Effekten av effektiv: Med finger'n i jorda

Flott hage for en som ikke tåler syrin.

”Så skulle vi vel gjødslet litt og gitt hagen en omgang med plenrens?” Pappa Glom så på meg, deretter på hagen min. Han brukte det pedagogiske ”vi”. Jeg glodde olmt tilbake, og svarte på mitt mest obsternasige vis. Om han trodde hagen min skulle bli som hans, måtte han endelig tro om igjen. ”Du får være fornøyd om jeg klipper gresset innimellom”, svarte jeg.

Jeg fnøs da han foreslo at jeg kunne klippe vekk noen av de nederste greinene på det store epletreet. Jeg takket nei da han ville låne bort rive. Jeg svarte at jeg ikke er noe særlig opptatt av beplantning da han foreslo blomsterbed. ”Jeg synes løvetann er fint”, sa jeg da han påpekte at plenen nok trengte litt stell.

Nå er det gått to uker. Det var da jeg tidligere i dag sto med stjerten i været og forsøkte å røske opp en diger rot, at bekymringen begynte å melde seg. Jeg har på mystisk vis gjort full retrett. Jeg vet verken når det skjedde, hvordan det skjedde eller hvorfor.

Det startet forsiktig med arbeidshansker, plastrive og sju bringebærbusker, før det ballet på seg med kvistsaks, hagespade, stikkelsbær, 200 liter jord og et par brett georginer. Uten forvarsel gjøv jeg i går løs på epletreet og syrinen, så kvistene sprutet. I dag har jeg fulgt opp. Med en iver få har sett maken til veltet jeg om på det en tidligere beboer en gang har hatt som blomsterbed. Det var totalt nedgrodd, med etter en femtimersinnsats ser det utrolig nok representativt ut. For et utrent øye er grønne planter og ugress nokså likt. Jeg mistenker at jeg i kampens hete med bedet kom i skade for å rive opp noen gamle stauder, men jeg har veid opp for mine synder ved å surre isolert ståltråd mellom bringebærhekkens tre staur, for at den skal ha noe å klatre på.

Jeg har åpnet min første plantejordsekk, fylt min første tilhenger med hageavfall, plantet min første blomst og stiftet bekjentskap med en rekke små kryp jeg hadde håpet at ikke fantes i hagen min. Snegler er blitt et av mine aller største interessefelt.

Da sameiet for et par dager siden begynte å snakke om behov for gressklipper, tok jeg frivillig på meg oppdraget. Jeg, som for to uker siden hardnakken påsto at det for min del holdt lenge med en hånddrevet, liten spjæling! Nå har pappa Glom og jeg besørget en som dunster bensin. Den er selvfølgelig allerede innkjørt.

Jeg vet ikke riktig hvor mange millioner vi nordmenn graver ned i hagene våre hver sesong, men det er ikke rent lite. For første gang har jeg bidratt. Det gir meg en pussig form for sjelefred. Samtidig er det i ferd med å ta fra meg nattesøvnen, der jeg ligger våken og grubler på om jeg skulle hatt enda en stikkelsbærbusk.