Brønnøysund... Herregud!!!

I dag har jeg vært skikkelig sint, lei meg, sur, arg og litt morsk. For å si det kort og greit så er det ikke ofte, men i dag tenkte jeg: Faen. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å blottlegge alt av følelser på verdsveven, det var ikke derfor jeg opprettet bloggen, men det er klart at med dagens kunngjøringer synes jeg at jeg har lov å sutre litt.

Jeg skal gjøre en lang historie kort. Vi journalistspirene i Bodø skal ut i praksis etter jul. Vi er spredd utover Nord-Norge, samt et par lenger sør i landet (hvilket vi forøvrig synes er temmelig urettferdig). Jeg håpte i det lengste å havne en litt sivilisert plass, Tromsø eller Trondheim for eksempel, men i dag kom verden og slo meg i hodet med balltre. Hipp hurra, jeg er den heldige vinner av 13 uker i Brønnøysund! Mutters putters alene (i alle fall nesten), fra jul til påske. Du kan tro jeg gleder meg.

Jeg ser for meg at jeg vil få tre deilige måneder hvor jeg virkelig vil få ro i sjelen, samt opparbeide en temmelig høy mobilregning. Samtidig har jeg store planer om å tvinge folk på besøk, og han godeste kjæresten min planlegger jeg å tvangsflytte fra musikkhøgskolen i Oslo opp til kulturskolen i Brønnøysund (hvis den finnes). Jeg er allerede i gang med å finne flybilletter både hjem og til Trondheim, hvor de to beste venninnene mine fra Bodø har fått praksisplasser, typisk nok. Jeg har ikke tenkt å sitte i Brønnøysund én eneste helg alene. Ikke snakk om.

Fritiden, den tiden jeg ikke holder folk som gisler eller inntar andres hybler, skal jeg bruke på å spille ukulele. Jeg skal bli Norges første profesjonelle kvinnelige ukulesse, ukulelelesse, ukuløs eller hva det nå enn måtte hete. Jeg vet at min største heltinne har sagt noe liknende, men hun vil neppe ha like god tid som meg til å dyrke hobbyen med krefter, mot og kjærlighet. Tid tror jeg nemlig at jeg skal få nok av.

Jeg vet ikke hvem som har bestemt at jeg skal til Helgelandskysten, den må ha vært en ondskapsfull liten rakker i lærergangen på journalistutdanningen. Selv sier de at de har plassert oss ut fra kunnskapene de har om oss, men det er nok fint lite, ettersom flertallet av dem ikke engang vet hva jeg heter…

”Torghatten!” forsøkte en av de to kommende trønderne seg med i dag. Hun skal ha ti poeng for at hun virkelig prøvde, men å foreslå turmuligheter syntes jeg nok var litt i overkant. Men hva skal man si, da? Hva vet folk om Brønnøysund? Den eneste kjennskapen vi som ikke er derfra har til stedet er avkjøringen av E6. Sånn sett ser jeg poenget med at ”Gud, så spennende!”, det er bare det at jeg tror jeg kjenner både meg selv og Nordland godt nok til å mene at noen måneder i Adressa eller Nordlys hadde vært vel så givende som Brønnøysund Avis (kreativt navn, forresten).

Jeg er sinna fortsatt, og jeg synes egentlig det er litt urettferdig. Eller, ikke bare litt. Veldig. Ja, jeg furter. Det eneste som nok vil komme ut av Brønnøysund er en solid serie innlegg på bloggen. Jeg tror jeg skal rekke med dét også, i tillegg til ukulelen liksom.