Trøsteshopping

Noen har tidligere påstått at det ikke finnes lykke i penger. Jeg er sterkt uenig. I dag har jeg nemlig prøvd å komme meg over sjokket om Brønnøysund, og det ble dyrt.

De siste to ukene i Bodø har jeg hatt trøbbel med bankkortet mitt, det har av uforklarlige årsaker ikke villet bli belastet. Men med det samme vi kom oss sørover i landet, kortet mitt og jeg, gikk det så det suste. For å oppsummere enkelt har et lite berg av nye klær og stæsj bygget seg opp på gulvet mitt i løpet av dagen, og det er med et tilfreds smil om munnen jeg kikker på nyanskaffelsene. Det er klart man trenger en kortermet skjorte i Brønnøysund i januar! Det samme gjelder den søte, lille toppen som vips-vaps-vups var kjøpt og betalt.

Tanken på Brønnøysund, eller snarere vissheten om de 13 deilige ukene jeg skal ha der oppe, gjorde meg voksen på et blunk. Derfor tok jeg mot til meg og leverte en kåpe til rens i dag. Den har ligget på vent i to år, og i dag var tiden inne. Jeg fikk litt sånn antikvitetsfølelse da jeg plukket den fram. Den ble kjøpt i 2003, og den lever fortsatt. I fjor hadde den et friår, men på nyåret skal kåpen pryde Helgelandskysten, den skal riktig lyse opp.

Når jeg er skikkelig akutt deppa spiser jeg bamsemums. Jeg er ikke kommet dit riktig enda, men når jeg nærmer meg uke åtte i Brønnøysund, og jeg sitter i Brønnøysund og vet at heltinnen og bandet turnere med Til Elise på de stedene jeg kunne vært i praksis, om jeg bare hadde hatt litt mer flaks…: Da kommer jeg nok til å ryke på en pose eller to. Jeg bare nevner det.

Videre har jeg et nytt problem, i kjølevannet av utplassering og 110,7 mil til Bodø (110,7 mil/15 t 57 min via Gudbrandsdalen, 109,7 mil/16 t 6 min via Østerdalen, hvis noen skulle lure). Jeg har nemlig litt mye dilldall der oppe i nord. Jeg bor liksom ikke på hybel lenger, jeg har på sett og vis utviklet det til et hjem, med digitalt piano og litt sånt. Da vi kjørte opp i fjord var pappas bil vakuumpakket, og med overlast i takboksen, pluss sykkel bakpå. Mye nytt er kommet til, og mer skal det bli når jeg nå tar med trøstekjøpene opp. Hvordan jeg skal få det ned igjen har jeg ingen umiddelbare planer for. Hjelp!

Slik så bilen ut da vi kjørte opp.
(Skoene er ikke mine!)

Noen av pappeskene. Nå er det
definitivt snakk om flere.