Biljakt i Buskerud

Med herr Glom som konsulent, la jeg av sted. Undertegnedes arvebil, en sølvgrå stasjonsvogn med takboks, koppholder og hengerfeste, lyste gubbe lang veg. Den skulle byttes ut. I noe rødt. For det er fargen som teller.

Første lille, røde Peugeot, i Valdres, hadde gått for langt. Lille, røde Peugeot nummer to hadde for få hester under panseret. Bil nummer tre, en liten, rød Peugeot i Buskerud, så i første omgang upåklagelig ut. Med stjerner i blikket betraktet jeg løven, ved siden av en i overkant blid selger, med tresko og tredagersskjegg, som kunne levere bil i hvilken som helst farge, attpåtil som hadde gått nøyaktig så langt som jeg selv ønsket.

Konsulent Glom var ikke overbevist. Han hadde fått en djup kløft i pannen, og skulle kjenne litt på bilen. Han dro opp bagasjerommet. Og ble veldig stille. «Jeg har flikket litt på den. Det var noen rustflekker», forklarte selgeren, da far og datter Gloms øyebryn seg sammen ved synet av malingsspannet. «Du bruker maling?», spurte far vantro. «Ja, det var noen rustflekker. Men fargen er lik, du ser ikke forskjell», sa selgeren, og viste fram sitt akvarellinspirerte verk på bilens stjert, med så skarpe kontraster at Jotuns fargekart inneholder flerfoldige mellomtoner.

Det ble ikke liten, rød Peugeot den gangen. Da bilselgeren i Buskerud foreslo å ta bilen min i innbytte, beinet jeg ut til kjerra, og flyktet hals over hode fra hans kreative bruktbilsjappe. Det er snart to år siden konsulent Glom og jeg jaktet rød Peugeot, men fortsatt holder jeg meg til gubbebilen. Og skulle den en dag føles for sedat, gjør jeg bare som bruktbilselgeren i Buskerud: Kliner på et tjukt lag med rødmaling. Og skrur kilometertelleren litt tilbake.


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 31. januar 2012)