Festfysikk og treghet

Det har vært en del lange middager de siste par ukene. Over det ganske land har folk i lystig samvær inntatt porsjoner på størrelse med Galdhøpiggen. Vi snakker om i utgangspunktet hyggelige seanser med slekt og venner, men samtidig nokså tidkrevende.

Det er mens jeg sitter der ved bordet at jeg lurer på hvorfor i himmelens navn det skal ta så mye lenger tid å få ned maten bare fordi vi er flere som spiser samtidig. Det fungerer litt på samme måten som bremselengde: Hvis antall mennesker rundt bordet dobles, firedobles tiden vi skal sitte der. Forskjellen er at når det kommer til skumle bremselengde, velger mange av oss å løse problemet med å senke farten. Jeg skal ikke under noen omstendighet foreslå å invitere færre gjester, jeg konstaterer bare at det er litt snodig at det skal ta så fryktelig mye lenger tid.

Når jeg har sittet og lurt lenge nok på om andre ser på meg som uhøflig om jeg setter albuene i bordplata, lener haken i hendene og sovner, begynner jeg å filosofere over helt andre ting. Jeg har brukt ganske mye tid i middagsselskap på å fundere over hva slags drikkevarer som egentlig egner seg best til pannekaker, og ikke minst hvor stor skade man påfører tennene når man spiser med gaffel.

I gamledager hadde familien min med seg kortstokk på restaurant, for det tok uhorvelig lang tid før maten kom for oss barna. Og middagsselskaper var nesten ikke til å overleve. Den perioden mellom man var liten nok til å gå fra bordet og leke, og stor nok til å være med og diskutere, var utfordrende.

Skrekkeksemplene er selvsagt store festligheter som barnedåp og konfirmasjon, i tillegg til runde tall og andre steder folk lett blir taletrengte. I sommer hadde jeg gleden av å være toastmaster i et bryllup. Hvordan jeg fikk oppgaven er jeg faktisk ikke helt sikker på, men sånn ble det i alle fall, og det gikk med et par uker på toastmasterlitteratur. Jeg leste meg opp på talerekkefølge, tidsskjemaer, vinservering og skåletradisjoner, og fant ut at det kunne bli en langdrug begivenhet. Jeg hadde lenge lyst til å lansere en mer effektiv løsning:
- Jeg ber dere om å lese gjennom talene deres en gang til, og stryke det som er unødvendig. Kill your darlings, som vi sier. Også foreslår jeg at vi nøyer oss med første og siste vers av sangene, så kan dere kose dere med resten på senga i kveld!

Om dette hadde falt i god jord hos brudeparets familier, er jeg usikker på. Det er ikke umulig at papirduk og fargestifter ville vært en bedre løsning.