Nå skal jeg fortelle historien om en rar jente. Jenta jeg skal fortelle om har brunt hår og grønne øyne, og hun er akkurat like stor som meg. I dag var hun på tur til byen for å finne seg marihønekostyme, ettersom hun er bedt i dyrebursdag (..i sitt eget hjem..) på lørdag.
Jenta syklet glad i vei mot City Nord. Hun nynnet for seg selv, mens vinden blafret friskt i håret og tankene spant omkring hvordan man blir marihøne på en-to-tre. Rød papp, tenkte hun. Hun skulle klippe og lime og sy. I tillegg måtte hun ha noe på hodet. Det viste seg å være utfordrende.
Jeg gikk inn og ut av butikk etter butikk, på jakt etter hårbøyler med værhår. Ja, du leste riktig. Værhår. ”Unnskyld, har dere hårbøyler med værhår? Du skjønner, jeg skal kle meg ut som marihøne på lørdag.” Jeg har sagt dette til ganske mange mennesker i dag, ti butikker eller noe. I etterkant er det nokså pinlig. Jeg skal ikke påberope meg å ha den helt store kunnskapen om marihøner, men én ting vet jeg, og det er at de ikke har værhår. Det er for så vidt heller ikke så mange andre dyr som går rundt med værhårene midt på topplokket, men det får da være grenser for hvor forvirret selv en østlending kan være.
Til slutt fant jeg følehornene mine, eller antennene, eller kall-det-hva-du-vil, helt uten hjelp fra betjeningen. Hjerteformede og lekre.
Egentlig skulle det ikke forundre meg om marihønen hadde værhår. Jeg sikter til det faktum at verden ikke lenger er slik den en gang var. Isen forsvinner, og til og med verdiene blir i disse dager borte. Jeg har enda til gode å skjønne hvordan en verdi i praksis bare kan forsvinne, men det sies at det skjer, så da får jeg vel bare nikke og smile, akkurat slik alle ekspeditørene har gjort til meg i dag.
Det jeg skulle fram til nå var hunden Emily. (Egentlig skulle dette innlegge bestå av mange løse tråder som jeg på elegant vis skulle knyte sammen til et saftig godt poeng. Men nå har jeg glemt hva jeg tenkte. Igjen.) I alle fall: Hunden Emily lå i utstillingsvinduet til butikken Charlotte, som ligger ved siden av Norlænningen, for dem som foretrekker sådan. Jeg måtte se to ganger før jeg skjønte at Emily var levende, der hun lå mellom stearinlys og blomsterpotter og skuet ut på forbipasserende. For det første syntes jeg det var litt artig å se at kravene til utstillingsdukker er dumpet noen hakk, for Emily, som var en West Higland White Terrier (Imponert? Jeg også!) var verken tynn eller direkte velstelt. For det andre ble jeg voldsomt fascinert. Jeg holdt på å gå rett inn og forlange tre stearinlys og en hund.
Litt tilbake til dette med løse tråder. Jeg hadde en krystallklar tanke for dagens blogg på vei hjem igjen fra byen. Derfor fant jeg fram mobilen og begynte å prate. Det hadde vært en fordel om jeg hadde kastet et blikk over skulderen før jeg startet, for rett bak meg syklet en dame. Og hva gjorde jeg? Nemlig, jeg latet som jeg pratet i telefonen. Teit, men når alternativet var at ”Åh, jeg så ikke deg! Du skjønner, jeg skriver blogg, også skal jeg kle meg ut som marihøne på lørdag. Derfor har jeg gått rundt og lett etter hårbøyle med værhår i dag, og dessuten traff jeg akkurat hunden Emily(…)” - Jeg tror løsningen min var grei.
Jenta syklet glad i vei mot City Nord. Hun nynnet for seg selv, mens vinden blafret friskt i håret og tankene spant omkring hvordan man blir marihøne på en-to-tre. Rød papp, tenkte hun. Hun skulle klippe og lime og sy. I tillegg måtte hun ha noe på hodet. Det viste seg å være utfordrende.
Jeg gikk inn og ut av butikk etter butikk, på jakt etter hårbøyler med værhår. Ja, du leste riktig. Værhår. ”Unnskyld, har dere hårbøyler med værhår? Du skjønner, jeg skal kle meg ut som marihøne på lørdag.” Jeg har sagt dette til ganske mange mennesker i dag, ti butikker eller noe. I etterkant er det nokså pinlig. Jeg skal ikke påberope meg å ha den helt store kunnskapen om marihøner, men én ting vet jeg, og det er at de ikke har værhår. Det er for så vidt heller ikke så mange andre dyr som går rundt med værhårene midt på topplokket, men det får da være grenser for hvor forvirret selv en østlending kan være.
Til slutt fant jeg følehornene mine, eller antennene, eller kall-det-hva-du-vil, helt uten hjelp fra betjeningen. Hjerteformede og lekre.
Egentlig skulle det ikke forundre meg om marihønen hadde værhår. Jeg sikter til det faktum at verden ikke lenger er slik den en gang var. Isen forsvinner, og til og med verdiene blir i disse dager borte. Jeg har enda til gode å skjønne hvordan en verdi i praksis bare kan forsvinne, men det sies at det skjer, så da får jeg vel bare nikke og smile, akkurat slik alle ekspeditørene har gjort til meg i dag.
Det jeg skulle fram til nå var hunden Emily. (Egentlig skulle dette innlegge bestå av mange løse tråder som jeg på elegant vis skulle knyte sammen til et saftig godt poeng. Men nå har jeg glemt hva jeg tenkte. Igjen.) I alle fall: Hunden Emily lå i utstillingsvinduet til butikken Charlotte, som ligger ved siden av Norlænningen, for dem som foretrekker sådan. Jeg måtte se to ganger før jeg skjønte at Emily var levende, der hun lå mellom stearinlys og blomsterpotter og skuet ut på forbipasserende. For det første syntes jeg det var litt artig å se at kravene til utstillingsdukker er dumpet noen hakk, for Emily, som var en West Higland White Terrier (Imponert? Jeg også!) var verken tynn eller direkte velstelt. For det andre ble jeg voldsomt fascinert. Jeg holdt på å gå rett inn og forlange tre stearinlys og en hund.
Litt tilbake til dette med løse tråder. Jeg hadde en krystallklar tanke for dagens blogg på vei hjem igjen fra byen. Derfor fant jeg fram mobilen og begynte å prate. Det hadde vært en fordel om jeg hadde kastet et blikk over skulderen før jeg startet, for rett bak meg syklet en dame. Og hva gjorde jeg? Nemlig, jeg latet som jeg pratet i telefonen. Teit, men når alternativet var at ”Åh, jeg så ikke deg! Du skjønner, jeg skriver blogg, også skal jeg kle meg ut som marihøne på lørdag. Derfor har jeg gått rundt og lett etter hårbøyle med værhår i dag, og dessuten traff jeg akkurat hunden Emily(…)” - Jeg tror løsningen min var grei.
Hunden Emily. Søt. Jeg vil også ha en sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar