Jeg slutter aldri å forundre meg over hva folk velger å bruke tiden sin til. All honnør til dem som bruker halve døgnet på å spille tuba eller bratsj, altså, det blir fin musikk av det og alt sånn. Jeg skjønner bare ikke helt på hvilket tidspunkt folk bestemmer seg for at det er en juff de skal vie livet til. Eller curling, for å snakke et annet språk.
Jeg har vært på ettårstreff etter folkehøgskolen, og det var veldig koselig. Likevel må jeg innrømme at jeg ble litt overveldet og en smule satt ut da jeg stod inne på Toneheim mens bass- og trombonekasser strømmet på. Jeg følte at jeg var et år tilbake i tid, mens musikerhumoren sakte seg inn i hjernen min. ”Hørte du, de glemte septimen! Haha!” eller ”Han sang i moll!” Ehh..? Der og da var jeg helt med på det selv. I etterkant lurer jeg litt på hvor stor skade jeg tok av året på Toneheim, eventuelt hvilken fare jeg frivillig utsatte meg for.
Det er faktisk ganske mye sært på slike steder, det blir fort det når 150 mennesker med like interesser trumles sammen for å ha det gøy. Det blir en egen humor. Det anses som helt naturlig å tilbringe seks timer i strekk på et øverom sammen med fagotten Bjarne. Har man glemt mjuten hjemme, så kan det være grunn til en god latter, akkurat som om man skulle sette sammen blokkfløyten feil. For utenforstående må dette bli fryktelig sært.
Bare for å ha gjort ting helt klart: Det er ikke musikkhøgskolen og sånt jeg gjør narr av. Det er mer dem som spiller tuba, men skal bli advokater. Jeg har overhode ingen intensjon om å gjøre narr av noen som er på vei mot noe stort, eller lite, eller rett og slett er på en slags vei. Det er mer de som spiller et instrument de nesten aldri får bruk for, på hobbybasis, jeg forundrer meg litt over. Jeg synes jeg rent musikals sett har holdt meg ganske bra på matta selv. Piano og litt sang er anvendelig. Det blir vel mest i bursdager og sånt musikken skal brukes uansett, og jeg må si at jeg tror piano passer bedre enn for eksempel cello i slike anledninger. Innen du har stemt celloen, er sangen sunget og middagen fortært, det funker ikke. Det later til å være urimelig mye jobb med slike strykeinstrumenter, det har i alle fall jeg inntrykk av. Jeg har sittet i timer og ventet på stemming, sordiner og harpiks. Nå høres jeg sikkert heidundrande negativ ut, og egentlig er jeg ikke det, for jeg er glad i cello, og jeg kjenner flere både hyggelige og fornuftige cellister. Jeg bare stadfester at det er noe som er rart!
Noe av det merkeligste jeg selv gjorde i løpet av året på Toneheim var å spille tolvhendig piano. Seks pianister – to flygeler. Urimelig mange timer med øving, framført to ganger. Lært noe? Nei. Men det var gøy, da, det var det. Litt morsommere enn å sitte på et muggent øvingsrom, alene, og gnukke på en bratsj, vil jeg anta.
Jeg har vært på ettårstreff etter folkehøgskolen, og det var veldig koselig. Likevel må jeg innrømme at jeg ble litt overveldet og en smule satt ut da jeg stod inne på Toneheim mens bass- og trombonekasser strømmet på. Jeg følte at jeg var et år tilbake i tid, mens musikerhumoren sakte seg inn i hjernen min. ”Hørte du, de glemte septimen! Haha!” eller ”Han sang i moll!” Ehh..? Der og da var jeg helt med på det selv. I etterkant lurer jeg litt på hvor stor skade jeg tok av året på Toneheim, eventuelt hvilken fare jeg frivillig utsatte meg for.
Det er faktisk ganske mye sært på slike steder, det blir fort det når 150 mennesker med like interesser trumles sammen for å ha det gøy. Det blir en egen humor. Det anses som helt naturlig å tilbringe seks timer i strekk på et øverom sammen med fagotten Bjarne. Har man glemt mjuten hjemme, så kan det være grunn til en god latter, akkurat som om man skulle sette sammen blokkfløyten feil. For utenforstående må dette bli fryktelig sært.
Bare for å ha gjort ting helt klart: Det er ikke musikkhøgskolen og sånt jeg gjør narr av. Det er mer dem som spiller tuba, men skal bli advokater. Jeg har overhode ingen intensjon om å gjøre narr av noen som er på vei mot noe stort, eller lite, eller rett og slett er på en slags vei. Det er mer de som spiller et instrument de nesten aldri får bruk for, på hobbybasis, jeg forundrer meg litt over. Jeg synes jeg rent musikals sett har holdt meg ganske bra på matta selv. Piano og litt sang er anvendelig. Det blir vel mest i bursdager og sånt musikken skal brukes uansett, og jeg må si at jeg tror piano passer bedre enn for eksempel cello i slike anledninger. Innen du har stemt celloen, er sangen sunget og middagen fortært, det funker ikke. Det later til å være urimelig mye jobb med slike strykeinstrumenter, det har i alle fall jeg inntrykk av. Jeg har sittet i timer og ventet på stemming, sordiner og harpiks. Nå høres jeg sikkert heidundrande negativ ut, og egentlig er jeg ikke det, for jeg er glad i cello, og jeg kjenner flere både hyggelige og fornuftige cellister. Jeg bare stadfester at det er noe som er rart!
Noe av det merkeligste jeg selv gjorde i løpet av året på Toneheim var å spille tolvhendig piano. Seks pianister – to flygeler. Urimelig mange timer med øving, framført to ganger. Lært noe? Nei. Men det var gøy, da, det var det. Litt morsommere enn å sitte på et muggent øvingsrom, alene, og gnukke på en bratsj, vil jeg anta.
Hvor mange timer er det forsvarlig å bruke på en cello?
(Kun illustrasjon, hun er unnskyldt. Hun er flink!)
1 kommentar:
jeg nekter å tro at det er morsommere å spille tolvhendig piano enn å øve bratsj i mange timer:p
Legg inn en kommentar