- Hvor mye penger du har på kontoen din? spurte damen i den andre enden av telefonen.
Jeg ringte banken for å få nytt kort, for nå som jeg er tilbake i Bodø har bankkortet gått ut i streik igjen. Det fungerer litt sånn at jeg drar det kanskje 15 ganger, før jeg til slutt må velge Visa, og i løpet av denne tiden kan køen bak meg fort bli lang. Bedre blir det ikke av at jeg i hytt og pine må signere kvitteringer, og da jeg har fire navn tar det unektelig litt tid. Ikke får jeg plass til navnet mitt heller, skal jeg skrive hele må det bli på to linjer.
Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde på kortet. Jeg pleier vanligvis å ha ganske god oversikt, men i det siste har jeg levd i en verden med kontanter, så jeg kunne ikke svare for meg. Hun i den andre enden hørtes forundret ut, og jeg må si at følelesen av at hun visste hvordan min økonomiske situasjon var, og at jeg selv ikke hadde peiling... Det var litt ekkelt.
Etter å ha ramset opp personnummer, kontonummer, adresse og alt dette andre, ble jeg derfor holdt opp mot veggen verbalt og spurt om mine siste transaksjoner. Hahaha. Hvor lett er det egentlig å huske transaksjoner som er eldre enn én uke? Jeg slet noe fryktelig. Jeg klarte å presse ut av meg en hobbybutikk, og noen togbilletter.
Det holdt ikke.
- Fra hvor kjørte du, hvilken dato var det og hvor mye betalte du?
- Herregud, var svaret, på samtlige spørsmål.
Jeg skal få nytt kort, jeg karret meg oppover stigen for korrekte svar i siste liten, og klarte å trekke fram både Zara og Billettservice. Likevel var det en sjebnesvanger opplevelse. Det er rart å måtte overbevise andre om at du er deg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar