Jeg skjønner meg ikke på all denne fotballen. Det er fotball over alt. Naboungene flyr rundt i fotballdrakter, på stadion rett nedenfor huset spilte noen unger fotball til klokken ett i natt og på TV-en bedriver voksne menn ballek i ett rakt renn. Og det er kanskje de på skjermen som plager meg mest. Jeg har skjønt at det er et mesterskap på gang, og jeg har skjønt at sånt no’ er viktig, men jeg sliter fortsatt med å skjønne hvorfor det egentlig i det hele tatt er noe mesterskap. Ok. Jeg har fått med meg at sånne store greier avholdes med faste mellomrom, men jeg har ikke helt fått med meg hvem som er hjernen bak? Hvem som bestemte at inngangen til en lang og deilig ferie er et evinnelig fotballvors? Jeg tror det er ganske mange damer der ute som sitter kveld etter kveld og venter på at sine respektive menn skal bli ferdige med glaningen.
Jeg synes kanskje det fotball litt vel ofte. Hvis ett lag vinner over et annet så vet man i prinsippet hvem som er best, gjør man ikke? Da kan de vel leve med dét resultatet i en ti års tid? Det fungerer visst ikke helt sånn, men da ser jeg heller ingen grunn til at tap eller seier kan være så forbaskrades viktig.
Jeg klarer ikke å engasjere meg. For meg er fotball like interessant som grønn gelé. Jeg respekterer naturligvis at folk har andre holdninger enn meg til sporten, men jeg ber også om å bli respektert. Jeg har fått høre hvor umåtelig dum jeg var som ikke dro på kamp når jeg først var i Manchester i påsken. Pappa og lillebror skulle på Old Trafford, jeg tok flyet hjem i forveien. Jeg ville bli omvendt mente folk. Nei, jeg tror ikke dét. Antakeligvis hadde jeg sovnet. Jeg prøvde å bite tilbake med at de selv burde ta en tur til operaen i Sydney, men ble naturligvis møtt med latter. Opera er ikke det samme som fotball, må vite!
Senest i går kveld satt jeg og ventet på at en kamp skulle bli ferdig. Husets herrer hadde inntatt plassen foran storskjermen. Jeg nøyde meg med TV-en i stua, satte på en film isteden. Filmen og kampen varte like lenge, men jammen ble det ikke ekstraomganger. Har du sett. En herre fant ut at han skulle holde meg med selskap, og jeg ble ufrivillig tilskuer til Tyrkia - Kroatia. Denne herren pratet om straffekonkurranse. Jeg ba til Gud og at det ene laget måtte score snart. Bønnen gikk i oppfyllelse bare et par minutter før dommeren skulle blåse. Dommeren blåste tjue sekunder for sent, for jammen rakk ikke Tyrkia å plassere en ball i nettet også, og jeg måtte se mer fotball. For du er faktisk nødt til å se på, hvis ikke skvetter du noe så himmelhøyt av brøl og jubel hver gang det skjer noe bra eller noe ikke fullt så bra.
Lillebroren min er en ihuga fotballist. Rommet er dekorert med fotballkostymer, eller drakter som det heter. Over sengen, på omtrent samme plass som jeg har bilder dem jeg er glad i, henger Sir Alex Ferguson og Ole Gunnar Solskjær. Amen.
Jeg synes kanskje det fotball litt vel ofte. Hvis ett lag vinner over et annet så vet man i prinsippet hvem som er best, gjør man ikke? Da kan de vel leve med dét resultatet i en ti års tid? Det fungerer visst ikke helt sånn, men da ser jeg heller ingen grunn til at tap eller seier kan være så forbaskrades viktig.
Jeg klarer ikke å engasjere meg. For meg er fotball like interessant som grønn gelé. Jeg respekterer naturligvis at folk har andre holdninger enn meg til sporten, men jeg ber også om å bli respektert. Jeg har fått høre hvor umåtelig dum jeg var som ikke dro på kamp når jeg først var i Manchester i påsken. Pappa og lillebror skulle på Old Trafford, jeg tok flyet hjem i forveien. Jeg ville bli omvendt mente folk. Nei, jeg tror ikke dét. Antakeligvis hadde jeg sovnet. Jeg prøvde å bite tilbake med at de selv burde ta en tur til operaen i Sydney, men ble naturligvis møtt med latter. Opera er ikke det samme som fotball, må vite!
Senest i går kveld satt jeg og ventet på at en kamp skulle bli ferdig. Husets herrer hadde inntatt plassen foran storskjermen. Jeg nøyde meg med TV-en i stua, satte på en film isteden. Filmen og kampen varte like lenge, men jammen ble det ikke ekstraomganger. Har du sett. En herre fant ut at han skulle holde meg med selskap, og jeg ble ufrivillig tilskuer til Tyrkia - Kroatia. Denne herren pratet om straffekonkurranse. Jeg ba til Gud og at det ene laget måtte score snart. Bønnen gikk i oppfyllelse bare et par minutter før dommeren skulle blåse. Dommeren blåste tjue sekunder for sent, for jammen rakk ikke Tyrkia å plassere en ball i nettet også, og jeg måtte se mer fotball. For du er faktisk nødt til å se på, hvis ikke skvetter du noe så himmelhøyt av brøl og jubel hver gang det skjer noe bra eller noe ikke fullt så bra.
Lillebroren min er en ihuga fotballist. Rommet er dekorert med fotballkostymer, eller drakter som det heter. Over sengen, på omtrent samme plass som jeg har bilder dem jeg er glad i, henger Sir Alex Ferguson og Ole Gunnar Solskjær. Amen.
Sir Alex Ferguson og Solskjær over sengen.
Taket på rommet til Mikkel.
Tja... Lurer på hvor langt unna hundre drakter broren min er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar