Kirkens kombi, noen sleivspark fra bakerste rad

Jeg har nylig vært i barnedåp. Som gammel barnekortraver skal det sies at jeg har vært i temmelig mange gudstjenester med dåp opp gjennom årene, men dette begynner å bli ganske lenge siden, og jeg kan ikke helt skjønne at de var like omfattende, langvarige eller dyptgående da som sist søndag.

Nå vet ikke jeg hva slags forhold dere som toucher innom her har til kirken, om dere er av det kaliberet som kommer til jul, og sitter langt bak på siden, eller vandrer fast hver uke. Jeg skal innrømme at jeg ikke er blant de mest aktive kirkegjengerne lenger, og derfor ble jeg litt overrasket over Hamar Domkirkes nye strategi: Gudstjenesten sist søndag var ikke bare dåp, nei, de kjørte en slags kombi, dåp og nattverd i ett. De tre staselige babyene hylte og skrek, mens de noe mer hyppig frekventerende tok imot Jesu blod og legeme, og vi sang salme etter salme. Når seansen bikket 1 time og 15 minutter så det i grunn ut til at det var flere enn dåpsbarna som hadde lyst til å klynke litt.

Akkurat det med salmesang er egentlig litt morsomt. Der sitter vi altså, familiene til tre små dåpsbarn, med to salmebøker hver, en rød og en blå. Så skal det synges. Noen mimer forsiktig mens de blar i feil bok, og det går vel ikke særlig mye bedre for dem som faktisk har klart å finne fram til riktig nummer: Det første verset går innmari dårlig for de fleste, bortsett fra for dem som kan synge rett fra bladet. Men når første vers går mot slutten skal man bla om, resten av teksten står ofte på siden bak, og da sliter bladsangerne også, for det trengs unektelig noen repetisjoner av melodien før den sitter. Norsk Salmebok inneholder svært få ”åh, ja den, ja-låter”.

Ikke er det greit med disse tradisjonelle små innstikkene i programmet lenger heller, der presten synger ”Gud være lovet”, og menigheten skal reise seg og stemme i med ”Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i…” Jeg sang noe helt annet på 90-tallet, og inntil ganske nylig het det ”som har Guds velbehag”. Og selv om ”Gud har glede i” står med fete bokstaver i dagens programmer, var vi helt åpenbart ganske mange som hang igjen i tidligere tekster. Så har da i det minste noe festet seg!

Egentlig kunne jeg skrevet en dyptgående og ganske lang avhandling om den opplevelsen det var igjen å entre kirkerommet, for både damen foran meg som snudde seg med fredshilsenen ”Guds fred være med deg” og min noe famlende adferd med dåpsluen til lille Caroline, en slags nevekamp med presten som var i ferd med å tegne korsets tegn (ja, jeg var fadder), er egentlig verdt noen linjer. Det samme gjelder prestens ivrige kaving med Bibelen, som minnet litt om noe katolsk, eller kollekten som kom litt brått på mange. Likevel skal vi avslutningsvis bevege oss inn i kjernen, nemlig prekenen.

Prekenen var lang, slik prekner ofte er, og presten klarte faktisk å fyre opp et par av mitt lille fadderbarns slektninger. Mannen kom nemlig i skade for å si at avslapping IKKE er å sitte i sofaen foran tv-en med beina på bordet, men snarer å samle energi. Og da tror jeg ikke han snakket om å bygge seg opp gjennom en joggetur, han så nemlig ikke ut som noen sånn, men å samle energi i samarbeid med Gud, istedenfor sammen med tv-en. Og da var det at dåpsbarnets onkel holdt på å rekke opp hånden for å spørre om presten ikke hadde nok kanaler...