Jeg satte meg i bilen og suste av sted til en nyåpnet elektrisk butikk. Etter mye omveg grunnet ny skilting, vi snakker 4-5 kilometer, kom jeg meg inn i parkeringshuset. Jeg stupte ut av bilen, som jeg fant ut at jeg hadde kjørt med langlyset på, jeg var så fokusert mot målet mitt: En ny telefon. Og ikke hvilken som helst telefon, nei, den skulle være rød. Dette med rødt er litt sært egentlig. Jeg er ikke så dum at jeg tror røde telefoner er bedre enn svarte, men jeg synes alle disse dystre telefonene er litt kjedelige.
Jeg stod lenge foran telefonhyllen på Lefdal, denne nye butikken. Jeg gikk fram og tilbake. De hadde lite rødt. Jeg leste lappene om produktinformasjon, men fant merkelig nok lite fakta om farger. ”Kan jeg hjelpe deg med noe?” sa plutselig en stemme bak meg. ”Ja, kanskje det. Jeg skulle hatt en rød telefon”, svarte jeg med en alvorlig mine, som om det skulle vært det mest naturlige å forlange. ”Hva slags abonnement har du?” spurte den hjelpsomme karen. ”Aner ikke”, svarte jeg. Han snudde på hælen, gikk bort til pc-en sin og fant ut av voksen-greiene. Jeg så at han syntes jeg var håpløs. ”Denne telefonen må altså være… rød?” spurte han etter en stund. ”Riktig”, svarte jeg. ”Til nøds grønn, eller rosa”. Jeg dro ikke på smilebåndet engang. Dette var alvor. Her skulle ingen prakke på meg noe annet skvip, nei.
Antakeligvis er det ikke så mange som kjøper telefon etter farge. Ekspeditøren ble i alle fall litt paff. Han torde ikke engang hinte om andre gode telefoner. Omsider fant han en rød sånn klapp-greie, Sony Ericsson. ”Hva med denne?” spurte han forsiktig. Jeg tok i mot. Så på den. Trykket på den. ”Nei, den var ikke noe særlig fin”, sa jeg. Ordene kom rett fra hjertet. Han ble litt satt ut. ”Jeg tror jeg går hjem og tenker litt”, fulgte jeg opp med. ”Det skal du få lov til”, svarte ekspeditøren lettet. Han lo bak ryggen min, det er jeg helt sikker på. Skikkelig fnising.
Neste butikk var El-kjøp. Jeg snoket rundt i hyllene, fikk øye på en rød Sony Ericsson, egentlig ganske pen. Jeg trakk kølapp, og så var det min tur. ”Jeg skulle hatt en rød telefon, jeg”. Det så nesten ut til at han bak disken ville spørre om hvorfor. Den røde telefonen kunne jeg visst egentlig ikke få, så han foreslo en gul en. ”Gult er noe helt annet enn rødt. Grønt og rosa er også fint, men gult kommer ikke på tale”. Jeg var virkelig krisekunden. Stakkaren himlet med øynene. ”Men den har mye bedre kamera enn den røde”, prøvde han seg med, ”den har tre mega…” ”Det spiller ingen rolle. Jeg har speilrefleks”. Han så rart på meg. ”I tillegg så er det plass til mye mer musikk på den gu…” Han prøvde å overbevise. ”Jeg har I-pod. Hvor mye koster den røde?”
Egentlig var det visst ikke mulig å kjøpe den røde telefonen. Ikke hadde de den på lager, og jeg måtte visst egentlig ha et abonnement i tillegg, uansett hvor mye jeg var villig til å betale. Men fyren var snill, han skjønte at jeg var en kvinne i nød, så jeg fikk nærmest grått meg til den, vel å merke til blodpris. Jeg er glad!
Gammel rød (t.v.) kostet 1 krone da jeg kjøpte den.
Ny rød, veldig glad i!
2 kommentarer:
Jeg hikstlo da jeg leste denne! Tenk når jeg kommer og forlanger ny mobil med blomster på. Da får dem noe å tenke på disse mobilselgerne! hihi. Fin mobil forresten!
Kan du ikke prøve? Samme dag som du diskuterer frosker med bussjåføren eller noe? Jeg blir med. Det blir gøy! Jeg gleder meg til å kjøpe bil, jeg... "Unnskyld, har du en grønn bil med prestekrager på?" Synes jeg hører det...
Legg inn en kommentar