Det jeg lurer mest på er hvor de dyrene som ramler innom kontoret, eventuelt trenger assistanse av en journalist til å fastslå rasen sin, befinner seg om vinteren? De har høysesong i juli, og det noe så til de grader også... Det sies at en journalist skal kunne litt om alt og alt om noe. Jeg tror norsk dyreliv fort kan bli det ”noe” for meg.
En kort oppsummering:
Uke én var jeg med noen barn på marihønefanging i plastspann, og uken etter intervjuet jeg hunden Ruffen, pluss noen katter som hadde ferie fra eierne sine. Det startet med andre ord svært pent. I videre hadde jeg kveldsvakter, og det skal vel sies at spennvidden i notistitlene fra dyrenes verden var relativt liten: Kørte på elg, elgpåkjørsel, påkjørt hund, påkjørt rådyr, kjørte på elg, elgpåkjørsel, traff reinsdyr, elgpåkjørsel... Jammen sa jeg kreativ!
De to første ukene var egenltig ganske greie. Men så i uke tre, når nettene ble lange og fellesferien satt inn, begynte telefonen å ringe. Først var det edderkoppen, det vi fant ut at var en Philodromus Margaritus, såkalt en av Norges vakreste. Jeg er usikker. Samme dag ble det observert en elg i byen, og nei, for all del ikke ring noen som kan noe om elger på bytur, ring heller en journalist.
Jeg pratet engasjert om både spindelvev og skogens konge, men klumpen i halsen vokste den dagen jeg fikk stifte bekjentskap med en tordivel i fyrstikkeske, som var så elskverdig å komme på besøk. Det ble ikke bedre av at jeg en time senere ble dratt med for å studere noen fugler som hadde druknet i et basseng, også en av dem, en død fugl i plastpose, var innom pulten min. Så snart jeg var inne igjen etter å ha sørget litt over disse pipp-pippene ringte en kar som hadde sett storken fly over huset sitt, en meget omtalt stork som var på trykk omtrent annenhver dag.
Dagen etter startet ganske presis klokken 08.15, på vei til jobb, med en innringer som syntes de døde fuglene var grusomme, og ville montere sikkerhetsrist, før en annen dame kunne fortelle meg at det jeg i cirka 18 timer trodde var en tordivel nok heller måtte være en skarabé. Senere på dagen skulle katten Lucky omplasseres, en nydelig pelsdott som noen dager tidligere ble funnet i en container, og hun fikk både dobbeltside og forsidehenvisning.
- Og så gikk sneglealarmen.
En fyr hadde funne mordersnegle på Nes. Jeg ble sendt av gårde for å hilse på krapylet, som han valgt å oppbevare i et norgesglass i påventa av meg, til morens store fortvilelse. Etter et koselig kvarter sammen med herr snegl på bakken var det tid for avliving. Sneglens overmann helte på salt, og litt pommes fritt-krydder for syns skyld, før han kuttet den i to. Hvor kvalm ble jeg, sånn på en skala fra én til ti? Ni og en halv. Og hva skjedde dagen etter? Jo, jeg fikk naturligvis en hissig e-post fra en dame som mente sneglekutting var helt horribelt, men som foreslo å grave ned bokser med øl i hagen isteden. Jeg lo godt.
Men har du først trykket sneglene til ditt bryst, så blir du brått fast sneglereporter. En søskenflokk hadde funnet både snegler og andre dyr i hagen, i alt sju glass med både levende og døde. Jeg var den heldige vinner av et besøk i hagen deres, og senere på kvelden datt det inn åtte biler fra en kar som hadde observert en elg på svømmetur over Mjøsa.
Fra elg i Mjøsa, gikk vegen videre til skarv på Espa. Jeg klatret over jernbanen, karret meg gjennom busk og kratt, før jeg klatret bortover mjøskanten på digre steiner om zoomet meg kraftig inn på noe som kunne likne fugler. På vei hjem igjen var jeg innom en herremann som viste fram hestene sine.
De seks ukene gikk mot slutten, og endte i tips om en stork i en mast siste kveldsvakt, siste fredag. Jeg la på hjul for å skaffe Henriksen et sårt etterlengtet høydebilde, men ble kjørt inni på veg mot målet. Det tok sin tid med skademeldingsskjemaene, men jeg ba til Gud og håpte jeg skulle nå fram i tide. Og tror du ikke storken ventet! Jeg lurer på om det ikke var en slags takk fra dyreriket.
(Det kan nesten se ut til at jeg er blitt en hissig, dyrelei furie. Det stemmer ikke. dette er skrevet med en såkalt frekk kjærlighet til dyrene, og ikke minst til deres elskverdige passere som gir journalister stoff om sommeren. Egentlig er det ment som en hyllest, det blir bare aldri helt sånn når jeg skal formulere.)
1 kommentar:
Hahaha! Jeg kommer aldri til å komme inn på noen journalistutdanning, kanskje jeg skal satse på dyrepleierstudiet som en alternativ vei mot målet?
Her nede går det bra med meg. Men jeg lever ikke et så interessant liv for tiden at det er verdt å gå noe nærmere inn på hvordan det er:p
Legg inn en kommentar