå er jeg sinna. Sinna, kvalm og trist. I det minste kunne hun spurt noen andre av oss her i huset om vi kunne tenke oss å passe katten. Jeg hadde gjerne gjort det, men jeg har ikke villet ta inn annenmanns katt når annenmann ikke har bedt meg om det. Da har jeg nøyd meg med matservering i trappeoppgangen.

”Drit i den jævla katta”, er det siste jeg hørte fra underetasjen. Det var naboens kjæreste som satt ute i sola for ganske nøyaktig en uke siden.”Milo!! Gå bort!” fulgte katteeierens sju år gamle sønn opp. Det å ha dyr er noe vi velger selv, og det følger med et - for noen kanskje - overraskende stort ansvar.

Det ser ut som jeg forsøker å framstille meg selv som en slags engel, eller dyrebeskyttelsens forlengede arm. Det er jeg overhode ikke. Selv har jeg hatt slørhaler i bolle. Det er visstnok helt grusomt. En av fiskene henger fortsatt med. Caspar har jeg hatt i ett år og åtte måneder, og han bor i en 30-liters plastkasse fra Clas Ohlson. Det er helt sikkert skrekkelig feil, men han får i det minste mat, rent vann og nye planter.

- Katta må ha sultet i hjel! Jeg orker ikke å se på’n, var nabo nummer to sin reaksjon da jeg møtte henne etter jobb, og hun akkurat hadde sett hva som lå utenfor utgangsdøren.

Det stemmer ikke. Milo fikk mat i går. En stor skål med kattefôr, og en kvart boks leverpostei. Servert i trappeoppgangen.

Jeg tenker på den som kjørte på pusen, la ham på et håndkle utenfor døren, og prøvde å få kontakt. Sånt kan skje hvem som helst. Jeg er redd vedkommende har det verre enn kattens eier. Nå har jeg lagt pus i en pappeske, godt tapet, og med et teppe rundt. ”Til katteeieren” står det på en konvolutt oppå esken. Når hun finner esken, det vet ingen.

Han inni er død, men han var i alle fall mett. Det er godt å vite.