Kunsten å bli ferdig

Jeg er en kløpper på å starte. Nå snakker jeg ikke om stafetter og sånne skumle greier, jeg sikter mer til hverdagens små prosjekter. Jeg får ånden over meg, og blod på tann i samme slengen, før jeg gyver løs på ett eller annet. Problemet kommer like etter halvkjørt løp. Da inntreffer en motivasjonssvikt, før piffen går ut av meg og alt raser i bratt nedoverbakke.

I fjor høst la jeg opp masker til en solid ullgenser. Jeg er fortsatt ikke ferdig. Men til en avveksling ser jeg faktisk lyset i enden av tunnelen, og jeg tror nok ikke denne genseren trenger å lide samme ulykkelige skjebne som den forrige genseren jeg strikket: Den endte sine dager tilbake i krusete garnnøster - garnnøster som en gang i tiden hadde vært kropp og ett og et halvt erme på en riktig så fiffig genser. Per i dag tjenestegjør deler av dette garnet som en halv vott.

Votter er det verste på strikkefronten. Jeg gidder aldri å strikke tommel. Derfor har jeg fire ulike (!) votter uten tommel liggende i en kurv, sammen med en lyseblå sokk til en baby, som er blitt for stor. Sokker blir jeg egentlig aldri ferdig med. Til jul i fjor ga jeg mamma én og en halv grønn sokk. Jeg ble ferdig en gang utpå nyåret, måtte pine meg igjennom de siste rundene. Heldigvis kan jeg unnskylde meg med at jeg vet om barn som har fått halvstrikkede ullgensere til jul, og når hun som ga dem bort endelig ble ferdig, noen måneder senere, da var de jammen blitt for små.

Det er ikke bare på strikkefronten at jeg brått og uventet kaster inn håndkle. I sommer skulle jeg maler et bilde av to klovner. Foreløpig er det bare noen svarte streker. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte med maling i det hele tatt, det bare kom til meg på et vis.

Nå høres det ut som garn og maling er alt jeg fyller tiden med. Vel, det er nesten sant, men dette med svikt i innspurten gjelder på mange andre områder også. Når jeg skal bake kake, for eksempel, er jeg som regel lei når jeg kommer til glasuren. Men glasur må man ha, så jeg tvinger meg igjennom smelting og røring, med en stadig mer giddesløs svikt i leddene i fingrene, noe som igjen fører til en hel masse søl. Og oppvasken etterpå? Den blir fort stående noen dager. Jeg har det litt på samme måte med julen. Jeg forbereder i det vide og brede, handler julegaver, vasker og pynter, og når jeg kommer til julaften begynner jeg egentlig å få nok.

Jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg hadde en nabo som lenge hadde nymalt grønt hus, men fortsatt rødt på de stedene det var vanskeligst å komme til. Jeg tror vi snakker om et år, kanskje to. Det var riktig stygt, men jeg tror naboen var ganske hardt angrepet av sviktende mot. Og jeg skjønner mannen så godt, så godt.