Det er nettopp dét det gjør, tiddelibom, og selv om det klør mye mer enn før, tiddelibom og huttemegtu, blir det ikke varmt.
Denne vinteren vil knyttes til hukommelsen med en tykk tråd av stikkende, irriterende ullgarn. Det klør nedover beina mine. To lag ullstilongs varmer godt, men jammen er det en påkjenning for både de såre leggene og humøret. Jeg blir vred når det stikker. Stadig vekk kjenner jeg tårene presser seg fram, i drittsinne, mens fråden står om kjeften min, og den ene ull-karakteristikken grovere enn den andre spretter ut. Jeg klorer vilt med spisse negler, vi kan nesten snakke om selvskading.
Når jeg først har begynt å klø leggene, vil halsen også ha litt oppmerksomhet. De to ullgenserne stikker meg om kapp i nakken, og bedre blir det ikke av at deler av skjerfet er ofret av angorageiten, "20 % mohair", står det på lappen. 20 prosent er akkurat nok til at det irriterer ordentlig, men likevel for lite til at man blir noe særlig varm av det.
Så kaldt det er, tiddelibom!
Nå er jeg i full sving med alternative løsninger. Litt kreativitet må til når kuldestokken (tidligere kalt gradestokk) viser 26 blå. Så langt har jeg hengt opp pledd i taket, som et slags isolasjonstiltak. Pensum leser jeg på badet, hvor panelovnene tapper prøver å kjempe seg opp mot 23 grader, og når jeg spiser, foretrekker jeg å sitte i vinduskarmen over ovnen i stua. Oppvask er også en kjærkommen aktivitet, men ordentlig varmt blir det likevel ikke.
Hvor ble det egentlig av den globale oppvarmingen? Kan vi få litt av den nå, vær så snill?
Denne vinteren vil knyttes til hukommelsen med en tykk tråd av stikkende, irriterende ullgarn. Det klør nedover beina mine. To lag ullstilongs varmer godt, men jammen er det en påkjenning for både de såre leggene og humøret. Jeg blir vred når det stikker. Stadig vekk kjenner jeg tårene presser seg fram, i drittsinne, mens fråden står om kjeften min, og den ene ull-karakteristikken grovere enn den andre spretter ut. Jeg klorer vilt med spisse negler, vi kan nesten snakke om selvskading.
Når jeg først har begynt å klø leggene, vil halsen også ha litt oppmerksomhet. De to ullgenserne stikker meg om kapp i nakken, og bedre blir det ikke av at deler av skjerfet er ofret av angorageiten, "20 % mohair", står det på lappen. 20 prosent er akkurat nok til at det irriterer ordentlig, men likevel for lite til at man blir noe særlig varm av det.
Så kaldt det er, tiddelibom!
Nå er jeg i full sving med alternative løsninger. Litt kreativitet må til når kuldestokken (tidligere kalt gradestokk) viser 26 blå. Så langt har jeg hengt opp pledd i taket, som et slags isolasjonstiltak. Pensum leser jeg på badet, hvor panelovnene tapper prøver å kjempe seg opp mot 23 grader, og når jeg spiser, foretrekker jeg å sitte i vinduskarmen over ovnen i stua. Oppvask er også en kjærkommen aktivitet, men ordentlig varmt blir det likevel ikke.
Hvor ble det egentlig av den globale oppvarmingen? Kan vi få litt av den nå, vær så snill?
Reodor Felgen-løsning.
Et av de bedre stedene å sitte, men kanskje ikke så lenge av gangen.
Lesesal på badet. 
Min nye venn Gakken, som tar gradestokken med et smil. Så får han da også bo på badet.
1 kommentar:
Jeg kan på det varmeste anbefalle treningsbuksetights som et alternativ til ullstilongs. Den isolerer kjempebra og verken klør eller krøller seg. Jeg tar nesten aldri min av! Vi kan riktig nok ikke klage over mer enn -10 her i bergen, men det er kaldt nok med den våte trekken fra havet...
Legg inn en kommentar