Husfyll og skjøre konstruksjoner

Se det for deg: Plutselig en dag revner gulvet på loftet. Pappesker og gamle nissedrakter raser nedover, overbelaster gulvet i andreetasje og lager en diger flenge i parketten, og ned faller to etasjer. Så blir det tre, før alt sammen dundrer ned i kjellergulvet, knuser vaskemaskinen og trommesettet, og blir liggende som en eneste stor haug av unødvendig husfyll.

Det verste er at det vil være min skyld. Det var jeg som satte kronen på verket, balanserte den siste pappesken opp loftstrappa, full av glade potteskjulere og telysholdere. Den bortkommende datteren som vendte hjem til pikerommet etter å ha hatt tre lettere improviserte hjem rundt omkring i Norge, og som fyller opp hver ledige krok på loft og i kjeller: der har du meg.

Først var det en vannkoker fra folkehøgskolen, pakket ned i 2007, sammen med en god samling tekopper. Sporløst forsvunnet. Så fire pappesker etter en hybel i Bodø, og innen turen og flyttelasset skulle til Brønnøysund et par måneder etter, var akkurat de eskene jeg skulle ha med meg kamuflert blant de eskene jeg ikke skulle ha med meg, ingenting var merket, loftet var både mørkt og kaldt, og jeg kjøpte nytt. Nye glass. Nye koppper. Nye asjetter. Nye bakeboller og skjærefjøler.

Det er noe som gleder meg, og det er når ting knuses. I Bodø kjøpte jeg fire ovale tallerkener, riktig fine, i alle fall en stund. Tre av dem er knust, jeg har én igjen. Men selvsagt vil aldri denne ensomme stakkaren ta kvelden, på litt sikt vil den kunne drive meg fullstendig til vannvidd der den står i kjøkkenskapet og erter. ”Hei, husker du meg!” Sier tallerkenen. ”Hvor har du egentlig gjort av vennene mine? Hvor har du gjemt glassene som passet så godt sammen med meg?” Drittsekk, tenker jeg, og klubber til tallerkenen med en rull matpapir som så sine beste dager i Nordland en gang i fjor.

Jeg er særdeles godt utstyrt. Jeg har gått klar av å få serviser og bestikk i presang, derimot har jeg opparbeidet meg en helt enorm samling glass. Nye glass for hvert hjem. Jeg har prikkete glass, glass med blomster og glass med figurer. Egentlig er det snakk om verneverdig rot, hauger av ting jeg aldri mer kommer til å bruke, ei heller se igjen, men som likevel ikke kan kastes. Det ville være for vågalt, for tenkt om det skulle bli krisetider og jeg skulle stå på kjøkkenet helt uten noen fjøl å skjære tomatene mine på - da hadde det jammen vært fint med et godt utstyrt loft som jeg kunne gå opp på, flombelyse og bruke et par-tre timer på å finne igjen den utslitte og bøyde skjærefjølen jeg pakket ned høsten for to år siden.

Jeg har sommerdyne, vinterdyne og gjestedyne i tillegg til den lefsete saken jeg faktisk bruker, fem hodeputer og to overmadrasser. Jeg ligger som prinsessen på erten. Den erten er i ferd med å gi meg gnagsår på ryggen, vissheten om at gulvet på loftet, det vil si taket over meg, egentlig ikke er dimensjonert for så mange flyttelass gjør meg både skvetten og kvalm. Men hvis alt raser, og pappeskene i tillegg går i oppløsning, vil jeg kanskje kunne finne igjen vannkokeren min. Egentlig savner jeg den litt.