Rare, fine og gøyale ting

Jeg synes bloggen min er litt tørr for tiden. Den er liksom litt lite fresh, litt få bilder og sånt. Derfor har jeg lekt litt med kameraet i dag. Resultatet er følgende:


Jeg trengte ikke få så langt fra mitt trygge hjem før jeg fant første motiv, nemlig en knallrød Mini. Den var parkert rett utenfor innkjørselen vår, sto med andre ord litt skummelt til ettersom jeg skulle rygge ut fra den gårdsplassen. Men det gikk bra, altså. Egentlig kunne jeg godt tenke meg en sånn bil selv når jeg tenker meg om.



Neste greie som var verdt et knips er mannen i søplekassen vår. Han sitter der nede i mørket, har gjort det noen dager nå. Han kjeder seg nok fælt. Ganske varmt må det være også.



Så har vi regnet da, som bare aldri gir seg. Det ser nesten ut til at folk her syd kler seg i florlett sommertøy i ren trass. Voksne og barn svinser rundt i kortermet og med sandaler, til tross fra at det er skikkelig guffent høstvær. Kunsten å kle på seg er faktisk noe nordlendinger er bedre på enn oss her nede. Jeg merker det selv også. Regnjakker er for pingler når jeg er på Hamar, mens i Bodø kler jeg meg etter været.



Nestemann ut er Den store kjempen Maxi. Han står utenfor Hamars største kjøpesenter. Jeg husker han godt fra da jeg var liten, jeg var litt fan av dette litt udefinerbare steinaldervesenet, kledd i noen gule pelsgreier med hjerter. Han er tøff! Hamars største severdighet, spør du meg.



På Hamar har vi som mange andre byer gater kalt opp etter Olav Trygvason, Welhaven, Ole Bull og mange andre store folk, men denne Øystein må jeg ærlig innrømme at jeg lurer fælt på hvem er. Jeg vet ikke hvilken del av historien han tilhører, og jeg vet ikke om han har noe etternavn. Opplysninger tas imot med takk.



Slik så barnesetene ut den gang jeg var ung. Det er veldig mange barneting som har forandret seg siden da. Jeg vet ikke om alt er til det bedre. I dag har i alle fall dette setet vært i bruk igjen, jeg har lekt reservemamma. Det er en kunst å holde seg på veien med et knøtt i baksetet. ”Du, Hanne Maren, vet du hva?” kom det plutselig fra bak meg. Signe var i sitt underfundige hjørne. ”Når jeg blir død, da skal jeg grille pølser på Domkirkeodden! Eller kanskje jeg blir en engel.” Urimelig søtt og ganske gøyalt.

Dukker har jeg lekt med i dag også. Det er ikke hver dag akkurat, men de sitter på rommet mitt, klare til lek og moro med fireåringen. Eller kanskje fordi jeg ikke klarer å rydde dem bort. Jeg var dukkejente da jeg var liten. Alle ”barna mine” hadde solide navn. Jeg har faktisk en dukke som heter Julia Charlotte Kristina Marie Melanie Rosa Angelica Agatha Torpen Hokstad. Jeg forventet at pappa skulle huske dette navnet. Stakkars far.