Antifokus

Jeg sliter med akutt fotofrykt. En iboende og til tider gnagende redsel for at folk skal finne på å stikke et kamera opp i ansiktet mitt, smile hånlig og knipse. Smilet mitt stivner, øynene blir dobbelt så store og jeg blir brått forvandlet til et slags monstermenneske som lett kunne vært tvillingsøsteren til Stinky i Mummidalen.

Det er ikke mange ukene siden sist. Jeg satt i en krok på gulvet, da et kvinnemenneske plutselig stormet mot meg med et kamera. Jeg befant meg i denne kroken på gulvet fordi jeg tilfeldigvis skulle ta noen bilder til hjemmesiden til dette mennesket, av henne, men nå hadde plutselig hun funnet det forgodt å innta fotografposituren, med meg som offer. Jeg ble likblek, ildrød og brått grepet av min latente fotofrykt i løpet av brøkdeler av et sekund.

Det er egentlig litt rart. Flyskrekk, høydeskrekk, karusellskrekk, eksamensangst, mørkeredd… åh nei. Men hvis noen nærmer seg med et kamera, da stivner alt. Jeg er verken redd for å falle ned eller stryke, men å se meg selv på bilder blir noe fryktelig skummelt. Enda verre er det hvis andre får se bilder av meg. Bare tenkt om jeg skulle være uheldig, ikke smile pent nok. Tenk om noen fikk se hvordan jeg ser ut når jeg ikke smiler, noe så grusomt!

Jeg tror ikke egentlig det gjør vondt. Jeg har ikke merket tilløp til smerte hos noen av mine offere. Selv vet jeg ikke, mitt noe i overkant talende ansikt rydder opp for meg, helt uten at jeg trenger å bruke ord. ”Oi, du liker visst ikke dette, du”, sa damen med kameraet. Jeg fikk tilbake pusten, og ristet febrilsk på hodet. Hun la fra seg apparatet. Det var i grunn en fornærmelse dét også.