«Vil du legge til venner fra kontaktlisten din?» spurte nettleseren. I forsøk på å bryte meg inn i min egen mailboks ble jeg tvunget gjennom en lang sløyfe for å installere Google+. «Nei», trykket jeg. Jeg hadde dårlig tid, og absolutt ingen planer om å kaste meg på nok en sosial møteplass. «Vil du legge til venner fra Facebook?» spurte maskinen. «Nei», trykket jeg igjen. «Vil du søke etter venner?». «Nei» tastet jeg iltert.
Jeg klikket meg igjennom med «ingen», «nei» og «hopp over». Til slutt fikk jeg det slengt rett i fleisen: «Du er kanskje ensom?» lurte nettleseren. Jeg sperret opp øynene og leste høyt. «Du har ikke lagt til særlig mange venner i kretsene dine. Vil du legge til noen flere?» sto det, svart på hvitt, før den spurte om jeg ville bli fan av Britney Spears. Muligens typisk for venneløse jenter på min alder. Da nappet jeg ut nettverkskabelen.
Det popper opp Twitter-tweets, Instagram-bilder og Facebook-poster i ett rakt renn hos meg. I taktfast tempo forsøker jeg også å serve venner og bekjente, og deler de heteste oppdateringene fra mitt rikholdige liv. Jeg har blogg, en halvt nedlagt hjemmeside og fire mailadresser. Man er dømt til ensomhet om man skal holde på sånn! Jeg er sosial, men med hvem? 400 Facebook-venner jeg knapt ville hilse på om vi skulle ramle borti hverandre utenfor Kheopspyramiden, i Den blå lagune eller på et annet eksotisk sted jeg uansett ikke rekker å besøke, fordi jeg er for travelt opptatt med å rate, tagge, poste og slenge inn likes.
Jeg vet ikke for hva slags matnyttig formål jeg forvillet meg inn på Google+, men jeg er der. Og det får holde. Imidlertid vil jeg ha meg frabedt frekkheter og påstander om at jeg er venneløs. Jeg har faktisk langt over 400. Ifølge Facebook.
(Publisert som god dag i Hamar Arbeiderblad 14. januar 2013)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar