Jeg har sett video i helgen, video av et noe krevende, svært oppmerksomhetssykt barn i kunstneriske kreasjoner og med hardtarbeidende stemmebånd. Hovedrolle: Hanne Maren, 5 år.
Jeg tror ikke rolletildelingen var planlagt i noen særlig grad, det bare ble sånn. Pappa prøvde å filme søndagsfrokosten. ”Nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!”, hvinte jeg, mens jeg la magen i pålegget og forsøkte å slikke på linsa.
Så ville pappa filme lillebror, en søt, barskallet krabat. Men innen far rakk å trykke rec, kom datteren dundrende og dro i gang en øredøvende versjon av ”Velkommen til den Levende skogen”, for så igjen å minne om ”nå kommer jeg snart ut av tv-en, assa!” Pappa snek seg til siden, rettet kameraet mot minsten igjen, men der satte jammen storesøster Hanne Maren foten ned: ”Nei, pappa, nå skal du faktisk filme MEG! Se, jeg har et helt jordbær i munnen!”
Og bedre gikk det ikke da lillebror fylte ett år og fikk bil han kunne sitte på. ”Tenk, Mikkel, den er bare din!” så storesøster, intill hun kom på at hun egentlig var litt sjalu, og fulgte opp med ”…eller… Vi kan jo ha den i sammen!”
Egentlig burde jeg stoppet kassetten allerede etter første scene, hvor jeg originalt nok prøvde å dra ned buksa og vise stjerten til kameraet, heldigvis bare fire år gammel. Påfølgende scener ga meg egentlig bare vondt i hukommelsen. MEG! MEG!! MEG!!!
Det kanskje aller verste var den fan-låta jeg sang til ære for min fars kusine, som helt tydelig må ha vært et stort idol. Den hadde gått i glemmeboken. Jeg ble så flau at jeg måtte skru av lyden, selv om jeg var helt alene.
Det som egentlig forundrer meg mest, er når ”se på meg!” ebber ut. Nå er det helt uaktuelt å kysse noen kameralinse, og nakenstuntet jeg prøvde meg på i en alder av fire, er ikke noe jeg under noen omstendighet vil vurdere å gjenta. Til dags dato gjør det jo nesten vondt å bli tatt bilder av, det er ikke mer enn et halvår siden den akutte fotofrykten traff meg som et brottsjø i nakken da en dame jeg kjenner godt prøvde å forevige mitt forkrekkede åsyn. Men når snudde interessen? Har dere det sånn?
4 kommentarer:
Ja, vi har det sånn. Eller jeg kan vel ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har det i alle fall sånn! Heldigvis hadde ikke foreldrene mine filmkamera :D Bare kassettspiller med opptaksfunksjon... Selv uten andre til stede er det for pinlig å høre på :P
Mamma husker at du var et søtt og hensynsfullt barn. Når hun kunne irritere seg over lillebror, så sa du, "men stakkars, han er da så liten." Kanskje det bare er noen humoristiske filmklipp som du så, eller...?
Gled deg til den dagen lillebroren din tar hevn og viser disse filmene i bryllupet ditt :)
Takk, Silje, jeg gleder meg... Men han vet at han kommer til å få igjen :)
Kassettspiller hadde jeg også, og jeg vartet opp med vits etter vits.
Legg inn en kommentar