Barnehagens Don Juan

- Vet du hva?

To trillrunde øyne tittet opp på meg, fra under en lys lugg. Ned fra doringen hang to legger, med to smålubne treåringsføtter i endene. På gulvet lå en lyserosa truse med Askepott og blondekant.

- Jeg trenger en kjæreste.

Hun hadde inntatt tenkeposituren der borte på toalettet, min nokså unge venninne.

- Men du er da ikke fire år ennå engang? Spurte jeg.

- Jeg blir snart fire år. Og da trenger jeg en kjæreste, fastslo Prinsesse Lyslugg.

- … og jeg vil være kjæreste med Jacob.

Jeg trengte et par sekunder på å ta meg inn. Synet av dette pysjamaskledde, bedårende lille vesenet der borte på doringen, som så sitt snitt til en real prat om gutter like før leggetid, var nær ved å vippe meg av pinnen.

- Du tror ikke Jacob synes han er litt for liten til å ha kjæreste, da? Forsøkte jeg, mens jeg jobbet med Postmann Pat-tannkremen.

Der tok jeg feil, gitt. Prinsesse Lyslugg sendte meg et blikk som sporenstreks fikk meg til å skjønne at enhver fireåring trenger en jevnaldrende livsledsager.

- Jacob HAR kjæreste, kom det oppgitt fra doringen.

Jeg lurer på om han ikke har det litt stritt, denne lille Jacob. Barnehagens store Don Juan. Det er ingen andre gutter som kan måle seg med ham. Prinsesse Lysluggs mor har foreslått en rekke andre yndige kandidater, men treåringen ser feil og mangler ved hele hopen. Den ene er for ung, opptil flere måneder yngre enn henne. Den andre har for få tenner etter hennes smak. Den tredje sier ”bæsj” for ofte.

- Jeg vil bare være kjæreste med Jacob. Men det går ikke, sa hun, og satte opp sitt mest sørgmodige blikk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Ikke vet jeg hvordan det vil gå i barnehagens lille sjalusidrama heller. Fordelen med kjærligheten i tre-fireårsalderen er at den ikke stikker så altfor dypt.

Prinsesse Lyslugg jumpet ned fra doringen.

- Vi må pusse tenner! Hvis ikke kommer Baktus og Kaktus og Tannfeen. Da får man noe, men jeg husker ikke hva..?

Hun fikk ikke noe godt svar på det heller.