Nå bryter jeg!

Jeg føyer meg elegant inn i rekken blant dem som forguder VGs rosa sportsbilag. Det er jo helt utrolig kjekt, man kan bare nappe det ut og stappe det i nærmeste søppelkasse, så er man kvitt elendigheten! NRK gjør det mer komplisert for tiden, det er kav umulig å gå klar av det de kaller for olympiske LEKER, men som oppfattes som mer alvorlig enn de hardeste basketak vi har sett i verdenshistorien.

Det er skrevet og harselert usannsynlig mye om og med sport og store mesterskap, sett fra ”den andre siden”. Det å stå imot to uker tomgangsprat om OL-dronninga og super-Aksel krever hardtrening, og et vinter-OL kan knekke den mest bastante sportsmotstander. Det blir ikke særlig mye bedre av ikke å holde seg oppdatert på medaljestatistikken, hvem som falt av hvor, hvem som egentlig hadde fortjent pallplassering og hvem som kunne dra nytte av hardt/mykt/bløtt underlag, sol og skygge, for da faller du helt ut av alle former for normert samfunnsliv og lunsjdiskusjoner. Så istedenfor å boikotte totalt, stilte jeg til start 13. februar med en ny strategi.

Jeg valgte å åpne hardt, og hadde planer om å gå på litt ekstra i motbakkene, for så å spurte jublende inn mot målstreken, rent mentalt, etter to uker i sofaen. Mens aktørene i Vancouver passer på å få i seg næringsrik mat, har jeg satset på å holde sukkerinntaket tilstrekkelig høyt. Så langt har det gått bra.

I dyp fascinasjon over buksene til curlinglandslaget, og ikke minst noe affisert av akekonkurransen hvor to personer ligger oppstablet på et knøttlite akebrett, har jeg med trillrunde øyne betraktet 32-tommeren. Denne par-akingen er det meg et stort spørsmål hvordan kunne bli en OL-gren. Hvordan i huleste kom denne øvelsen til i det hele tatt? ”Du kan legge deg her, så kaster jeg meg oppå deg, så ser vi hvor raskt vi klarer å ake!”? Opphavnsmann: Nils og Jonas, 4 år? Observert av en barnehageansatt, og gjenfortalt til representanter fra den olympiske komiteen?

Nå, etter halvgått løp, begynner det å svartne. Hendene er stive av strikking, og baken min skriker om fare for sittesår.

Fem mil? Å se noen gå FEM MIL på ski? Galskap. Spenningskurven holder seg realtivt lavt i ca 4,8 mil, spør du meg, for spurtoppgjør virker det som hører med uavhengig av hvor lang distansen er. Da melder spørsmålet om de ikke bare kunne gått de siste kilometerne seg, så kunne vi kanskje fått noe gammelt Beat for Beat i reprise isteden. Det å se en horde muskuløse seigmenn med startnummer stake seg gjennom de canadiske skoger i flere timer, er omtrent like spennende som å se på at potetene koker. Faktisk tror jeg valget mitt faller på potetkjelen.

Kanskje var det tålmodighetssmøringen jeg brukte det var noe feil med. Det er jo ofte smøringen det er noe galt med når det som beviselig bare er mennesker ryker noen tideler nedover resultatlista. Jeg skal juble når det er over. Verken mentalt eller fysisk er jeg i stand til å tråle meg igjennom en to ukers distanse, og jeg har innsett at eneste løsning nå er å bryte løpet. Jeg var definitivt ikke godt nok trent på forhånd.
(U)heldigvis kommer nye sjanser tidsnok.