Fra virkeligheten

Endelig. Vi er bikket inn til den 27. mars, det er siste dag i Brønnøysund. Mamma og pappa har kommet for å hente meg hjem, og sånn i innspurten tenkte vi at vi burde få med oss Torghatten. Egentlig har jeg aldri skjønt hva som er så flott med hullet i fjellet. Jeg har ganske mange sokker med hull i, men dem er det ingen som er interessert i å studere nærmere, og nå har den blå ullkjolen min gått opp i limingen også, og venter bare på å få plass på postkort og krus. Vel, nok om dét.

Vi skulle altså finne dette berømte hullet. Vi gikk langt, det ble rett og slett til en slags litt improvisert fjelltur over snø, steiner og is, med joggesko totalt uten mønster. Det var lyst da vi dro, mørkt da vi kom fram, og om vi fant hullet vet vi ikke. Pappa sa han så noe som kanskje kunne være et hull, i godt dagslys og fra den rette vinkelen. Jeg er imidlertid usikker.

Det er kanskje litt vanskelig å se, men her, mellom fareskiltet og meg er altså det pappa mente var et hull. Et stort, svart hull må det vel bli: