Jeg har vært på skitur. Ja, riktig: SKITUR.

Dette høres ut som en nokså hverdagslig aktivitet, tenker sikkert du, ikke noe å rope høyt om, men jo – jeg roper høyt. For første gang på tolv år (TOLV ÅR!) skulle jeg ut i oppløyde, hvite, vakre løyper, som snodde seg innover mellom trærne i landskapet badet i sol.

Hvorfor akkurat nå? tenker kanskje du. Jo, det skal jeg fortelle. Vaktsjefen i avisa ringte meg, jeg var klar for jobbehelg, og hun hadde plottet meg inn på en skitur med Kom deg ut-dagens arrangement som mål.

- Jeg har ikke skiutstyr, prøvde jeg meg med.
- Det får du vel lånt deg? Spurte vaktsjefen.
- …men jeg har ikke gått på ski på tolv år! Sa jeg.

Da var slaget tapt. Jeg var sjanseløs, dømt til å tape for både den henrivende vakre naturen (blæh!) og vaktsjefen.

Med mors ski (som prislappen fortsatt satt på), lillebrors staver og mine egne skisko, som jeg raskt så at var en forhistorisk modell da jeg kom ut i det fri, la jeg i vei innover mellom busk og kratt. Naturligvis hadde jeg med meg assistent, pappa, som velvillig bar utstyr og smurte. Etter fire kilometer og litt plutselig nærkontakt med skisporet i en dump som kom brått på, var jeg i grunn godt fornøyd.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Disse bildene er eksklusive. Det blir en stund til noen får mulighet til å fotografere meg med langrennsski på beina igjen.