Av og til føler jeg meg så sinnsykt ubegreipelig smart!

Historien er enkel: Jeg tok hull i ørene for nøyaktig seks uker siden, etter å ha mannet meg opp i 22 1/2 år. I dag skulle jeg skifte øredobber for aller, aller første gang, og tro du meg: Det gikk særdeles dårlig. Etter flerfoldige forsøk på å få dyttet den jæv.. tingen gjennom øreflippen, måtte jeg rett og slett kaste inn håndle. Jeg var sjanseløs. Mor var også ganske sjanseløs, der hun ved hjelp av Telenor kom med positive tilrop, og nærmest heiet stiften gjennom øret.

Jeg var nødt til å søke eksperthjelp, spørre en voksen. Jeg hutret meg ut i høstkulden og la i vei mot det mylderet av frisørsalonger Lillehammer kan tilby. "Hei, jeg har gjort noe dumt", sa jeg, og satte opp mitt mest fortvilte uttrykk. "Det kan ikke vi hjelpe deg med", sa hun bak disken. Jeg lusket videre, "Nei, hun som skyter hull her har gått for dagen"... "Vi skyter ikke hull, prøv piercingsjappa"...

"Jeg tør ikke å prøve", sa hun bak disk nummer fire. "Da er vi to", svarte jeg, og snudde på hælen.

Hos nummer fem fikk jeg hjelp. Snille, snille frisør nummer fem, som kløp meg i øret så blodet sprutet, fortalte meg at "det skal gjøre vondt" og lånte bort stol og speil i en allerede full frisørsalong. Underholdningsverdien for de nyvaskede fruene der inne økte i takt med kroppstemperaturen min.

Det gikk til slutt. Presset fra de sju par øynene som voktet meg med falkeblikk ble så stort at øredobben ikke torde protestere lenger. Nå sitter den som den skal igjen, den samme som har sittet der de siste seks ukene, og som i dag endelig skulle få innta innbytterbenken, til fordel for noen andre. Nå tror jeg aldri det blir noen andre, jeg kommer ikke til å tore å ta dem av meg på flere år.

Det blir i alle fall billig.