Balansen mellom ironisk, sarkastisk, spydig og frekk er syltynn, vippepunktene er usynlige. For ikke å tråkke noen på tærne, skal jeg skyte mot meg selv, selv om jeg vet at jeg ikke er alene. Dere vil skjønne hvorfor.
Hvis jeg sier om meg selv at jeg ikke eier stedsans, og utbroderer med historien om den gangen jeg forsvant fra mitt eget kart, ønsker jeg meg sårt litt latter, i det minste en reaksjon. Historien om da jeg ble borte for meg selv i Furuberget, eller brukte tre timer på å finne Åsmarka, forteller jeg gjerne. Kanskje overdriver jeg litt også, det gjør vi jo ofte.
Derimot – og nå gjelder det å henge med på første- og tredjeperson her: Hvis en av mine venninner skulle fortelle en annen av våre venninner de samme historiene, i mitt påhør, ville jeg bli blodig fornærmet. Og fra å overdrive i kritisk retning når jeg selv forteller, vil jeg begynne å pynte på historiene. Jeg vil trekke konklusjoner som ”jo, men jeg kom da fram til slutt” og forsikre om at det nok måtte være kartet til Gule sider som var feil. Dessuten brukte jeg tross alt bare to timer på å finne Åsmarka, og veien dit er kronglete uansett!
Men så, et par timer senere, når jeg har ristet av meg frustrasjonen over min venninne som kunne være så spydig å fortelle om mine bommerter, er det atter en gang tre timer jeg brukte for å finne Åsmarka kirke. Retningssansen min er igjen levert av en gammel, russisk fabrikk, uten den helt store kvalitetssikringen, og jeg er igjen i stand til å utbrodere i det vide og breie om hvor ubrukelig jeg er på sted og vei.
Er ikke dette litt rart? At vi er selvironiske så det drypper av oss i det ene øyeblikket, mens det begynner å koke i hodet bare replikkene fordeles litt annerledes?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar