”Hvis du har potetmel i røren, så blir pannekakene tykkere”, kunne lille Signe, fem år, fortelle min mor ved middagsbordet i dag, med store øyne og en alvorlig mine. Jeg holdt på å sprute halvtygd pannekake utover duken. Latteren lå som en kule i halsen. Mamma stotret fram et svar, mens femåringen forsynte seg med pannekake nummer fire.
Jeg er hjemme fra Bodø, og i dag har jeg hatt besøk. Iført rosa regntøy, så stivt av søle at det var i stand til å stå av seg selv, kom hun galopperende da jeg hentet henne i barnehagen. Hun skulle opp i luften. Det overrasker meg gang på gang hvor koselig det er med små barn som løper mot deg. Da er jeg i stand til å overse både søle og snørr.
Dere som kjenner meg godt vet hvem Signe er. For dere andre kan jeg fortelle at hun er datteren til ekspianolæreren min, og at jeg har sittet barnevakt for henne mange, mange timer. Signe er fast post på programmet hver gang jeg er hjemme fra Bodø, hun er viktig.
Jeg hadde kartleser på vei hjem fra barnehagen. Det har seg nemlig sånn at hver eneste gang jeg skal hente dette barnet, kjører jeg meg bort. Jeg finner aldri barnehagen på første forsøk! Aldri! Derfor lot jeg andrepiloten i baksetet si høyre og venstre hjem igjen, og jeg kjørte slavisk etter ordre fra henne. Og jo da, vi kom hjem, nesten strakeste veg.
Vel hjemme fant vi fram atlaset, etter vi hadde diskutert solsystmet en liten stund, hvor Signe peker på en stor øy og sier ”Dette må nok være Grønland, for den ligger så langt mot nordpolen. Også ser det ut som det er kaldt på denne store øyen, og det er det på Grønland også, har jeg hørt. Hvor er forresten Estland? Og hvordan kommer jeg meg egentlig enklest til Spania?”
Jeg får prestasjonsangst av sånt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar