Brodder og piggdekk

Jeg vraltet over gårdsplassens opparbeidede issvull, i retning søppelkassene. Stivbeint. Med sånn ganglag du får av tykk stillongs under trang dongeribukser, og sko så grovsålede at det er umulig å bøye leddene i føttene. Med museskritt gikk det riktig fint et godt stykke, men plutselig: I løpet av et hundredels sekund mistet jeg kontrollen, og deiset i bakken med et sjarmerende mageplask, til stor forlystelse for naboen. Heldigvis hadde jeg fire søppelposer som airbag. Uheldigvis var en av dem åpen, og full av matavfall.

Og det var da, mens jeg lå der og kavet, innsauset i pommes frites og gammelt eggeskall, jeg kom til å tenke på at brodder kanskje kunne vært fint. Likevel er det noe uforklarlig som byr meg imot, uansett hvor glatt det måtte være. Bilbelte, røykvarsler og refleks er greie sikkerhetstiltak, men brodder? Ett sted går grensen. Såpass tiltro har jeg faktisk fortsatt til min egen lårhals. En høygravid kollega fortalte en gang at hun kun gikk ut etter det var blitt mørkt, med brodder. Ingen måtte få se henne ta høyde for at det kunne være glatt, må vite! Selv om alle visste at det var nettopp dét, og at det ville være dumt for henne å falle. Jeg hørte en gang at brodder har en nedre aldersgrense på 48 1/2. Kildene er usikre.

Kanskje er det et fåfengt forsøk på å bevare det siste lille som er igjen av stil der ute i vinterkulda, tett pakket inn i ull og dun, med hette, polfarervotter og duggende brilleglass. Det ser jo ikke så overveldende fasjonabelt ut uansett, så et par brodder fra eller kan umulig spille noen stor rolle. Og det finnes da vel ikke ett eneste menneske i dette landet som noen gang har vært flau over å sko bilen sin med piggdekk? Hva er egentlig forskjellen? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, er at det blir lenge til jeg investerer i brodder.


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 24. januar 2013)