Edderkoppmorderen

- Du tror ikke det er fordi du dreper edderkopper at du er sendt til Brønnøysund, da? spurte min høyst ærede og særdeles vennligsinnede hybelsamboer like etter skolen i dag.

Vi stod i busskuret og ventet. Et langbeint krapyl kom krabbende over betonggulvet. Jeg kjente en rykning gå gjennom kroppen og lagde en merkelig klynkelyd, før jeg tråkket hard på udyret. Jeg vred på foten og trampet litt, sånn for å være sikker på at skulle være ordentlig død, og det var da jeg ble konfrontert med at jeg antakeligvis kan takke meg selv for praksisplassen i Brønnøysunds avis.

Jeg er ingen fetter Anton, men jeg trodde ærlig talt ikke det skyldtes at jeg dreper edderkopper. Nå lurer jeg på om det faktisk stemmer, at det betyr ulykke å sende dem over til den andre siden, eventuelt et annet sted som kanskje passer bedre. I løpet av tiden på hybel har jeg stadig vært i kontakt med edderkopper, jeg har drept 23 bare på mitt eget soverom, i tillegg kommer de Anette har båret ut for meg. Jeg har sittet vettskremt i en krok og lagd merkelige lyder. Hun skal ha applaus for hvor raskt hun kommer styrtende, og hvor handlekraftig hun er.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke sunket helt dit at jeg føler at verden er imot meg, men dreper jeg stort flere edderkopper nå, er jeg redd det kan få fatale konsekvenser. Brønnøysund er nok bare som en advarsel å regne.

Edderkoppene er overalt, på gulvet, oppover veggene, og av og til kommer de ramlende ned fra taket. En kveld jeg kom inn på rommet mitt og skrudde på lyset, hang plutselig Eddie ned fra taket en halvmeter foran meg. Eddie måtte bøte med livet, og fikk sin siste reis med porselensekspressen ut på bøljan den blå. Jeg pustet lettet ut og gikk inn igjen på rommet, men tror du ikke Eddies kjæreste, Eddhild, hang ned fra taket i et annet hjørne av rommet! Hun endte i matavfallet.

Når jeg ser en edderkopp blir jeg såpass panisk at det er godt å ha laget seg en avlivningsstrategi på forhånd. Jeg har tre favorittmetoder.

Den ene heter VG, og den har jeg spor av i taket, hvor jeg har et solid svart avtrykk av hånden min. Det er fra den første edderkoppen jeg traff på rommet mitt, en gang i for høst. Metode nummer to er plastposen. Den brukes også på litt større dyr, sånn som det beistet av en larve jeg traff et sted mellom kjøleskapet og kjøkkenbenken forrige helg. Plastposen fungerer fint dersom dyret er ”stort”. Dyret puttes inn i posen, og så knytes den igjen. Antakeligvis tar det litt tid før posen blir tom for oksygen, men eklingene blir i alle fall borte, og det helt uten blod. Metode nummer tre er støvsugeren, den liker jeg godt. På god avstand overrasker jeg de små gjestene mine, og gjør det på brutalt vis slutt for dem.

Jeg har markert meg som edderkoppmorder. Senest for en time siden fikk jeg melding fra vår kjære såkalte nabo, som hadde ”tatt en skikkelig Hanne Maren” og drept en sværing av en edderkopp. Jeg siterer direkte: ”Det verste var at den ikke døde før jeg hadde slått den i kjøkkendøra opptil flere ganger”. Vi har utvilsomt med en mindre erfaren morder å gjøre, denging fungerer dårlig på små elastiske dyr, men det gikk tydeligvis til slutt, og det er bra.

Egentlig er det vel uforsvarlig av meg å gå detaljer inn på avlivningsmetodene. I sommer var jeg på besøk for avisen hos en gutt som hadde iberiaskogsnegl på norgesglass. Denne skulle drepes, med meg som tilskuer. (Ja, jeg holdt på å spy.) Sneglen ble saltet, og påstrødd litt pommes fritt-krydder for syns skyld. HA trykket både inngående metoderapport og bilde. Dagen etter fikk jeg en sinna telefon fra en dame som mente dette var hjerterystende, og at sneglen burde vært druknet i øl isteden. Ja jøss. Kanskje vi skal gi edderkoppene litt sprit? Åtte bein og promille? Kanskje er det mer humant.