Tannleger, kroppsarbeid og Tor fra Bergen

”Jeg har egentlig bare lyst til at de kan ta et bilde, så kan jeg se selv, jeg, om det er noe å gjøre med visdomstennene mine”, bedyret en god venninne i dag. Jeg vet ikke om hun, som kan en hel del om tekst og bilde, men ikke like mye om tenner, kanskje overvurderte seg selv litt, men det var pent ment i alle fall.

Diskusjonstemaet var tannleger, og vår medfølelse for deres mildt sagt ekle jobb. Vi har nok en felles holdning til at kroppsarbeid er ekkelt. For å snakke for meg selv kan jeg strekke meg dit hen at jeg plastrer og pusser tenner på små barn uten problemer, og jo da, jeg kan skifte på dem også, men der går grensen for hva slags oppdrag jeg påtar meg. Derfor holder jeg meg i fin form selv, sånn at andre skal slippe å ha noe særlig med meg å gjøre, rent fysisk sett.

I sommer fant jeg, eller egentlig min mor, ut at det nok var smart med en tur til tannlegen. Men da jeg finner det mest praktisk, og hyggeligst for både meg selv og tannlegen, å holde tanngarden i orden, ble sekundene i tannlegestolen dyre. Jeg satt der i nøyaktig syv minutter, prisen ble 400 kroner. Dette tilsvarer én krone i sekundet. Og ikke for å skryte, men mesteparten av tiden brukte tannlegen på å rose tennene mine. ”Du spiser nok aldri sjokolade”, konstaterte hun. Jeg samtykket, men lo inni meg så innvollene ristet.

Bakgrunnen for at vi kom inn på dette med tannleger var en mann fra Bergen som ringte meg i dag. Tor het han, og han var fast bestemt på at jeg måtte være tannlegen hans. Jeg pratet lenge med denne Tor, som hadde fått mobilnummeret til tannlegen, fordi tannlegen var på ferie, men så hadde han så fryktelig vondt i munnen sin. Men så viste det seg jo at Tor ikke hadde fått nummeret til tannlegen allikevel, men nummeret mitt, men det hindret ikke mannen i å prate. Han la ut om både munnen og tannlegen. Jeg hikstet av latter. Til slutt lå jeg på gulvet og lo av den stakkars mannen, som jeg pratet i flere minutter, riktignok med røret på stadig lenger avstand, mens jeg priste meg lykkelig for at jeg faktisk ikke har han som pasient, eller at jeg er tannlege i det hele tatt. Det kan da ikke være noe særlig ålreit jobb?

Jeg gjør meg nok bedre som hobbypsykolog. Jeg kunne hjelpe min nye venn fra Bergen med empatiske ynkelyder og positive tilrop. Senest for en times tid siden var jeg en tur på Bunnpris, og der satt det en slukøret fyr i kassen som også trengte en oppløftning. Jeg vet ikke riktig hvor lenge han hadde sittet der, men han var kommet i trommemodus, og trommet på det han hadde av utstyr rundt seg. Han hadde neppe snakket med noen på flere timer, i alle fall fikk jeg historier både om dagens kunder og om arbeidslivets sorger og gleder, alt bare ved å spørre ”Er det kjedelig?”. Og det var det.