En uvane jeg har er å gå litt hardt ut mot ting. Jeg kan fort bli litt bombastisk, og jeg fordømmer lett både forkjølelser og små steder på Helgelandskysten, så vel som ventemusikk. Og på sistnevnte område må jeg rett og slett kapitulere og si belager, jeg skar alle under én kam. Jeg fordømte all form for ventemusikk i telefonen for en måneds tid siden, nå trekker jeg det tilbake.
Jeg skulle bestille billetter til Which Witch på Det Norske Teatret i dag. Jeg fikk beskjed om at køen var lang, før jeg fikk høre noe musikk jeg dro kjensel på. Og jammen var det ikke operamusikalmusikk, men med nynorsk tekst, jeg fikk inn i øret! Jeg ble så glad at jeg holdt på å ramle av stolen.
Det skal sies, for dere som ikke har fått det med dere allerede, at jeg er litt over middels begeistret for Dollie de Luxe/Benedicte Adrian/Ingrid Bjørnov, og dermed også Which Witch. Premieren på den nye nynorske oppsetningen av musikalen var i august. Jeg har enda ikke vært der. Derfor var det med en innvendig jubel jeg klemte telefonrøret til øret og nynnet med, mens jeg ba en stille bønn om at de foran meg i køen måtte bruke lang tid, slik at jeg fikk høre sangen ferdig. Det fikk jeg ikke.
Fra nesten å ha vært registrert som autorisert ventemusikkmotstander, vurderer jeg nå å starte ventemusikkens venner. Vi skal brenne cd-er med de låtene vi selv liker, og sende dem rundt til sentralbord med lange køer, ikke minst til skatteetaten. Jeg ser ikke bort fra at foreningen for ventemsikkens motstandere vil vokse dramatisk i takt med antallet plater jeg sender ut, men selv går jeg i det minste lyse tider i møte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar