Tidenes lengste biltur

”Hei, jeg heter Hanne Maren, ringer fra Hamar Arbeiderblad og vet at du skal til Vågå i morgen. Kan jeg sitte på?”

I utgangspunktet er dette et nokså merkelig spørsmål å få en onsdagskveld. Fyren i den andre enden ante ikke hvem jeg var, men han sa ja.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg skulle på jobb i Vågå en sen kveld, en teaterforestilling, sammen med en rekke andre journalister. Ettersom kollektivtilbudet i Gudbrandsdalen er like godt utbygd som turistnæringen Kirgisistan, og værgudene hadde velsignet oss med kjettingføre, og det derfor ikke var så viktig for meg å kjøre selv, besluttet jeg en ringerunde med fritting etter skyss fra velvillig journalister.

Strategien min var klar. To og en halv time i bil er lenge, særig ved siden av en vilt fremmed, og derfor hadde jeg besluttet å stifte bekjentskap med to journalister, én opp til Vågå og en annen hjem igjen. På den måten kunne jeg stille med imaginær temaliste, og resirkulere følgende:

1. Nå ser det jammen ut til å være glatt.
2. I år har det vært ordentlig gammeldags vinter.
3. Jeg har lest at det skal bli kaldere igjen.
4. Denne svineinfluensaen ser ut til å ha blitt borte nå!?
5. Har du vært i Vågå før, da?
6. (I dalen:) Dette er hva jeg kaller spredt bosetting!
7. Vi får håpe sommeren kompenserer for vinteren i år, og at vi får se sola.
8. Her er det jammen mye fjell/lite fjell, mye trær/lite trær, smal vei/brei vei, mye trafikk/lite trafikk…

Sjåfør nummer én var en jovial kar, og en så fenomenal samtalepartner at jeg vurderte å spørre om han ville feire jul med meg. Vi var intenst enige om absolutt alt – blitzbruk, tidspress, juletrepynt som blinker… Man skulle nesten tro det fantes noen familiære bånd, vi var så til de grader koblet til samme nett, med litt skurring da jeg nevnte mormors 80-årsdag i desember. Hans bestemor passerte nok den milepælen en gang rundt midten av forrige århundre.

Timene i Vågå gikk, og hjemveien sto for tur. Sjåfør nummer to meldte seg med et fast håndtrykk, også vi totalt ukjente for hverandre, utover at vi dagen i forveien hadde avtalt felleskjøring, i regi av meg. Etter vi hadde vært innom en tidligere kollega av mannen, en litt for lang visitt, satte vi kursen hjemover, 90 km/t på veier produsert hos Lilleborgs såpefabrikk, merket 60. Etter bare et kvarter med skvalder om vær og vind, kom konfrontasjonen.

- Kan jeg være helt ærlig med deg? Sa min nye venn, en kar i 50-åra.

Hva i huleste ville dere svart? Hva svarer man i en bil man ikke styrer selv? Sammen med en fremmed fyr, i bekmørket, i tjukkeste Gudbrandsdalen, en sen kveld? Jeg kom med et slags ja.

- Nå må ikke du tro at jeg er noen ekkel gammel gris, og ikke fortelle dette til alle du kjenner på skolen på mandag, men jeg synes du er… INNIMARI SØT, sa gubben.

Det ble plutselig verbal stillstand fra passasjersetet.

…

Kanskje hadde han mål om å bringe praten over på mer aktuelle temaer. Han kom så langt bort fra small talkens rike det er mulig å komme i løpet av et kvarter, og samtalebehovet mitt ble brutalt redusert. Æsj, tenkte jeg, og ble rimelig skeptisk, mens fyren skrenset seg unna utforkjøring i nok en sving. Bedre ble det ikke av at vi kort tid etter sto stille to timer bak en rykende fersk ulykke, og han ga seg ikke med komplementene. Det ble min så langt lengste biltur.

Grunnen til at jeg helst ikke ville kjøre selv.

Grøfta 2008.